De mest alvorlige fortielser

Med Ståle Eskelands død den 26. desember 2015 har Norge mistet en viktig alternativ stemme i utenriks- og sikkerhetspolitikken. 

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ståle Eskeland var en strafferettsprofessor med stor interesse for de internasjonale forbrytelsene. Han arbeidet med fredsrett, retten og plikten til fred, og omtalte selv De mest alvorlige forbrytelser (Cappelen Damm, 2011) som sitt hovedverk. I denne boken tar Eskeland for seg de store internasjonale forbrytelsene – krigsforbrytelser, forbrytelser mot freden, folkemord, tortur – og den inneholder juridisk gjennomgåelse av rettstilstanden i både norsk og internasjonal rett. Han trengte ikke gå langt for å finne praktiske illustrasjoner, men påviste at sittende norske politiske og militære ledere hadde ansvar for krigsforbrytelser.

Screen Shot 2016-01-13 at 16.26.48I det siste halvåret av sitt liv hadde han gleden av å se en offentlig diskusjon om Libya-krigen. Når vi nå minnes hans liv og virke, kan det være grunn til å ta frem litt av det Eskeland skrev om Libya-krigen allerede i 2011:
«Kort tid før boken går i trykken, ble Norge deltaker i en ny krig, denne gangen i Libya. Med hjemmel i Sikkerhetsrådsresolusjon 1973 (2011) sendte Norge 19. mars seks F-16 jagerfly til regionen. Formålet er å beskytte sivile som gjør opprør mot Libyas diktator Muammar Gaddafi. Folkerettslig var dette i orden, siden det foreligger FN-mandat. Men det kan reises spørsmål om bombing av byer ligger innenfor mandatet. Dessuten ble beslutningen om å sende fly truffet uten formelt vedtak i regjeringen, men i telefonsamtaler mellom medlemmer av regjeringen og sentrale stortingspolitikere. Dette er i strid med Grl. § 28 som stiller krav om at ’Sager af Viktighed’ skal avgjøres av Kongen i statsråd, det vil si av regjeringen i møte under Kongens ledelse.

Eskelands bok ble møtt med den maktglade taushet som er blitt det faste svar på ubehagelig kritikk.

Norges deltakelse i krigen i Libya føyer seg inn i et mønster: Det er blitt rutine at Norge går til krig uten at de rettslige grensene som følger av Grunnloven og folkeretten tas på alvor. [Folkerettsjuristen] Simma Brunos advarsel om at folkerettens snevre grenser for å bruke militær makt er truet mer enn noen gang før i FNs historie, ser man få spor av dagens norske utenriks- og sikkerhetspolitikk.»

Eskeland bruker tidligere utenriksminister Jan Petersen (H) som eksempel på det manglende samsvaret mellom vakre programerklæringer og praktisk politikk:

«Norske politiske ledere understreker ofte at norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk er basert på FN-pakten og gjeldende folkerett. For eksempel sa daværende utenriksminister Jan Petersen i Stortinget 15. desember 2003, etter at Norge hadde deltatt i angrepene på Jugoslavia, Afghanistan og Irak – alle uten FN-mandat:
«I arbeidet med å bekjempe disse nye sikkerhetstruslene legger Regjeringen vekt på den rolle FN kan – og skal – spille. Det er FNs sikkerhetsråd som har det primære ansvaret for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. Vi må støtte opp om FNs rolle og ansvar som fredsbevarende organ, og vi må bidra til at FN får de ressurser som organisasjonen trenger for å ivareta sine funksjoner.
Når det gjelder rammene for norsk deltakelse i slike operasjoner [dvs. «fredsoperasjoner», Eskelands tilføyelse], er det et klart krav: Et norsk engasjement skal være i samsvar med folkeretten. Dette innebærer at eventuell maktbruk må forankres folkerettslig, enten i samtykke fra partene, i retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar eller ved et mandat fra FNs sikkerhetsråd i henhold til paktens kapittel VII eller VIII. Uten en slik forankring er det ikke grunnlag for bidrag som innebærer utøvelse av tvangsmakt.»
Det er lett å være enig i en slik prinsipiell grunnholdning. Men den følges ikke i praksis. Når Norges fremste NATO-allierte USA, med tilslutning fra en rekke andre land, ikke respekterer forbudet mot bruk av militær makt for å løse internasjonale konflikter, fører det til at også norske ledere blir medansvarlige for vestlige stormakters aggresjonsforbrytelser.»

Dette er avslutningen på et kort kapittel om «Norge og de nye krigene» (s. 140–2) hvor Eskelands utgangspunkt er at det må vurderes konkret hvorvidt et militært angrep er i strid med folkeretten og/eller Grunnlovens § 26, og eventuelt også straffbart. Bortsett fra Nürnberg-domstolens og Tokyo-domstolens avgjørelser, der en rekke tyske og japanske ledere ble dømt for forbrytelse mot freden, har det ikke vært en eneste straffesak for internasjonale domstoler eller norske domstoler som gjelder aggresjonsforbrytelsen. Det er likevel ingen tvil om at en rekke militære angrep etter andre verdenskrig har vært i strid med forbudet mot bruk av militær makt i FN-paktens artikkel 2 nr. 4, ved at de ikke har skjedd med mandat fra FNs sikkerhetsråd i medhold av FN-paktens artikkel 42, og heller ikke har vært lovlig utøvelse av selvforsvarsrett, jf. FN-paktens artikkel 51.
Eskeland trekker særlig frem en ledende rettslærd på området, Bruno Simma, som har vært dommer i Den internasjonale domstolen siden 2003, og hans forord til en bok fra 2005 om internasjonal sedvanerett og bruken av makt. Her fremholder Simma at ettervirkningene av 11. september har vært en underminering av det forbudet mot bruk av militærmakt som er selve hjørnesteinen i FN-pakten. Forbudet har aldri vært mer grunnleggende utfordret i løpet av de 60 årene det har eksistert. Statene tar seg ikke lenger bryet med å påberope seg lovlig selvforsvar – det vi ser i dag er, ifølge Simma, «en stadig mer åpen utfordring av selve berettigelsen og ønskeligheten av FNs system for å hindre vold». Han fortsetter: «I stedet ser man en stadig mer uhemmet anvendelse av militærmakt ved ’de få privilegerte’. Denne utviklingen startet med NATOs luftangrep i Kosovo-krisen, fortsatte med krigen i Afghanistan, og kulminerte med invasjonen i Irak. Mens man med en stor porsjon velvilje kanskje kan mene at de to første befant seg i noe som kunne anses som nær legalt etter folkeretten, fortoner Irak-krigen seg som et nedslående tilfelle, trolig uten sidestykke, av åpen tilsidesettelse av forbudet mot militær maktbruk. Serien av vekslende forsøk på å forsvare handlemåten, både før og etter, føyet bare spott til skade.»

En mer solid underbygd og massiv kritikk av norsk utenrikspolitikk, som ulovlig både etter norsk og internasjonal rett, har man knapt sett maken til. Våre øverste politiske og militære ledere skulle ha stått i tiltaleboksen. I stedet ble den raske innsatsen av norske styrker i Libya et springbrett til toppstillingen i den vestlige militæralliansen. Og Eskelands bok ble møtt med den maktglade taushet som er blitt det faste svar på ubehagelig kritikk i det demokratiet vår militærallianse sies å forsvare.

---
DEL