Ole Robert Sunde. Foto: Jo Michael/Gyldendal

Det norske essayet

En noe vilkårlig – eller skal vi si unaturlig – oversikt over essayistikken i vårt lille land.

Ole Robert Sunde
Email: ors@olerobertsunde.com
Publisert: 16.09.2015
Michel_de_Montaigne_1
Michel de Montaigne. Foto: Wikimedia

Hva går det an å si om det norske essayet – både det informale essayet i en montaignesk tradisjon, og det mer formale, sakprosaiske essayet som kan minne om en akademisk kronikk eller artikkel – ettersom det er nesten ikkeeksisterende, eller i hvert fall var det, før den pågående bergenseren Georg Johannesen tok bladet fra munnen og fikk sitt daværende forlag Gyldendal til å utgi hans samlede essays: Om den norske tenkemåten (1975)? Noen år etter kom Om den norske skrivemåten (1981), og i 1976 kom Jan Erik Volds Entusiastiske essays. Alle tre kom ut på Gyldendals Fakkelbøker, og da var Gyldendal i forkanten, for å si det slik.

Oslo 20020912 Poeten Jan Erik Vold. Blå himmel og sol i bakgrunnen. Foto: Erlend Aas / Scanpix
Jan Erik Vold. Foto: Erlend Aas / Scanpix

Etter Johannesen og Vold kom en rekke «profilforfattere» med sine essays, for på mange måter er det moderne norske essayet innfoldet i tidsskrifter. Siden de norske avisene har en svak intellektuell habitus tok tidsskriftene over, og de fortsetter å ta over (selv nå, med Klassekampen som noe helt enestående i norsk pressehistorie, og ukeavisene Morgenbladet og Dag & Tid, for ikke å glemme månedsavisen Ny Tid), med tidsskrifter som Vinduet, Vagant og Agora (mer om det siden). Disse er på mange måter ryggraden til den norske intellektuelle skrive- og tenkemåten.

Det var Vinduet under Jan Kjærstads redaktørtid som gjorde at jeg tok til å skrive essays. På slutten av hans redaktørtid kom Kjærstads første essaysamling Menneskets matrise (som mer heller mot det formale essayet) i 1989, og samme år kom Jon Fosse med Frå telling via showing til writing (og som har det til felles med Kjærstad at dette er mer formal poetikk enn informale essays). Året etter kom min første essaysamling 4. person entall.
Før mine mannlige kollegaer var den driftige Karin Moe – min generasjons beste hode – ute med sin første essaysamling i 1986 (Sjanger), og for å gjøre et hopp: I 1991 kom Freddy Fjellheim med sin essaysamling Forbindelser, transkripsjoner, prekener, essay, fortellinger – og deretter, som om noen dro ut en liten propp, kom Stig Sæterbakken med Estetisk salighet (1994), Arild Linneberg med Bastardforsøk (1994), Svein Jarvoll med Melbourn-forelesningene (1995), Helge Torvund med Håplaust forelska i sitt eige skjelett (1995), Geir Gulliksen med Virkelighet og andre essays (1996), Kjartan Fløgstad med Antipoder (1996), Espen Haavardsholm med Essays i utvalg (1996), Solveig Aareskjold med Kyss meg i diskursen (1996), og så videre.

Oslo 1982-10: Forfatter DAG SOLSTAD fotografert 30. oktober 1982. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB / SCANPIX
Dag Solstad (som ung). Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB / SCANPIX

Men dette er ikke ment å være en norsk essayhistorie. Det er de unge forfatterne som skriver essays nå, både informale og formale, jeg har lyst til å skrive om – ikke til forkleinelse for Solstad (som greier det kunststykke å bli husket gjennom alle generasjoner), Økland (som skriver oppdragsprosa), Vold (som fortsetter å være entusiastisk) eller Fløgstad (og hans polemiske sakprosa), for ikke å glemme hissigproppen Johannesen som utga flere essaybøker på Cappelen etter sitt Gyldendal exit.
Jeg må nevne de flotte forordene Gordon Hølmebakk har skrevet til mange forfatteres utvalgte noveller (som han selv har samlet); Sven Kærup Bjørneboe skriver nesten bare essays, og i mange år har han vært alene om det, men jeg vet ikke om hans essay er formale eller informale, eller snarere en egenprodusert variant.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer