Asias mest utsatte båtflyktninger

De statsløse rohingyaene lever under umenneskelige forhold i grenseområdene, på flyktningbåter og som fanger i slaveleirer. Myndighetene later som de ikke finnes. 
Rohingya-flyktninger strandet på havet i mai i fjor forsøker å samle regnvann i det midlertidige skuret der de har søkt ly i delstaten Rakhine. FOTO: AFP PHOTO / YE AUNG THU
Avatar
Email: monmon@gmail.com
Publisert: 18.02.2016

Bildene av båtflyktninger i Andaman-havet får meg til å tenke på romanen Onkel Toms hytte, skrevet på 1800-tallet av den amerikanske forfatteren Harriet Beecher Stowe. Boken er basert på historier fra tidligere slaver.
Selv om slaveri har blitt forbudt i de fleste land og dessuten er totalforbudt i henhold til internasjonal lov, eksisterer slaveriet fortsatt i en ny form: menneskehandel. Tidligere brukte slaveeiere stokkepryl for å få slavene til å arbeide hardt. Moderne menneskehandlere bruker våpen for å true folk til å arbeide, selger mennesker som eiendom og bruker mobiltelefonen til å kreve løsepenger fra familiemedlemmer i hjemlandet.
I april i fjor fant en gravende journalist fra nyhetsbyrået AP ut at over 1000 fiskere fra Myanmar, Kambodsja og Laos hadde blitt tatt til fange og holdt som slaver på en øy i Indonesia i nesten to år.I mai samme år rullet en annen sak opp: En massegrav ble oppdaget i en menneskehandelsleir i Sør-Thailand, like ved grensen til Malaysia.
Deretter ble tusenvis av statsløse rohingyaer fra Myanmar og økonomiske migranter fra Bangladesh funnet strandet på havet – strandet fordi ingen av de omkringliggende landene lot dem komme i land.
I regionen er det Myanmar som har fått mest press fra det internasjonale samfunnet i forbindelse med «rohingya-flyktningkrisen». Rohingyaene er et muslimsk folkeslag bosatt i grenseområdene mellom Myanmar og Bangladesh. De blir omtalt av myanmarere som «bangali», altså mennesker med opprinnelse i Bangladesh. Men verken Myanmar eller Bangladesh anerkjenner folket som innbyggere. Dette har gjort dem statsløse i flere tiår, og de har etter hvert fått økt oppmerksomhet fra internasjonale medier.
Selv om den myanmarske regjeringen aldri har gitt disse menneskene statsborgerskap, utstedte de midlertidige oppholdstillatelser – såkalte white cards – i forkant av folkeavstemningen i 2008 og valget i 2010, sånn at de fikk lov til å stemme. Ifølge offisiell statistikk fikk rundt 700 000 rohingyaer white card – men regjeringen krevde å få kortene returnert i begynnelsen av 2015.

I stedet ender de opp i et helvete som er enda verre: fanget på en båt uten mat og drikke.

Rutene for menneskehandel begynner i rohingyaenes flyktningleirer i Cox’s Bazar samt delstaten Rakhine i grenseområdet mellom Bangladesh og Myanmar. FOTO: BBC Graphic Map
Rutene for menneskehandel begynner i rohingyaenes flyktningleirer i Cox’s Bazar samt delstaten Rakhine i grenseområdet mellom Bangladesh og Myanmar. FOTO: BBC Graphic Map

Båtfolkets krise. Rohingyaene har fått et tilnavn av internasjonale medier: båtfolket. Dette kommer av de mange rohingyaene som risikerer livet for å komme seg ut av den alvorlige fattigdommen i Myanmar eller Bangladesh ved å ta seg til nabolandene i Andamanhavet – via havet, som for de fleste er den eneste veien dit. Mange forsøker å følge etter slektninger som har reist hjemmefra for å jobbe i Thailand, Malaysia eller Indonesia. I stedet ender de opp i et helvete som er enda verre enn fattigdommen i hjemlandet: fanget på en båt uten mat og drikke.
En ny rapport fra FNs høykommisær for flyktninger viser at rundt 25 000 mennesker, blant dem kvinner og barn, ble ofre for menneskehandel mellom januar og mars 2015. Det var en dobling fra året før.
Unge menn uten jobb og utdannelse, forsvarsløse barn og unge jenter i flyktningleirer i grenseområdene mellom Myanmar og Bangladesh er lette ofre for menneskehandlere. Rutene for menneskehandel begynner i Cox’s Bazar i Bangladesh, der rohingyaenes flyktningleirer er, samt i delstaten Rakhine i grenseområdet mellom Bangladesh og Myanmar. Human Rights Watch (HRW) intervjuet nylig sju personer som ble utsatt for menneskehandel fra en flyktningleir i Rakhine. Alle ble solgt som slaver. Det var myanmarske soldater, politimenn og menneskehandlere som truet eller lurte dem til å gå om bord i traffickingbåten.
Seks av disse sju var jenter mellom 13 og 18 år, og ingen av dem gikk på skole. Den siste var en 25 år gammel mor, Khalida. «Jeg ble lurt om bord på båten med løfte om jobb. Jeg ville ikke dra til Malaysia,» sa Khalida til HRW. Etter hvert ble hun overført fra en «liten båt til en større båt, med myanmarske smuglere fra Kawthaung [Sør-Myanmar]. Den store båten fraktet oss til en leir i nærheten av Padang Besar [på grensen mellom Thailand og Malaysia]», fortsetter hun.
Khalida ble internert i leiren med 370 andre, hvorav de fleste var rohingyaer og rundt 50 personer var fra Bangladesh. Da hun senere rømte fra leiren, ble hun arrestert av thailandsk politi.

Fastboende fremmed. Geografipensumet til studentene ved Universitetet i Yangon i Myanmar legger ikke skjul på rohingyaenes eksistens. I geografiboken som er utgitt av landets kunnskapsdepartement, står det: «I delstaden Rakhine like ved grensen til Bangladesh, i områdene Butheetaung og Maundaw, bor rohinggas og chittagarians. Disse etniske minoritetsgruppene har vært bosatt i området siden eldre tider.» Men Myanmars høytstående politikere som president Thein Sein, militærgeneral Min Aung Hlaing og innenriksminister Khin Yee nekter fortsatt å anerkjenne rohingyaene som folkeslag, og de er ikke inkludert i landets 135 offisielle etniske grupper.
Imidlertid finnes det både historiske og høyst levende bevis på rohingyaenes eksistens i landet. I 1961 ble et populært rohingyansk radioshow sendt på lufta tre ganger ukentlig, og ble verdsatt av mange som et etnisk språkprogram. Rohingyaene hadde tidligere identitetskort akkurat som myanmarerne, og de hadde like borgerrettigheter.
Siden det første militærkuppet ledet av general og diktator Ne Win i 1962, har rohingyafolket levd i konstant frykt. General Ne Win iverksatte harde militæroperasjoner for å drive folkeslaget til Bangladesh i 1978. Rundt 250 000 rohingyaer fant da tilflukt ved den bangladeshiske grensen.
Under sosialistregjeringens tid kom loven om statsborgerskap av 1982, som fratok rohingyaene retten til statsborgerskap. Siden den gang har deres medfødte rettigheter som bevegelsesfrihet, rett til utdanning, frihet til giftermål og arbeidsrettigheter blitt kraftig begrenset.
I 1991 utførte regjeringen en militæroperasjon mot rohingyaene, noe som førte til at 30 000 mennesker flyktet til Cox’s Bazar ved grenseområdet i Bangladesh.
I løpet av 30 år har det som en gang var titusenvis av statsløse rohingyaer, hatt en befolkningseksplosjon og blitt til 1,3 millioner statsløse – uten utsikt til hverken en bedre fremtid eller grunnleggende rettigheter.

Myanmars levende eksportvarer. Under det regionale møtet i Bangkok den 29. mai i fjor, hvis hensikt var å finne en løsning på båtfolkkrisen, oppfordret det internasjonale samfunnet Myanmar til å akseptere rohingyaer som statsborgere. Likevel gikk landets utenriksdepartement ut og sa til naboregjeringene at dette er et regionalt problem – ikke en «byrde Myanmar skal bære alene».
Til tross for dette skapte disse møtene samt internasjonalt press flere positive resultater for båtfolket. Andre land i området ble enige om å tilby hjelp, tilflukt og mat til de som er strandet på havet.
Rohingyaene er ikke det eneste etniske folket som utsettes for menneskehandel i området. Flere forskjellige etniske grupper fra Myanmar har blitt misbrukt som ulovlige migrantarbeidere under slaveliknende forhold til naboland i over 20 år. Så langt har den myanmarske marinen reddet noen få båter i landets sjøterritorium – båter fulle av ofre for menneskehandel fra både Myanmar og Bangladesh. Av disse er 300 mennesker identifisert som «bangali» fra Myanmar, og har blitt sendt hjem til Maundaw, Butheetaung, Sittwe, Myauk-U og andre byer i delstaten Rakhine. I tillegg har den myanmarske marinen arrestert 20 menneskehandlere i Sittwe-distriktet.
Uansett om båtflyktningene er fra Myanmar eller Bangladesh, og uansett om de er statsløse eller ikke, kan ingen benekte at disse menneskene utsettes for en umenneskelig behandling. Flere rohingyaer og bangladeshere ble drept eller døde av sult mens de satt i fangenskap og ventet på løsepenger.
Dette er mennesker som er berøvet alle medfødte rettigheter til identitet, statsborgerskap og religionsfrihet. Deres uverdige død er en skamplett for alle som fratar båtfolket retten til å være mennesker.


Mon Mon Myat er Ny Tids korrespondent i Myanmar.

Kommentarer