Byens halstarrige trass

REISEBREV: Det er ikke for ingenting at dette er den mest mytologiserte byen i verden, og kanskje en av de mest masete.

Min svigerdatter hadde aldri vært i New York, og da min sønn skulle spandere en tur på henne (som en forsinket 40-årspresang), tok han bladet fra munnen og lurte på om vi kunne sitte barnevakt for våre to barnebarn (fem år og tre år) under deres langhelg i denne vanvittige byen; det går ikke, sa min kone, dere må ta en hel uke, og jeg tilføyde; vi kan jo være barnevakt der borte like fint som her.
Og slik ble det, med direkte fly – syv timer – fra Oslo til New York; trangtsittende som alltid, og alltid er det en foran meg som på død og liv må senke stolryggen og jeg blir like irritert hver gang, til og med under bespisningen; det er som å innta et måltid i et bur – medbrakt håravfall og flass fra typen foran meg – begge armene tett inntil kroppen og det umulige i å skulle ta i bruk kniv og gaffel etter å ha brukt et kvarter på å få av matinnpakningspapiret, bestikkfolie samt et plastikkglass med øl som nesten holdt på å falle i fanget på sidemannen, som til alt hell var min svigerdatter; hennes yngste hadde vindusplassen.
Hun ble sittende på pinne idet hun fikk se Manhattan opplyst; det var om kvelden, så hun gikk glipp av Frihetsgudinnens smale silhuett i munningen av Hudsonelva, men alle de tente lysene var overveldende, og hun strakte hals for å se mest mulig; etter landing, etter bagasjeterminalen (vår sønn og svigerdatter hadde alvorlig mye bagasje), ble vi stående i en drosjekø og igjen tok jeg til å lukte etter; dette var i mars, for om sommeren, de andre gangene jeg har vært i denne byen, da på selve Manhattan, luktet det av rykende og brente kastanjer; her i køen luktet det av sigaretter og en blanding av olje og bensin.

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL