Ny Tid InternationalKohinordmann
Kunne ikke tie - Kohinoor Nordberg ble i 2007 antirasismens ansikt utad i Norge.
Hun endret Norges selvforståelse da hun kjempet for ektemannen, sannheten og rettferdigheten. Ny Tid kårer Kohinoor til Årets nordmann 2007.
Juryens begrunnelse
Da samboeren Ali Farah lå blødende på bakken i Sofienbergparken i august i år, la ikke Mari Kohinoor Nordberg seg ned og gråt. Hun ropte til forbipasserende at de måtte ta bilder, at de måtte filme og dokumentere det som skjedde. I ettertid har hun latt seg intervjue av nær sagt samtlige norske medier om hendelsen, hun har anmeldt ambulansepersonalet som lot samboeren ligge igjen, og hun har insistert på at saken må få følger.
Forskjellsbehandling mellom grupper skjer hver eneste dag. Potensielle leietakere blir forbigått på grunn av sitt navn eller sin bakgrunn, kvinner anses som ustabile arbeidstakere fordi de kan få barn og rullestolbrukere sliter med å komme fram på lite tilrettelagte offentlige plasser. For at debatten skal bli virkelig, må noen ta støyten ved å stå fram. Noen må orke å svare på de samme spørsmålene i alle kanaler, tåle motangrepene som alltid kommer og ha tålmodighet til å forstå at lite blir endret med det første. Derfor vil Ny Tid kåre Kohinoor Nordberg til årets nordmann.
Da ambulansepersonalet selv fortalte sin versjon av saken, sto hun knallhardt på at sannheten måtte fram – med alle dystre bilder og graverende uttalelser. Kohinoor sto fram som talefør kvinne med troverdige vitner, forklaringer og billedbevis på at ambulansepersonellets forklaring ikke var riktig. Da de medisinsk og administrativt ansvarlige støttet ambulansepersonellet, sto hun på sitt til de snudde.
Ali-saken dreier seg ikke bare om rasisme. Den dreier seg om urettferdig behandling av grupper i samfunnet vårt. Vi vet at ambulansepersonalet selv oppga det at de trodde Ali Farah var ruset som en viktig grunn til at de ikke ville ta ham med seg til legevakta. I ettertid har også narkomane og eksnarkomane stått fram og fortalt om en gjennomført forskjellsbehandling hos offentlige instanser, og nordmenn med andre hudfarger enn blendahvitt har fortalt sine mange historier om daglige tilrop på gata i liberale Oslo.
Saken er dypt tragisk for familien Farah-Nordberg. Men gjennom sin håndtering av den kan de bidra til å gi andre styrke. Vi håper denne saken også vil motivere andre som er utsatt for diskriminering til å orke å fortelle om det som skjer. Bare gjennom sterke vitnesbyrd og debatt kan vi skape grunnlag for forandring.
[årets navn] – Hva? Er det sant? Og så årets nordmann, da! Jeg tror ikke andre med minoritetsbakgrunn har fått en slik ære, smilte Mari Kohnioor Nordberg (34) gjennom telefonrøret, da hun forrige uke ble oppringt av Ny Tid med den gledelige nyheten:
Med soleklar margin ble det klart at musikeren med det bangladeshiske navnet var den som pekte seg ut til hedersbevisningen Årets nordmann 2007. Ingen klarte å gjøre Kohinoor rangen stridig, verken når det gjelder sak, engasjement eller moralsk og mediemessig innflytelse.
En verden raste sammen da ektemannen Ali Farah (37) den 6. august ble slått ned og falt med hodet rett i asfalten på lekeplassen i Sofienbergparken i Oslo. Et verre psykisk angrep inntraff da ambalansepersonellet fra Ullevål universitetssykehus nektet å ta den hardt skadede somaliskfødte mannen med i ambulansen. Også politiet forlot åstedet, slik at hun selv måtte få Farah kjørt i taxi til legevakten – som øyeblikkelig sendte ham videre til operasjonsbordet på Ullevål.
Det var da hun bestemte seg for å ikke tie stille, men kjempe for at sannheten om behandlingen av ektemannen skulle fram i lyset. Den enorme medieoppmerksomheten i ettertid gjorde at hun i 2007 er blitt antirasismens ansikt utad i Norge.
Kampen fortsetter
I midten av november kunne så Farah utskrives fra Sunnaas sykehus, for så å kunne komme hjem til Kohinoor og deres felles datter på Vålerenga. Han ser ut til å unngå større varige mén, men kampen for rettferdighet fortsetter: Ullevål universitetssykehus nekter nå å innrømme at de to ekstra timene med behandling, som ble nødvendig fordi ambulansesjåførene hadde nektet å ta ham med, skal ha hatt noe å si for de hukommelsesskadene han tross alt har fått. Saken skal avgjøres av Norsk Pasientskadeerstatning på nyåret.
– Jeg vil først si at jeg ikke hadde klart å få denne oppmerksomheten alene. Det spesielle her var at vi hadde video, bilde og lyd som dokumenterte politiets og ambulansepersonellets oppførsel. Det ble jo åpenbart at de ikke ville ha latt dronning Sonja bli liggende igjen på bakken. I tillegg var det to sykepleiere som var vitner, slik at jeg slapp den vanlige debatten om hvorvidt overgrepet «virkelig skjedde». Men med en liten datter ville jeg heller ikke ha klart dette uten at foreldrene mine stilte opp som barnevakt.
– Har det kommet noe godt ut av saken, tross alt?
– Jeg føler i det minste at flere hører hva jeg sier nå, eller mer presist: At det er nye grupper som lytter til meg nå. Jeg har jo snakket om problemene med diskriminering og rasisme, men ingen hørte på meg. Men etter denne saken har vi fått en ny mulighet. Sosialminister Sylvia Brustad ringte og likestillingsminister Karita Bekkemellom ville ha innspill fra meg. Det er vel ikke slik at man hører på meg nå, men jeg synes at jeg får gehør – man tar synspunktene mine med i rapporter, og det skjedde aldri før.
– Denne saken har brakt Norge ett skritt videre?
– Ja, kanskje det. Tidligere måtte vi alltid vise til USA og Frankrike for å vise konkrete eksempler på hva diskriminering og rasisme fører til. Men da svarte alltid nordmenn: «Jo, men det er jo ikke så ille her.» For meg virker det som Ola Nordmann fikk opp øynene for den urettferdigheten som finnes her. Jeg startet kampen mest for min egen familie, men jeg så jo at den berørte så mange andre her i landet. Så jeg håper saken vil hjelpe andre, uttaler Kohinoor.
Ny CD
Hun ble født i Dhaka i Bangladesh, der hun fikk navnet Kohinoor, oppkalt etter verdens største diamant som har preget Indias historie i over 3000 år, og som betyr «fjell av lys» på hindi. Kohinoor ble adoptert til Norge da hun var tre, og allerede som 12-åring begynte hun å opptre som danser, senere også i ulike musikaler.
Det var etter en reise til fødelandet at hun kom til følgende erkjennelse, som hun framhever på sin hjemmeside:
«Hvordan kan vi slutte å snakke om apartheid når avgjørelser om klodens fremtid styres av en hvit minoritet?»
I mars 2007 utga hun sitt debutalbum Kohi de Browny. CD-en omtaler hun selv som en blanding av dancehall og såkalt verdensmusikk, der hun samtidig er selvbiografisk i hip hop-tradisjon. Rastafarianer-looken har hun fra Jamaica, hvor hun også ble inspirert av «stand up for your rights»-mentaliteten, et politisk engasjement hun både viser i tekstene sine og i energien og engasjementet på scenen.
– I 2008 skal jeg fortsette å få ut budskapet om forskjellsbehandling gjennom konserter og foredrag. Norge har nå fått et klart bilde av en utfordring, og man kan da velge om man vil følge opp saken, og tror jeg det er vilje til.
– Hva synes du om tittelen Årets nordmann?
– Flott. Da jeg vokste opp på Lørenskog, ville jeg så gjerne ha blondt hår og blå øyne som de andre. Siden det ikke gikk, tok jeg igjen ved å oppføre meg mer «typisk norsk» enn noen andre. Så jeg føler meg vel som en nordmann, smiler Mari Kohinoor Nordberg.
