Asias mest utsatte båtflyktninger

De statsløse rohingyaene lever under umenneskelige forhold i grenseområdene, på flyktningbåter og som fanger i slaveleirer. Myndighetene later som de ikke finnes. 

Rohingya-flyktninger strandet på havet i mai i fjor forsøker å samle regnvann i det midlertidige skuret der de har søkt ly i delstaten Rakhine. FOTO: AFP PHOTO / YE AUNG THU

Bildene av båtflyktninger i Andaman-havet får meg til å tenke på romanen Onkel Toms hytte, skrevet på 1800-tallet av den amerikanske forfatteren Harriet Beecher Stowe. Boken er basert på historier fra tidligere slaver.
Selv om slaveri har blitt forbudt i de fleste land og dessuten er totalforbudt i henhold til internasjonal lov, eksisterer slaveriet fortsatt i en ny form: menneskehandel. Tidligere brukte slaveeiere stokkepryl for å få slavene til å arbeide hardt. Moderne menneskehandlere bruker våpen for å true folk til å arbeide, selger mennesker som eiendom og bruker mobiltelefonen til å kreve løsepenger fra familiemedlemmer i hjemlandet.
I april i fjor fant en gravende journalist fra nyhetsbyrået AP ut at over 1000 fiskere fra Myanmar, Kambodsja og Laos hadde blitt tatt til fange og holdt som slaver på en øy i Indonesia i nesten to år.I mai samme år rullet en annen sak opp: En massegrav ble oppdaget i en menneskehandelsleir i Sør-Thailand, like ved grensen til Malaysia.
Deretter ble tusenvis av statsløse rohingyaer fra Myanmar og økonomiske migranter fra Bangladesh funnet strandet på havet – strandet fordi ingen av de omkringliggende landene lot dem komme i land.
I regionen er det Myanmar som har fått mest press fra det internasjonale samfunnet i forbindelse med «rohingya-flyktningkrisen». Rohingyaene er et muslimsk folkeslag bosatt i grenseområdene mellom Myanmar og Bangladesh. De blir omtalt av myanmarere som «bangali», altså mennesker med opprinnelse i Bangladesh. Men verken Myanmar eller Bangladesh anerkjenner folket som innbyggere. Dette har gjort dem statsløse i flere tiår, og de har etter hvert fått økt oppmerksomhet fra internasjonale medier.
Selv om den myanmarske regjeringen aldri har gitt disse menneskene statsborgerskap, utstedte de midlertidige oppholdstillatelser – såkalte white cards – i forkant av folkeavstemningen i 2008 og valget i 2010, sånn at de fikk lov til å stemme. Ifølge offisiell statistikk fikk rundt 700 000 rohingyaer white card – men regjeringen krevde å få kortene returnert i begynnelsen av 2015.

I stedet ender de opp i et helvete som er enda verre: fanget på en båt uten mat og drikke.

Rutene for menneskehandel begynner i rohingyaenes flyktningleirer i Cox’s Bazar samt delstaten Rakhine i grenseområdet mellom Bangladesh og Myanmar. FOTO: BBC Graphic Map
Rutene for menneskehandel begynner i rohingyaenes flyktningleirer i Cox’s Bazar samt delstaten Rakhine i grenseområdet mellom Bangladesh og Myanmar. FOTO: BBC Graphic Map

Båtfolkets krise. Rohingyaene har fått et tilnavn av internasjonale medier: båtfolket. Dette kommer av de mange rohingyaene som risikerer livet for å komme seg ut av den alvorlige fattigdommen i Myanmar eller Bangladesh ved å ta seg til nabolandene i Andamanhavet – via havet, som for de fleste er den eneste veien dit. Mange forsøker å følge etter slektninger som har reist hjemmefra for å jobbe i Thailand, Malaysia eller Indonesia. I stedet ender de opp i et helvete som er enda verre enn fattigdommen i hjemlandet: fanget på en båt uten mat og drikke.
En ny rapport fra FNs høykommisær for flyktninger viser at rundt 25 000 mennesker, blant dem kvinner og barn, ble ofre for menneskehandel mellom januar og mars 2015. Det var en dobling fra året før.
Unge menn uten jobb og utdannelse, forsvarsløse barn og unge jenter i flyktningleirer i grenseområdene mellom Myanmar og Bangladesh er lette ofre for menneskehandlere. Rutene for menneskehandel begynner i Cox’s Bazar i Bangladesh, der rohingyaenes flyktningleirer er, samt i delstaten Rakhine i grenseområdet mellom Bangladesh og Myanmar. Human Rights Watch (HRW) intervjuet nylig sju personer som ble utsatt for menneskehandel fra en flyktningleir i Rakhine. Alle ble solgt som slaver. Det var myanmarske soldater, politimenn og menneskehandlere som truet eller lurte dem til å gå om bord i traffickingbåten.
Seks av disse sju var jenter mellom 13 og 18 år, og ingen av dem gikk på skole. Den siste var en 25 år gammel mor, Khalida. «Jeg ble lurt om bord på båten med løfte om jobb. Jeg ville ikke dra til Malaysia,» sa Khalida til HRW. Etter hvert ble hun overført fra en «liten båt til en større båt, med myanmarske smuglere fra Kawthaung [Sør-Myanmar]. Den store båten fraktet oss til en leir i nærheten av Padang Besar [på grensen mellom Thailand og Malaysia]», fortsetter hun.
Khalida ble internert i leiren med 370 andre, hvorav de fleste var rohingyaer og rundt 50 personer var fra Bangladesh. Da hun senere rømte fra leiren, ble hun arrestert av thailandsk politi.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

1 kommentar

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here