Demokratiets selvskading

Antiterrorlovgivningen sies å skulle beskytte demokratiet – men gjennom sin tankejakt, overvåkning og neglisjering av offentlig debatt er den snarere i ferd med å bryte demokratiet ned. 

Tegnet av Viktor Gjøvåg Khoury. viktor.khoury@gmail.com
jonwesselaas
jonwesselaas

Det skjedde igjen, i Brussel i påsken. Det kommer til å skje igjen, et annen sted, på en litt annen annen måte, med nye gjerningspersoner. Det er det i praksis umulig å gardere seg mot. Hver gang kommer likevel noen til å forlange at de politiske myndighetene foretar seg noe for at det ikke skal skje igjen.
Politikerne vil ønske å imøtekomme slike utopiske forventninger. Da velges den politisk billigste måten å demonstrere handlekraft på: å utvide politi- og sikkerhetsmyndighetenes fullmakter til å overvåke befolkningen, i håp om at man skal kunne luke ut den neste terroristen før han blir terrorist.
Når jeg skriver «billigste», sikter jeg til at det ikke koster mer enn noen pennestrøk som vedtas som lov av Stortinget. Det koster tilsynelatende ingenting, og det kan effektueres over natten – og flertallet av velgerne blir fornøyde. I hvert fall helt til neste gang tilsvarende kriminalitet begås, på tross av lovgivningen som skulle forhindre det. Tiltak som mer langsiktige og ressurskrevende forebygging – hva enten det gjelder sosiale forhold i eget land eller sosiale og (geo)politiske forhold andre steder i verden – er ikke like salgbare.

Frie tøyler til overvåkning. I tiden etter terroranslaget i USA i 2001 har denne logikken dominert våre vestlige politiske systemer. I Norge har den gjennom stadige, stykkvise og delte lovendringer ført oss dit at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i dag har hva en av våre ledende professorer i strafferett, Erling Johannes Husabø, har beskrevet som carte blanche til å overvåke store deler av befolkningen til enhver tid.
Allerede i 2004 forlot vi kravet om mistanke om straffbar virksomhet som minstevilkår for å bedrive hemmelig overvåkning av noens private kommunikasjon. Siden 2013 har PST hatt fullmakt til å bedrive hemmelig overvåkning av personers private kommunikasjon når det er grunn til å undersøke om noen «forbereder å forberede» en fremtidig terrorhandling. Enkelt sagt innebærer det hjemmel for overvåkning av individer som ikke engang i sitt eget hode har har bestemt seg for å begå noe som helst – for å undersøke om de kan være i ferd med å utvikle et slikt forsett. En jakt på potensielle intensjoner, eller en tankejakt. Kan man gå så mye lenger enn dette, uten at det faktisk blir carte blanche?

Forebyggende datahacking. Ja, ifølge mange. Deriblant Regjeringen, som fredag før påske la frem nok en lovproposisjon med forslag til ytterligere utvidelser. Nå foreslås blant annet at myndighetene i denne tankejakten skal kunne hacke seg inn på folks datamaskiner for å overvåke hva de skriver der – i rent forebyggende øyemed, før det er mistanke om straffbar virksomhet. Dette har hittil vært ansett å stride mot Grunnlovens forbud mot «husransakelse […], unntatt i kriminelle tilfeller», på samme måte som romavlytting av private hjem. For å få til dette har Regjeringen foretatt en mildt sagt frisk nytolkning av Grunnloven. Mens begrepet «kriminelle tilfeller» hittil har blitt forstått som et krav om at det foreligger skjellig grunn til mistanke om straffbart forhold, mener Regjeringen nå at det holder at politiet vil forebygge fremtidige «kriminelle tilfeller». På dette punktet har Grunnloven oppstilt en skranke som skiller rettsstaten fra politistaten. Denne skranken ber Regjeringen nå Stortinget om å fjerne.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here