Bagdad: Den andre, forskjellene, verdighet

Det finnes en gruppe irakere nesten ingen snakker om. Her er sju av dem.

Francesca Borri
Borri er krigskorrespondt og italiensk journalist. Hun skriver jevnlig i Ny Tid.

Foto: Ali Arkady

Vi har en hang til å forenkle Irak og landets 35 millioner innbyggere ved å splitte det opp i et sjiamuslimsk sør, et sunnimuslimsk sentrum og et kurdisk nord. Realiteten er snarere at hver eneste by og hver eneste flik av Irak er en blanding av ulike etniske grupper og trossamfunn – eller av irakere som ser på deres felles religion og deres felles avstamning på forskjellige måter. På én måte er det sant: Sjia omfatter majoriteten av befolkningen, rundt 60 prosent. Men snarere enn å bestå av en majoritet og en minoritet, består Irak av et lappeteppe av minoriteter. Og der én gruppe dominerer, oppdager man snart at det skyldes krig og vold, at folk tvinges på flukt, at det ikke er mulig å vende tilbake. Homogenitet er med andre ord langt fra å være «naturlig» – den er menneskeskapt. I Irak, og ikke bare i Irak, er sameksistens den naturlige tilstanden.

Derfor er det én beslutning USA særlig kritiseres for: Da de hadde kastet Saddam Hussein, etablerte de et politisk system der hver utnevnelse, hver posisjon og hver kontrakt nå er knyttet til sekterisk tilhørighet. Som i Libanon. Eller Bosnia. I dagens Irak må statsoverhodet være en kurder, statsministeren må være sjia, og lederen for parlamentet må være sunni. Uavhengig av andre forhold. Uavhengig av kvalifikasjoner, og enda viktigere, uavhengig av valgresultatene. Uavhengig av folkets vilje. Systemet er basert på vrangforestillingen om at sunnier og sjiaer ikke kan fungere sammen, og endte opp som en selvoppfyllende profeti, ifølge mange irakere: Ordningen stadfestet ikke allerede eksisterende skillelinjer, sier de, snarere skapte den splittelser.

Det er mye fokus på etnisitet, religion og på kollektive identiteter, men det er fortsatt én gruppe irakere som går fullstendig upåaktet hen: irakerne du møter hver eneste dag. Irakere med alle typer bakgrunner. Alle aldre, alle klasser, alle deler av landet. Mens sunnier og sjiaer slåss i gatene, har de stengt seg inne i leilighetene sine og venter på den dagen da alt dette vil være over.

murtadha x 4

Murthada (23)

«Drømmen min er å bli fotograf. Jeg har faktisk to drømmer: Den andre er å drikke rødvin. For min beste venn er italiener – han er fra Pavia. Nicola, heter han. Han studerer geologi. Vi møttes for tre år siden i Istanbul, og siden da har vi hengt sammen som erteris. Men bare på Facebook, Whatsapp og Skype. For en ung iraker er det ikke mulig å få visum til Europa. Nicolas foreldre gjør alt de kan for å hjelpe meg med papirer, med ambassaden, for søknadsprosessen er en labyrint. Du må ha tre invitasjonsbrev, helseforsikring, et bankinnskudd på flere tusen dollar, og dessuten et sluttintervju, som en bacheloreksamen – men naturligvis tror alle at en 23 år gammel araber kommer til Italia for å bli, og aldri reise tilbake igjen. Så jeg har aldri blitt innkalt til intervju. Søknaden blir dessuten avslått uten forklaring, og man aner ikke om det er noen vits i å prøve igjen. Men jeg har ikke noe ønske om å flytte til Italia. Vi står ikke ferdigpakket og på spranget til å forlate Irak. Europa er for meg en annerledes og merkelig verden, på samme måte som Midtøsten er det for deg. Jeg ville ikke tilpasset meg og følt meg hjemme bare fordi jeg kunne finne en kebab nede på hjørnet. Jeg vil bo her. Jeg ønsker bare å kunne reise, akkurat som dere, jeg ønsker å dra og komme tilbake igjen. Og i Italia skulle jeg så gjerne ha sett opptaksstedene til favorittfilmskaperen min, Giuseppe Tornatore. Jeg vil se Sicilia. Jeg skjønner ikke hvorfor dere er så selvsentrerte. I begynnelsen var familien min, ikke bare Nicolas, skeptiske. Hans foreldre var engstelige for at jeg kunne være islamist, en terrorist, og mine foreldre var redde for at denne fremmedkaren kunne være narkosmugler eller våpenhandler. Fordi han er italiener, ikke sant? Det er jo farlig. Mafiaen er overalt.»

 

ahmad copy

Ahmad (31)

«Av påstått respekt for kultur, tradisjoner, mangfold og talløse andre eksempler på vrøvlete krav, ga vi fornuften på båten og fabrikerte forklaringer og rettferdiggjøringer for ting vi ikke burde ha forklart eller rettferdiggjort. For det egentlige problemet her, det er religion. Tror du det er normalt at alle løper omkring og spør hverandre om vi er sunnier eller sjiaer? Og hvem yazidiene er, hvem shabakene er, og om de tilber jomfru Maria, et tre eller en stein? I perioder utsettes Bagdad for disse surrealistiske pilgrimstogene, folk som dunker hodene sine i moskeenes dørkarmer, kysser gulv, bøker og bilder, som lenker seg fast, som pisker seg selv. Hver dag er det en martyr eller et mirakel å feire, og det på besynderligste vis – men så du dem i forrige uke? De samlet seg her fra hele landet ved å krabbe på bakken, jeg mener alvorlig talt krabbe: som gigantiske frosker. Mil etter mil. Krabbende. Og de forbanner hverandre og stikker hverandre med kniv, de blåser seg opp for noe som overalt ellers bare ville være en turistattraksjon. Dersom jeg skal ende opp med å bli grillet av en bilbombe, skal det i det minste være for en verdig sak. Smelting av isbreer, sultkatastrofer i Afrika, eller en behandlingsmetode for kreft. Men ikke for en lyktestolpe som er erklært som helgen.

Og i Europa forsvarer dere alt dette, og kaller det respekt for den lokale kulturen og det lokale samfunnet. Men hvem bestemte at islam er Irak, og at det ikke fins noe annet her? Bare sunnier og sjiaer og tullinger her og der? En identitet er ikke en svart og hvit merkelapp. Det er langt mer komplekst og mangfoldig enn som så. Jeg er herfra, jeg også.»

Vrangforestillingen om at sunnier og sjiaer ikke kan fungere sammen, endte opp som en selvoppfyllende profeti.

ahmed copy

Ahmed (24)

«Det fins ikke gode og dårligere bøker, når det kommer til stykket. Bare bøker du føler deg nær, som du blir fengslet av – eller ikke. En av lyrikerne jeg liker best, er Rilke. Rilke når han skriver at livet er kort, men dagen er lang. For Bagdad er en by som får fart på energien din. Det blir aldri fullstendig nok i Bagdad, man er aldri riktig ferdig. Det er en by med stort mangfold. En by som inneholder et snev av hver eneste innbygger, lag på lag. Generasjon etter generasjon. Alt som er her, refererer til en annen historie. Inneholder en annen verden. Alt minner om en annen tid. Bagdad er et arnested for fantasien. Og når du bor her, er du også vant til å leve … et liv med dybde. Oppslukt av komplekse temaer, uopphørlig stilt overfor moralske og intellektuelle utfordringer. Identiteten. Den Andre, forskjellene, utvekslingene. Den gjensidige anerkjennelsen. Rettferdighet. Verdighet, frihet. Kompromiss. Eller kamp, kanskje, motstand. For dere er dette emner for doktorgradsavhandlinger, her er det en kopp te med venner. Jeg liker Rilke av en annen grunn også: Det er et navn ingen forventer nevnt av en iraker. Ifølge dere, og mange arabere også, hører ikke Rilke hjemme i min kultur. Jeg er svart, mine forfedre kom fra Kenya, og jeg liker Rilke, og jeg liker Roth og Franzen og dansemusikk, rett og slett fordi det er det jeg liker. Vi er ikke bare tradisjonene våre. Alle er opptatt av fortiden her. Men når det kommer til stykket, er vi det vi ønsker å være. Vi er bare produkter av oss selv.»

Hvis du er i tjueårene eller trettiårene her, er krig det eneste du har erfaringer med.

ammar

Ammar (21)

«Jeg kommer fra en familie av hardhauser. Jeg kommer fra et av de fattigste og farligste slumområdene i Bagdad. Et sjia-nabolag der alle tilhører en eller annen milits. Og det var det jeg også ønsket å bli som gutt: en kriger. For som barn blir du fortalt om krigere som godhjertede, modige karer som er klare til å dø for å forsvare deg. Skape rettferdighet. En slum er en slum: Du er fullstendig avsondret fra utenverdenen. Konformitetspresset er … det er ikke engang snakk om press, for her er det bare én virkelighetsmodell, og noe annet er det ikke spørsmål om. Ingen vet at dette ikke er den eneste virkeligheten. Men en dag så jeg tilfeldigvis et teaterstykke som handlet om området jeg bodde i. Sett med et kritisk blikk, selvfølgelig. Eller mer presist: fra et standpunkt jeg aldri hadde tenkt på. Krigerne våre var ingen helter, men snarere kjeltringer og drapsmenn. Ikke drevet av idealer, men av trang til penger og makt. Og det var der det hele begynte for min del. Nysgjerrigheten overfor det som foregikk utenfor min lille verden, ble vekket. Det gikk opp for meg at jeg er en person, ikke en sjia. Jeg er ikke familien min, jeg er ikke nabolaget. Et nabolag der ingen verdsetter valget mitt, selvsagt – jeg er student, jeg er ikke en kriger: Jeg er en forræder. Men jeg hadde ikke endt opp ved en eller annen front for å forsvare landet mitt dersom jeg hadde blitt kriger. Jeg hadde ganske enkelt endt opp med å terrorisere gatene med en kalasjnikov og finlandshette, totalt overbevist om at jeg var sterk, som alle vennene jeg vokste opp med. Som aldri i sine liv har sett noe annet. De tror det er de som er de sterke. I stedet er det de som blir angrepet, det er de som må forsvares, det er de som er sårbare – fordi de ikke eksisterer. De er rett og slett det omgivelsene bestemte at de skulle bli.»

 

zee

Zee (23)

«Jeg var i Bagdad-beltet og filmet noe helt annet. Jeg gikk rundt i de støvete gatene blant sammenstyrtede bygninger og tomme hjem, og noe var liksom så underlig, uten at jeg klarte å sette fingeren på hva det var. Så gikk det opp for meg. Det var ingen menn der. Bare kvinner. Alle mennene var drept. Og det var en gammel kvinne der som hadde mistet alle – mannen sin, sønnene sine, sønnesønnene sine – og hun hadde grått desperat så mye og så lenge i årevis at hun var blitt blind. Kan du forestille deg hvordan det er for et barn å vokse opp på et sånt sted? Et sånt helvete? Jeg er dokumentarfilmskaper, og derfor er jeg opptatt av sosiale ting som marginaliseringen, elendigheten og ulikhetene, som både er årsaker til og resultater av vold. Likevel har mediene vanligvis oppmerksomheten bare rettet mot frontlinjene. Mot krigere. Uten at de noen gang reflekterer over hvor krigerne kommer fra – bakgrunnen deres, grunnene til at de handler som de gjør.

Jeg er opptatt av disse tingene også fordi jeg tror at fortellinger kan endre noe. Det dreier seg ikke bare om å fremstille hendelser, om å være øyenvitne og følge med og bevare minner. Det handler ikke bare om fremtiden. En far som så en tv-dokumentar om tiggere, kjente plutselig igjen sønnen sin på skjermen – en gutt som ble kidnappet fire år tidligere, og politiet kunne endelig få ham fri.

Nå arbeider jeg med stoff om krigstraumer. Dette er noe ingen snakker om, for i Irak blir det sett på som ydmykende å spørre spesialister til råds og be om hjelp. Men hvis du er i tjueårene eller trettiårene her, er krig det eneste du har erfaringer med. I Irak er ikke vold en sak for forhandlere lenger, det er en sak for psykologer.»

 mahmoud

Mahmoud (19)

«Det fremmede landet jeg er mest nysgjerrig på for øyeblikket, er Den grønne sonen. Jeg kan ikke komme inn i den, det er den eneste delen av Bagdad jeg aldri har besøkt – jeg har ingen peiling på hvordan det ser ut der. Og det er maktens sete. Når det kommer til stykket, er det helt meningsløst: Man fører en krig og etterlater seg en million døde for å styrte et regime som utøver makt uten noen form kontroll, uten å stå til ansvar overfor noen – og så erstatter man det med et maktregime av samme type, utenfor borgernes rekkevidde. Eller, for å være ærlig er jeg ikke nysgjerrig i det hele tatt. Jeg er ikke lei meg for at jeg ikke kan henge ute sammen med grønnsonegutta. De er bare en gjeng idioter. Det er rett og slett helt sprøtt, jeg har ikke snøring på hvem de er, og de har ingen idé om hvem jeg er – utover at de vil forandre meg,
modernisere meg. Men det eneste de kan om Irak, er veien til flyplassen, og historiene om å leve forskanset her. Dette er Irak. Dette er vårt sted, det tjener ingen hensikt å bygge barrierer, vi vil alltid finne en måte å ramme dem på. Trygghet kommer ikke av murer, det er omvendt, den kommer av gjensidig kjennskap til hverandre. Av tillit. Jeg innrømmer at å betrakte dem som en gjeng idioter, er en instinktiv reaksjon. For samtidig er det som å leve i en evig tvil: Tar de feil, eller er det jeg som gjør det? Det er som å leve i en skygge. Med dette spøkelset som overvåker deg, og hvert eneste øyeblikk minner deg om at du er ingenting. Du, kulturen din, samfunnet ditt – vi er ikke annet enn arkaiske etterlatenskaper etter en mørk tidsalder. Overalt er alle smartere enn oss. Og hvordan skal jeg kunne bygge opp igjen Irak, om jeg ikke har noen tro på meg selv? Kanskje er det her den ligger, den farligste formen for utrygghet.»

 

hisham

Hisham (32)

«Jeg har ingen følelser for Bagdad. For å si som sant er, synes jeg det er på tide å bli kvitt denne retorikken om steder. ’Røttene dine’, ’hjemlandet ditt’. Bagdad har ingen mening for meg. Ingen verdi i det hele tatt. Når jeg tenker på Bagdad, tenker jeg på vennene mine. På livet mitt. Jeg bryr meg ikke om noe annet. Alle ber deg om å ofre deg selv for landets sak, for folkets sak. Men har landet noen gang ofret seg for meg? Hva har jeg fått fra Irak? Broren min døde av en vanlig sykdom. En sykdom det fins behandling for. Og det var ikke på grunn av sanksjonene, det var ikke på grunn av mangel på medisiner. Det var ikke på grunn av krig, av fattigdom, på grunn av USA, av sunnier eller sjiaer. Nei, broren min ble rett og slett drept av skjødesløshet. Av uvitenhet og feilbehandling. Vi ba om obduksjon, vi  ba leger om å se nærmere på tilfellet hans og lære av feilene som var begått. Men de svarte aldri. En idiotisk død, og en unyttig død. I dette landet er det ingenting som fungerer, og alle klandrer Bush, Bremer og religion. Men ingen går inn for å forbedre ting. Ingen prøver å være en profesjonell lege i stedet for å kaste bort tiden med å krangle om Iran og Saudi-Arabia. Her blir du bedt om å slåss og å være en lojal borger – ikke bare om å betale skatten og adlyde loven. Du blir også bedt om å ofre livet, men for hva? Det er på tide å feste blikket på mennesker heller enn på steder. Det er på tide å glemme kart og geografi – og i stedet for å spørre hva denne byen betyr for oss, og hva som binder oss til dette landet, må vi heller spørre oss selv om hva vi betyr for oss: hva som binder oss sammen. Det er på tide å vende opp ned på prioriteringene. Som James Joyce sa: La mitt land dø for meg.»


 

Borri er italiensk krigsreporter, hennes siste bok er oversatt til norsk.

---
DEL