Bistandsbekymringer i 10 000 meters høyde

Dette innlegget skrives i 10 000 meters høyde over havet i et fly på vei fra Oslo til Nicaragua for å besøke Utviklingsfondets partnere i Mellom-Amerika. Det er første gang jeg som leder skal besøke prosjektene vi jobber med i regionen. Jeg skal besøke kooperativer som organiserer kvinnelige småbønder slik at de nå har en stemme […]

Dette innlegget skrives i 10 000 meters høyde over havet i et fly på vei fra Oslo til Nicaragua for å besøke Utviklingsfondets partnere i Mellom-Amerika. Det er første gang jeg som leder skal besøke prosjektene vi jobber med i regionen. Jeg skal besøke kooperativer som organiserer kvinnelige småbønder slik at de nå har en stemme i nasjonale beslutningsfora, og produserer og pakker kaffe av en slik kvalitet at det kresne europeiske kaffemarkedet etterspør produktene deres. Jeg skal møte urbefolkningsgrupper som kjemper for å forvalte og ha kontroll over naturen de har bodd i og levd av i årevis. Noen av partnerne fra Honduras og Guatemala skal delta i delegasjoner på klimatoppmøtet i Paris senere i år. Sammen skal vi forberede oss på å formidle det livsviktige budskapet om at temperaturen allerede har steget så mye at det påvirker avlingene og dermed livsgrunnlaget deres.

Tar fra de fattige. Men besøket kommer til å bli annerledes enn vi hadde planlagt. Siden vi begynte planleggingen av prosjektbesøket, har den norske regjeringen lagt frem et forslag til statsbudsjett som legger opp en ny kurs for norsk bistand, og som dramatisk svekker arbeid som går gjennom frivillige organisasjoner og sivilt samfunn. Bistand gjennom organisasjoner som bygger demokratiske samfunn nedenfra og jobber for menneskerettigheter, blir ikke lenger et flaggskip for norsk bistand. I tillegg foreslås den regionale satsingen på Mellom-Amerika redusert så drastisk at selv inngåtte avtaler risikerer å bli kuttet brått og uten mulighet til gode exit-strategier som gir lokale organisasjoner realistiske muligheter til å finne nye finansieringskilder.

Paradigmeskiftet i norsk bistand burde være en hodepine for flere.

Bakteppet er kjent. Det forventes store ankomster av flyktninger til Norge – og dette koster selvfølgelig. I beste sendetid på tv-programmet Lindmo forklarte statsminister Erna Solberg hvorfor det er akkurat bistanden som skal ta den aller største delen av kostnadene. «Det kan ikke være sånn at noen i Norge føler at de tar regningen for flyktningene,» forklarte hun. Derfor falt valget på dem som ikke har stemmerett i Norge – fattige i utviklingsland. Sånn er det bare.

Foregangslandet. Når jeg snart lander i Manugua, kommer vil til å planlegge strategier opp mot klimatoppmøtet i Paris, og vi kommer til å diskutere hvordan man best jobber med brudd på menneskerettigheter i Mellom-Amerika. Men mest av alt kommer møtene vi har til å være preget av et mulig farvel. Hvis budsjettet blir stående slik det er nå, kommer ikke Norge lenger til å støtte arbeidet med demokratiutvikling, matsikkerhet, klimatilpasning og menneskerettigheter i Mellom-Amerika. Dette er en hodepine for alle oss som jobber med bistand og våre partnere. Men pardadigmeskiftet i norsk bistand burde være en hodepine for flere. I år vedtok verdenssamfunnet nye bærekraftsmål. Hvis vi satser på langsiktig forebygging av kriser og bærekraftig utvikling, har vi som verdenssamfunn mulighet til å utrydde fattigdom og sult innen 2030. Erna Solberg var selv med på feiringen av bærekraftsmålene i New York, og solte seg i glansen fra store stjerner og lyskastere i Central Park. Ikke lenge etterpå legger hun frem et budsjett som kutter i langsiktig bistand og klimatiltak til sivile samfunn.
Norge har lenge vært et foregangsland innen bistand. Et land man lytter til. Men hvis alle land nå velger å gjøre som Norge, klarer ikke verdenssamfunnet å oppnå bærekraftsmålene.


Partapuoli er leder for Utviklingsfondet.
kari.helene@utviklingsfondet.no

---
DEL