Breivik og Roof: Undertrykte og marginaliserte

Det er kortere vei mellom Utøya og Charleston, South Carolina enn man skulle tro. Veiene dit er brolagt med krenket, ensom, hvit maskulinitet.

Ny Tid

Jeg har aldri påstått at jeg vet noe særlig om ondskap. Det krever en viss selvtillit å begi seg ut på å mene noe om det. Derfor har jeg tenkt at ondskap er et kunnskapsfelt som noen av et visst faglig kaliber får befatte seg med, som filosofer og teologer, ikke sånne som meg. Men nå har det snart gått fire år siden 22. juli, uten at det virker som om vi har blitt særlig klokere – tvert imot kan det virke som om narrativet om den psykisk syke avvikeren, den ensomme ulven, har erstattet den nasjonale dialogen som burde ha fortsatt.
Det seneste eksemplet er et essay av Karl Ove Knausgård med tittelen The inexplicable – Inside the mind of a mass killer, som nylig var på trykk i The New Yorker. Teksten, en kraftig bearbeidet versjon av et tidligere essay, er uhyre velskrevet – og ganske dårlig tenkt. Til forskjell fra den opprinnelige teksten som sto på trykk i Samtiden i 2012, skriver Knausgård nå bastant at «Breivik intet har å lære oss». Vi finner ikke svar om vi undersøker hans barndom, hans karakter eller hans politiske ideer – han er en anomali. Breivik holdt på med rollespill, utkledning og fantasi, ikke politisk terror. Det var ønsket om å bli sett, «intet annet», som drev Breivik. Dette ifølge mannen som har skrevet et seksbindsverk om seg selv.

Den hvite mannens misnøye. Det reviderte essayet til Knausgård er etter mitt syn noe av det mest intellektuelt late jeg hittil har kommet over i min lesning om terroren. Det inneholder også faktafeil som må kommenteres.

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL