Noe å tygge på

Er de økte matprisene kun dårlig nytt for u-landene? - Nei, prisøkningen er en fordel for verdens fattige, sier den indiske landbrukseksperten Ramachandra Deshmukh til Ny Tid. Hele verden følger dramaet rundt de stigende matprisene. Ny Tid har reist ut på den indiske landsbygda for å høre om hvilke konsekvenser prisøkningen kan ha på lang sikt.

18.04.2008 00:00 – Av Jørn Støylen

[mat] Hvordan kan de økte matprisene også være gode nyheter? De siste ukene har vi sett tv-bilder fra opptøyer i Kairo, Manila og Port-au-prince, der folk er rasende fordi det ikke er mer mat igjen i butikkene. På tre år er matprisene globalt steget med 83 prosent, og prisen på mais har økt med 75 prosent bare de siste to månedene.

16. april roet gemyttene seg i Port-au-prince noe, og brasilianske FN-soldater kunne dele ut mat til sultne mennesker i Haitis hovedstad. 15. april møtte utviklingsminister Erik Solheim spesialrådgiveren for Verdens Matvareprogram, Ramiro Lopes da Silva, og diskuterte Norges nødhjelpsbidrag. Det er åpenbart et stort og akutt behov for nødhjelp, men kan nødhjelp gjøre noe med årsaken til problemene? Problemene på kort sikt er store, men hva med konsekvensene på lang sikt?

Under et møte 11. april uttalte ministere fra G24-gruppen, som består av blant annet Algerie, Brasil, Etiopia, Ghana, India, Nigeria og Sør-Afrika, at verdens rike land nå må åpne sine markeder opp for de fattige. Dette vedtok de:

«Dagens situasjon øker behovet for å få på plass en ny og utviklingsvennlig WTO-avtale, derfor må rike land nå kutte sine landbrukssubsidier, som ødelegger for jordbruksproduksjonen i utviklingsland».

Ødelagt prisnivå

Ramachandra Deshmukh er visepresident i indiske Appropriate Rural Technology Institut.

– De økte prisene en fordel for de fattige, sier han til Ny Tid, og får støtte av Helene Hoggen og Atle Sommerfeldt fra Kirkens Nødhjelp

–Høyere matpriser er hovedsaklig et gode, skriver de i kronikken på side 42 i denne utgaven av Ny Tid.

For å forstå disse uttalelsene må vi se nærmere på bakteppet for de siste månedenes utvikling: To tredeler av verdens fattige dyrker og selger mat. Derfor har en av de største bekymringene for mange u-land de siste tiåra vært fallende matpriser. Fram til for omtrent tre år siden var nemlig det globale prisnivået på mat totalt annerledes enn i dag. Den gang var prisene kunstlig lave, på grunn av global overproduksjon. Årsaken til overproduksjonen var massive produksjonssubsidier i rike land. Overskuddsproduksjonen har blitt dumpet på verdensmarkedet, der prisnivået ble ødelagt. Fattige land, som ikke har råd til å subsidiere sine bønder ble dermed utkonkurrert og har ikke klart å bygge opp en robust eller avansert landbruksnæring.

–En produsent i et utviklingsland med produksjonskostnader på 20 amerikanske dollar, vil havne bakpå sammenlignet med en produsent i et i-land, som til tross for en kostnad på 40 dollar vil kunne tilby produktet for 15, på grunn av 25 dollar i subsidier. Det er ikke økonomisk mulig for myndighetene å stille opp mot i-landene på dette, skriver Edélcio Vigna, Officer for Food and Nutrition Sovereignty Policies i den brasilianske organisasjonen Inesc i en epost til Ny Tid.

Eller som presidentene i Mali and Burkina Faso, Amadou Toumani Touré og Blaise Compaoré, formulerte det under forhandlingen i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2003: «Mest av alt må Afrika få muligheten til å ta sin skjebne i egne hender. Vestens landbrukssubsidier kveler oss.» En ny avtale er fortsatt ikke på plass, men et gjennombrudd kan komme i mai.

–Kutt subsidier

En ny WTO-avtale vil være en velsignelse for produktiviteten i u-landene på lang sikt, sier Gawain Kripke i utviklingsorganisasjonen Oxfam i en pressemelding 11. april. Men han legger til at en avtale ikke vil løse de akutte problemene vi ser nå, og derfor trengs umiddelbar nødhjelp i tillegg.

Men er det ikke et paradoks å kutte subsidier nå som matprisene fyker til værs? Burde ikke heller subsidiene økes?

–Landbrukssubsidiene bør kuttes i rike land, og økes i u-land, sier Atle Sommerfeldt fra Kirkens Nødhjelp, som nå støtter Verdens matvareprograms hjelpetiltak til fattig, urban befolkning.

–Men nødhjelp utenfra er ikke løsningen på lang sikt. Der er derfor vi alltid deler ut såkorn og hakker, sammen med mat. Men dersom det skal bli fart på landbruket i fattige land, må det være en sammenheng mellom produksjonskostnad og pris. Derfor må vi få slutt på landbruksdumping fra rike land, sier Sommerfeldt.

–Men Norge eksporterer ikke mye landbruksvarer. Hva er problemet med norske landbrukssubsidier?

–Norge er underlagt de samme reglene som alle andre, og dermed bidrar den norske regjeringen nå, ved å argumentere for den posisjonen Norge har i dag, til å legitimere EU og USAs dumping.

–De siste åra har vi sett en tiltakende urbanisering i Sør. Hva innebærer det? Og dessuten er mange av landene i G24 er mellominntektsland som eksporterer mat. Hva med de landene som importerer?

–Det stemmer at vi ser en økende urbanisering i sør, stadig flere av verdens fattige bor i slummen i byer og nyter dermed ikke godt av økte inntekter for bøndene. Men en viktig årsak til både denne urbaniseringen og den prisoppgangen vi nå ser er at landbruksdumping fra rike land har ødelagt prisnivået på verdensmarkedene, som igjen har ødelagt utviklingen av landbruksnæringen i mange fattige land, sier Sommerfeldt.

–Dette resonnementet gjelder også for land som importerer mat. De taper på dagens prisoppgang, men har forutsetninger for å bygge opp større landbruksproduksjon, dersom vilkårene blir mer forutsigbare.

Skillelinje

Aksel Nærstad er utviklingspolitisk seniorrådgiver for Utviklingsfondet. Han har en helt annen analyse av situasjonen enn Sommerfeldt, selv om de begge tilhører organisasjoner som mange tenker på som idealistiske og ganske like. Sannheten er at de to høvdingene er rykende uenige i mange viktige spørsmål. Begge er blant de tyngste premissleverandørene i debatten om norsk politikk på dette feltet.

–Prisøkningen har nå ført til ei akutt krise. Denne krisen kan snart blåse over, for matproduksjonen i blant annet Australia, Russland, Ukraina og Afrika har et stort potensial til å vokse de neste årene. Men på lang sikt vil tendensene vi ser nå føre til ei enda verre krise som kan drive mange hundre millioner ut i fattigdom og sult, sier Nærstad.

Han mener at det er flere årsaker til krisa, og nevner redusert produksjon på grunn av klimaendringene. Blant annet har Australia vært rammet av tørke to år på rad.

–Videre ser vi økt etterspørsel, både på grunn av befolkningsøkning og endring av kostholdet, eksempelvis spiser kinesere og indere stadig mer kjøtt. Dessuten øker spekulasjon med mat på verdens børser.

–Kan prisøkningen også ha positive konsekvenser?

–Man skulle kanskje tro at økte matpriser var bra fordi flertallet av verdens fattige er bønder, men problemet er at dette er internasjonal business, storselskaper og spekulanter som tjener på denne utviklingen. Fattige bønder tjener også litt, men ikke mye, sier Nærstad.

Sommerfeldt svarer at han har reist mye rundt i u-land, men aldri har snakka med en eneste bonde som ikke har lyst til å kunne selge varene sine til et større marked.

Nærstad mener på sin side at afrikanske land bør satse på småskalaproduksjon til egne markeder.

–Ikke bare sjølberging på hver enkelt gård, men lokale og nasjonale markeder. Mange av verdens fattigste land er mat-importører. Landbrukseksport vil aldri bringe u-land ut av fattigdom. Det viktigste for dem er å slippe å importere. De økte matprisene bidrar til mindre landbruksdumping fra rike land, og det er bra, sier han.

–Men flere afrikanske ledere ønsker både handlingsrom til å beskytte egne hjemmemarkeder, og bedre tilgang til markeder i rike land i nord?

–Eksport spiller en viktig rolle for en del utviklingsland i dag, og vil være viktig også framover. Men jeg tror ikke at økt markedsadgang i nord er det viktigste for utviklingslandene, sier Nærstad.

Transport ikke miljøversting

Malaysiske Martin Khor leder The Third World Network som er basert i Penang, Malaysia. «Det er fare for at proteksjonisme kan bli begrunnet med falske klimaargumenter», skriver han i en fersk rapport. Det er ikke transport, men produksjonsprosessen som er det store miljøproblemet knyttet til mat, på grunn av energikrevende faktorer som oppvarming, kunstgjødsel og kraftfôr. I følge rapporten «Livestock’s long shadow» fra FNs landbruksorganisasjon FAO står produksjonen av kjøtt og melk nå for 18 prosent av de globale klimagassutslippene, men utslippene fra transporten av maten utgjør i følge FAOs beregninger så lite som en titusendel av utslippene. For eksempel slipper tomater som dyrkes utendørs i Marokko og transporteres til Norge ut en åttendedel av klimagassene fra tilsvarende mengde tomater dyrket i norske drivhus.

Etterspørselen etter biodrivstoff har også økt det siste året (se egen sak). Sommerfeldt mener det er en sammenheng mellom skepsis til biodrivstoff og skepsis til at u-land bør satse på eksportrettet landbruk.

–Enten er det en ideologisk skepsis, eller så er det uvitenhet om potensialet som ligger i handel. Tanken om at afrikanske land bør satse på selvbergingsjordbruk minner meg om Bantu-skolene, der poenget var at afrikanere ikke trenger mer enn seks års skolegang – de har jo ikke brukt for mer. Det er helt håpløst å si at afrikanske land ikke skal få muligheten til å bruke det mest effektive virkemiddelet, sier Sommerfeldt.

–Men hvilke eksempler har du på at eksport av landbruksvarer kan få land ut av fattigdomsfella?

–Eksport av fisk og tømmer har vært viktig for Norge, men flere faktorer er viktige samtidig. Problemet med det spørsmålet er jo nettopp at de globale spillreglene er utformet slik at dette ikke er mulig. Dersom vi endrer reglene for verdenshandelen vil eksport av landbruksvarer kunne løfte millioner av mennesker ut av fattigdom, sier Sommerfeldt.

Uenigheten mellom Nærstad og Sommerfeldt illustrerer motsetningene i debattserien om forskjellen på en globalt og en nasjonalt orienter politikk, som Ny Tid har kjørt i vår. Handel er et av de temaene som egner seg best til å få fram forskjellene. Rent konkret ser vi ulike holdninger i disse tre spørsmålene: Stor eller liten tro på handel som et virkemiddel for utvikling, vilje eller uvilje til å åpne opp norske markeder og kutte i norske subsidier, samt kritisk-konstruktiv eller avvisende holdning til WTO.

–Opptøyer mot Norge

Nærstad mener at matkrisa etter hvert vil bli verre. Sommerfeldt mener derimot det er langt igjen til vi når det punktet der verden ikke kan produsere så mye mat som trengs.

–Dette er et dilemma som vi skal ta på alvor, men det er langt igjen til vi når taket. Potensialet for jordbruksproduksjon i Afrika er enormt, men lite av det brukes i dag. Samtidig ser vi at mennesker som løftes ut av fattigdom spiser mer kjøtt, altså mer energikrevende mat. Men skal vi nekte kinesere og indere å spise kjøtt? Når vi nærmer oss taket for den globale matproduksjonen som du nevner, må vi heller komme fram til løsninger som innebærer at vesten reduserer sin andel av det globale forbruket, sier han. Sommerfeldt mener at en viktig årsak til de økte matprisene er den økte oljeprisen.

–Det vi trenger nå er en kompensasjonsmekanisme for oljeprissjokk. Opprørende vi nå ser rundt om i storbyene i u-land er også rettet mot Norge og vår oljegrådighet.

Del på Twitter Del på Facebook

Siste utgave

Forsiden på siste utgave av Ny Tid

31/10 - 6/11-2014

I løssalg nå!

Bli abonnent!

kundesenter-160x240.jpg