– Politikerne truer fiskebestandene

Viljen til å overprøve forskeres kvoteanbefalinger kan bli skjebnesvangert for kysten, mener Bente Aasjord.

138318045_55

De sitter på alle sider av bordet når det forhandles. Talspersonene i norsk fiskerinæring er i all hovedsak menn, men på et seminar om etikk i marin forvaltning i Stamsund i Lofoten i helgen, var det en kvinne som satte sinnene i kok på nåværende og tidligere fiskeriministre. Bente Aasjord, som i ti år var fiskeripolitisk talskvinne i Norges Naturvernforbund, la på seminaret frem sine undersøkelser av torskebestanden i Barentshavet. Og hun advarer mot de politisk vedtatte kvoteuttakene. Hun advarer mot en snarlig kollaps i torskebestanden i Barentshavet.

– Vi må få en mer realistisk kvotepolitikk i Barentshavet. Hvis ikke vi gjør det risikerer vi å få en totalkollaps i bestanden, og det vil være en katastrofe for fiskeri-Norge. Særlig vil dette ramme de nordlige fylkene, sier Bente Aasjord.

Hun har nøye gått igjennom fiskeripolitikken og forskernes råd de siste 10-12 årene. Offisiell norsk politikk er at vi har en bæredyktig forvaltning av havets ressurser, og der er førevar-prinsippet bærende. Dette har Norge skrevet under på i Rio-erklæringen fra 1992 og senere har Norge også valgt å støtte FN-avtalen om vandrende fiskebestander. I begge disse avtalene vektlegges føre var-prinsippet som grunnleggende i forvaltningen av naturens ressurser.

Men til tross for mange vakre ord og full støtte til internasjonale avtaler om bærekraftige ressursuttak, så er virkeligheten en annen, mener Bente Aasjord. Hun er særlig kritisk til den norsk-russiske fiskerikomm isjonen, som er den gruppen som fastsetter kvotene i Barentshavet – fordelt mellom Norge og Russland.

Overprøves

Bente Aasjord sier at siden føre var-prinsippet ble politisk adoptert, har risikoen i torskeforvaltningen økt.

– Presset på fiskebestandene i Barentshavet har aldri vært høyere enn det har vært de siste 10 årene. Det har blitt vanligere å overprøve de anbefalingene som havforskerne kommer med, sier Bente Aasjord.

Norske forhandlere har vanligvis gitt russerne skylden for at kvotene presses over det havforskerne mener er forsvarlig.

– Dette er bare halve sannheten. Selv om russerne må ta sin del av ansvaret for at kvotene har blitt satt så høyt, så har det i den norske forhandlingsdelegasjonen vært en stigende aksept for å sette kvotene høyere enn anbefalt.

Dette har skjedd samtidig som forskerne har avslørt at beregningene til ICES (det internasjonale råd for havforskning) i 20 år har vært overvurdert med 20-25 prosent. Undersøkelser viser at Norge var pådriver for å presse opp torskekvoten frem til 1988, mens Sovjetunionen prøvde å holde igjen. De siste årene skal bildet ha snudd, men likevel har fiskepresset bare økt. Bente Aasjord mener at beslutningstakerne har vist en økende vilje til å begrense forskernes bruk av førevar-prinsippet.

– I brev fra fiskeridirektøren i mai 2000 står det svart på hvitt hva norske myndigheter legger i førevar-prinsippet. Norske fiskerimyndigheter er av den oppfatning at ICES bare skal forholde seg til om en kvote er i tråd med føre var-prinsippet, når bestanden har kommet under trygge biologiske grenser, mener Bente Aasjord.

For første gang i historien har Norge gått med på å sette en flerårig kvote. De tre kommende årene skal man kunne ta ut 390.000 tonn torsk i Barentshavet. Dette er 135.000 tonn over det havforskerne mener er forsvarlig.

Krever mer åpenhet

Bente Aasjord sier at det er bare en mulighet for å få presset norske myndigheter til å ta førvar-prinsippet på alvor, det må bli mer åpenhet rundt forhandlingene. Dette blir avvist av fiskeriminister Otto Gregussen, og hans forgjenger i stolen, Peter Angelsen.

Otto Gregussen mener at forberedelsene til kvoteforhandlingene er så åpne som det er mulig, og de partene som bør komme med innspill får mulighet til det. Dette er Bente Aasjord grunnleggende uenig med politikerne i. Hun mener at Fiskeriregimet i Barentshavet i dag ikke er i tråd med de demokratiske prinsippene som den nye FN-avtalen bygger på. Avtalen er bindende når nok land har skrevet under på den. Det vil ventelig skje i løpet av kort tid.

– I kvotepolitikken er det bare en håndfull aktører som er med i prosessen. En rekke grupper i fiskerinæringa er utestengt, blant annet Norges Kystfiskarlag og Norske Sjømatbedrifters Landsforening. I tillegg utelukkes en rekke andre berørte interesser som fylkeskommunene i Nord-Norge og Norges Naturvernforbund. De to sistnevnte har krevd at de blir tatt med på råd når kvotepolitikken skal bestemmes, sier Bente Aasjord.

Hun mener at underrepresentasjonen av kystfiskere i de avgjørende fora kan være et signal om at ikke alt er som det bør.

Canada skremmer

Bente Aasjord sier at det er to grunner til at det bekymrer at kystflåten mangler representasjon. Den ene er at det ikke er demokratisk å utelukke en så viktig aktør i norsk fiskerinæring. Selv om kystfiskerne er i flertall blant de som fisker torsk, er bare en av de fem som er aktører i den norske kvotepolitikken kystfiskere.

– Men en enda viktigere grunn til at kystfiskerne bør få bedre representasjon, er at erfaringer fra både Norge og Canada viser at kystfiskerne ønsker lavere risiko i torskeforvaltningen, sammenlignet med havfiskeflåten som gjerne tar en for stor uttaksrisiko. Ressurskrisen for ti år siden viste at kystfiskerne ønsket lavere totalkvoter enn det havfiskeflåten ville ha.

Kystfiskerne i det østlige Canada, særlig i New Foundland og Labrador, opplevde for ti år siden at fisken forsvant fra dag til dag. Fra å være stolte fiskere ble de over natta sosialklienter uten rettigheter til å dra på havet. Ikke en gang for å fiske til familiens middag.

– Hvis ikke norske og russiske myndigheter tar signalene på alvor kan det ikke utelukkes at vi vil oppleve en så alvorlig ressurskrise som Canada har opplevd, sier Bente Aasjord.

Hun mener at torskekollapset i Canada viser tre viktige erkjennelser: Den første er at det er mulig å utrydde eller forårsake et langvarig kollaps i torskebestanden. Den andre erkjennelsen er at vitenskapen er usikker. Den tredje og viktigste erkjennelsen er at en slik krise ikke kun rammer fiskere og industri, men også familier, hele samfunn og livsformer.

– Med dette som utgangspunkt er det forståelig at den nye FN-avtalen om vandrende fiskebestander etablerer forpliktende normer både om risiko og demokrati. Canada har av forståelige grunner jobbet sterkt for å få satt denne avtalen ut i livet. Og det er heller ikke så rart at fylkesting i Nord-Norge krever lavere torskekvote, innsyn og deltakelse i kvotepolitikken.

Hemmer ytringsfriheten

Undersøkelsene til Bente Aasjord, som blant annet kan ses i rapporten «Grå eminenser – svart hav» som kom i 2000, viser at maktforholdene der beslutningene tas ser ut til å gi de risikovillige gode vilkår.

– Dette ser vi fordi enkelte grupper, havfiskerne, har mer å si enn kystfiskerne der avgjørelsene tas. Det andre kritikkverdige er at hele beslutningsprosessen er lukket land. Det gjør det umulig å føre en kritisk debatt i det offentlige rom. En offentlig debatt om fiskeriforvaltningen blir umuliggjort, mener Bente Aasjord. Hun påpeker videre at problemet er ikke kun at opplysninger ikke kommer ut fra disse forhandlingsrundene og planleggingsmøtene.

– Politiske krav om justeringer eller nye verdinormer som utfordrer beslutningstakerne synes helle ikke å trenge inn.

Er du orientert?

Du kan nå prøve oss gratis i 3 uker, helt uforpliktende.

Powered by WordPress Popup