Bistandsbekymringer i 10 000 meters høyde

Dette innlegget skrives i 10 000 meters høyde over havet i et fly på vei fra Oslo til Nicaragua for å besøke Utviklingsfondets partnere i Mellom-Amerika. Det er første gang jeg som leder skal besøke prosjektene vi jobber med i regionen. Jeg skal besøke kooperativer som organiserer kvinnelige småbønder slik at de nå har en stemme […]

Dette innlegget skrives i 10 000 meters høyde over havet i et fly på vei fra Oslo til Nicaragua for å besøke Utviklingsfondets partnere i Mellom-Amerika. Det er første gang jeg som leder skal besøke prosjektene vi jobber med i regionen. Jeg skal besøke kooperativer som organiserer kvinnelige småbønder slik at de nå har en stemme i nasjonale beslutningsfora, og produserer og pakker kaffe av en slik kvalitet at det kresne europeiske kaffemarkedet etterspør produktene deres. Jeg skal møte urbefolkningsgrupper som kjemper for å forvalte og ha kontroll over naturen de har bodd i og levd av i årevis. Noen av partnerne fra Honduras og Guatemala skal delta i delegasjoner på klimatoppmøtet i Paris senere i år. Sammen skal vi forberede oss på å formidle det livsviktige budskapet om at temperaturen allerede har steget så mye at det påvirker avlingene og dermed livsgrunnlaget deres.

Tar fra de fattige. Men besøket kommer til å bli annerledes enn vi hadde planlagt. Siden vi begynte planleggingen av prosjektbesøket, har den norske regjeringen lagt frem et forslag til statsbudsjett som legger opp en ny kurs for norsk bistand, og som dramatisk svekker arbeid som går gjennom frivillige organisasjoner og sivilt samfunn. Bistand gjennom organisasjoner som bygger demokratiske samfunn nedenfra og jobber for menneskerettigheter, blir ikke lenger et flaggskip for norsk bistand. I tillegg foreslås den regionale satsingen på Mellom-Amerika redusert så drastisk at selv inngåtte avtaler risikerer å bli kuttet brått og uten mulighet til gode exit-strategier som gir lokale organisasjoner realistiske muligheter til å finne nye finansieringskilder.

Paradigmeskiftet i norsk bistand burde være en hodepine for flere.

Bakteppet er kjent. Det forventes store ankomster av flyktninger til Norge – og dette koster selvfølgelig. I beste sendetid på tv-programmet Lindmo forklarte statsminister Erna Solberg hvorfor det er akkurat bistanden som skal ta den aller største delen av kostnadene. «Det kan ikke være sånn at noen i Norge føler at de tar regningen for flyktningene,» forklarte hun. Derfor falt valget på dem som ikke har stemmerett i Norge – fattige i utviklingsland. Sånn er det bare.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.