Byens halstarrige trass

REISEBREV: Det er ikke for ingenting at dette er den mest mytologiserte byen i verden, og kanskje en av de mest masete.

Min svigerdatter hadde aldri vært i New York, og da min sønn skulle spandere en tur på henne (som en forsinket 40-årspresang), tok han bladet fra munnen og lurte på om vi kunne sitte barnevakt for våre to barnebarn (fem år og tre år) under deres langhelg i denne vanvittige byen; det går ikke, sa min kone, dere må ta en hel uke, og jeg tilføyde; vi kan jo være barnevakt der borte like fint som her.
Og slik ble det, med direkte fly – syv timer – fra Oslo til New York; trangtsittende som alltid, og alltid er det en foran meg som på død og liv må senke stolryggen og jeg blir like irritert hver gang, til og med under bespisningen; det er som å innta et måltid i et bur – medbrakt håravfall og flass fra typen foran meg – begge armene tett inntil kroppen og det umulige i å skulle ta i bruk kniv og gaffel etter å ha brukt et kvarter på å få av matinnpakningspapiret, bestikkfolie samt et plastikkglass med øl som nesten holdt på å falle i fanget på sidemannen, som til alt hell var min svigerdatter; hennes yngste hadde vindusplassen.
Hun ble sittende på pinne idet hun fikk se Manhattan opplyst; det var om kvelden, så hun gikk glipp av Frihetsgudinnens smale silhuett i munningen av Hudsonelva, men alle de tente lysene var overveldende, og hun strakte hals for å se mest mulig; etter landing, etter bagasjeterminalen (vår sønn og svigerdatter hadde alvorlig mye bagasje), ble vi stående i en drosjekø og igjen tok jeg til å lukte etter; dette var i mars, for om sommeren, de andre gangene jeg har vært i denne byen, da på selve Manhattan, luktet det av rykende og brente kastanjer; her i køen luktet det av sigaretter og en blanding av olje og bensin.

NEW YORK: The Freedom Tower Spencer/Platt/Getty Images/AFP
NEW YORK: The Freedom Tower Spencer/Platt/Getty Images/AFP

 

Vi delte oss i to og jeg ble sittende sammen med min sønn og hans sønn, uten at det var meningen at drosjeturen skulle være kjønnssegregert; vi måtte over til Manhattan, men jeg husker ikke hvilken bro vi tok, vi skulle til den sjette avenyen, et hotell mellom 34. og 35. gate; vi hadde leid rom inntil hverandres rom for nettopp å kunne være barnevakt.
Fra soverommet så vi rett på toppen av Empire State Building (ESB), og før vi skulle køye fikk jeg lirket opp et av disse typiske amerikanske vinduene som ikke kan utoveråpnes, og denne gangen så mye at jeg kunne høre larmen fra byen; det var summing overkrysset med konstante sirener og noen rare dumpe smell, liksom noe ble skutt ned i bakken.
Da vi våknet, svært tidlig, som om jetlagen allerede hadde slått til, ble vi meddelt via sms at barnefamilien var klar for å oppdage byen, og vi møttes i foajeen, for å gå på en diner og deretter rett til toppen av Empire State Building; for vår svigerdatter, for våre barnebarn og for alle som ikke kan få nok av denne byens voldsomme utsikt og skyskrapere, ettersom det ikke er bare her og der; hele Manhattan er full av dem og en kan ikke unngå å tenke, hvor mye veier Manhattan?
Et skritt ut av hotelldørene – som en svær, svart amerikaner med hatt åpnet mens han sa Ha en god dag (newyorkere er høflige og jeg har blitt så gammel at jeg setter pris på det) – så fikk jeg den friske eimen av byen, ettersom noen hadde spylt fortauet, rett opp i nesegrevet, samt lukten av pizza, eksos, olje og noe annet uspesifisert; vi gikk til høyre, ned mot – hva da? Ettersom gaten var full av dinere, kafeer og kneiper – den første døren som kunne gi oss en matbit, og det var ikke en diner, men ei sjappe med varm mat som satte sammen en meny for deg om du pekte, bak en lang glassdisk, på hva du ville ha.
Veien opp til ESB er kronglete ettersom vi ble geleidet bort ganger, opp en trapp, bort flere ganger og inn og ut flere heiser – før selve den ene heisen dro oss rett opp, og så raskt at jeg fikk dotter i ørene, og der oppe; en dør åpnes og stiv kuling møtte oss – midten av mars kan være kald i New York, og på toppen av Empire State Building var det storm og få varmegrader, men utsikten er altfor mye utsikt og jeg blir litt uvel og fikk med ett øye på, langt vestover mot bunnen av Manhattan, det nye tårnet, etter den famøse terrordåden i 2001; det nye tårnet er på 541 og en halv meter omregnet fra 1776 fot, som jo er årstallet for Den amerikanske uavhengighetserklæringen.

Etter å ha glant mot det nye tårnet stirret jeg rett ned mot den femte avenyen, og da ser en hvor mange gule drosjer det er i denne byen, og det var et slags hviskende alvor blant turistene, og det var ingen som var brautende, som om høyden og utsikten gjør noe med oss; den massive toppen av tårn og hus på alle kanter avgir en følelse av hvor enorm denne byen er, og en type av råhet, om ikke råhet sammen med hardhet, blir dens luftige trykk.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.