Vår ære og vår makt

02.11.2007 00:00 – Av Maren Sæbø

[statoilhydro] 25. oktober ble StatoilHydro tilkjent en eierandel på 24 prosent i det russiske gassfeltet Stockman. Konsernsjef Helge Lund og statsminister Jens Stoltenberg kunne endelig smile til TV-kameraene. Det nye selskapet hadde hatt en trang fødsel drøye tre uker tidligere, da den innstilte styrelederen Eivind Reiten måtte trekke seg etter at det ble avdekket gamle synder i Libya. Det StatoilHydro trengte aller minst, var skjeletter i skapet, skjeletter som førte til at Statoil noen år tidligere var satt under etterforskning for korrupsjon i Iran, og spøkelser som gjorde det nye norske storselskapet til en tvilsom investering. Men denne oktoberdagen var alt bare smil. Det nye selskapet var underveis, underveis til nye farvann. En tur som har tatt mer enn 17 år.

Ressursnasjonalistene

Internasjonaliseringen av den norske oljebransjen blir av mange betegnet som drivkraften bak StatoilHydro-fusjonen. Men selv om StatoilHydros internasjonale eventyr bejubles på Børsen, har selskapet også måtte tåle kritikk for sitt internasjonale engasjement. Sist uke viste TV 2 Erling Borgens film I skyggen av Statoil, om det norske selskapets engasjement i det autoritære Aserbajdsjan. Andre steder, som i Angola og Nigeria, følges selskapet med argusøyne, både av forskere, solidaritetsarbeidere og fagforeninger.

– De spekulerer jo med den norske ressursformuen, sier oljeforsker Ole Andreas Engen ved Universitetet i Stavanger.

De tre Aene

Sammen med Helge Ryggvik ga Engen i 2005 ut rapporten Den skjulte dagsorden, rammer for en alternativ oljepolitikk om Statoils nye eventyr i utlandet. Rapporten var utarbeidet på oppdrag av fagforeningen Safe og advarte mot et for sterkt fokus på internasjonalisering. Da rapporten kom, ville ikke Statoil kommentere den, og den ble avvist som et «politisk innspill». I dag peker Engen på at StatoilHydro, som et børsnotert selskap, må utenlands for å opprettholde sin børsverdi. Et oljeselskaps verdi regnes nemlig ikke bare ut fra den produksjonen de driver med, men også hvilke andeler av olje- og gassreservene de sitter på. I Nordsjøen har man antakelig allerede pumpet opp mer enn det som er igjen. Dermed må de norske selskapene ut for å sikre videre vekst. Foreløpig driver StatoilHydro virksomhet i 40 land i verden, inkludert Iran og Libya. Sentralt i selskapets utenlandssatsning står «de tre Aene», det vil si Algerie, Angola og Aserbajdsjan. Kjersti Morstøl, StatoilHydros informasjonssjef for internasjonal undersøkelse og produksjon, nevner også Mexicogulfen og oljesandprosjektet i Canada som viktige for selskapet. I tillegg til Stockman, selvfølgelig.

– En mulig deltagelse på Stockman er strategisk viktig med tanke på utviklingen i nordområdene. Det er vanskelig å se noen vekst i produksjon på norsk sokkel. Så vi går internasjonalt for å vokse, sier Morstøl.

– Nordsjøen er det vi kaller et modent oljeområde. På den ene siden må vi opprettholde forvaltningen av norsk sokkel, på den annen side må man gå internasjonalt. Det er en virkelighet som er ganske tøff. Statoil og Hydro bygget seg jo opp på norsk sokkel, forklarer oljeforsker Engen, og fortsetter:

– Jeg er begeistret for både Statoil og Hydro men jeg er ikke sikker på om de vil gjøre det like godt i utlandet. Vi ser hvor lett det har vært for selskapene å «komme i uløkka», både med Statoil i Iran og nå Hydro-saken i Libya. Det er mange i StatoilHydro som har gode intensjoner, men her er dynamikken viktig. Spillet blir så stort at man tar i bruk andre spilleregler, tror Engen.

Sikrer formuen

Engens oppdragsgiver Terje Nustad, leder for Safe og forhandler for 2400 StatoilHydro-ansatte, er enig. Han er opptatt av at den norske oljeindustrien ble utviklet for å sikre at oljeformuen kom det norske folket til gode. For det norske oljeeventyret var i høyeste grad et nasjonalt prosjekt. Lille julaften 1969 ble det funnet olje på et prøvefelt utenfor norskekysten. Flankert av sju franske selskap hadde Hydro truffet på en av Europas største oljereserver, og litt over ett år senere sikret staten våre nasjonale interesser ved å kjøpe aksjemajoritet i Hydro. Året etter, i 1972, ble Statoil dannet. Hensikten var å sikre at oljen på bunnen av Nordsjøen ble forvaltet av politikerne og at oljen stimulerte norsk næringsliv, noe som medførte norsk teknologiutvikling og norske arbeidsplasser. For å gjøre dette måtte oljen beskyttes fra multinasjonale selskap. Norge er det vi kaller ressursnasjonalister.

– Nå er den norske oljeindustrien bygget opp til å bli så selvsikre, så arrogante, at drar de utenlands for å opptre som et av de multinasjonale selskapene som vi selv beskyttet vår industri mot, sier Nustad. Også Engen synes dette er et paradoks.

– I dag bruker jo folk i StatoilHydro ressursnasjonalisme som et negativt ladet ord. Det vitner jo om dårlig historieforståelse. Vi var store ressursnasjonalister.

Mørke farvann

Statoils internasjonale eventyr begynte i 1990 da selskapet inngikk en avtale med British Petroleum (BP) om samarbeid i nye oljeområder. Sovjetsamveldet var i ferd med å gå i oppløsning, og det ble kartlagt stadig større reserver utenfor kysten av Afrika og i Asia. I noen av disse områdene opererte allerede et mindre norsk selskap, Saga Petroleum, og Hydro. Men for Statoil gikk det lang tid før man fikk noen resultater av utenlandseventyret. 15 år etter at selskapet underregnet avtalen med BP gjorde nordmennene bare profitt to steder, nemlig i Angola og Aserbajdsjan. I begge disse landene var det norske selskapet avhengig av BP som døråpner. Oljeforsker Engen peker på at det finnes grunner for at det ikke har gått så bra. Selv om StatoilHydro er store på offshoreteknologi, er selskapet allikevel beskjedent sammenligner man med multinasjonale giganter som BP, Chevron, ExxonMobil eller Shell. Disse megaselskapene ligner lite på det delvis statseide StatoilHydro.

– Dette er mektige kapitalistiske selskaper. Når man børsnoterer et selskap, er det forholdet mellom det man har av olje i bakken og det man produserer som verdsettes. Det er nødvendig å være aggressiv for å opprettholde børsverdi, påpeker Engen.

Nustad mener de norske selskapene ikke hadde behøvd å oppføre seg på denne måten, hadde Statoil latt være å gå på børs i 2001.

– Det er det åket oljeindustrien får på seg etter privatiseringen, de er underlagt børstyranniet. På børs er dette med framtidige ressurser veldig viktig. Da de statlige oljeselskapene ble opprettet var det for å utvikle norsk sokkel, ikke for å gå internasjonalt, sier han.

Både Safe og oljeforskerne mener Statoil, og det nye StatoilHydro, i stedet burde konsentrere seg om å utnytte de gjenværende oljeressursene på norsk sokkel. Alternativet til å reise utenlands er å videreutvikle norsk sokkel. Ny teknologi vil gjøre det mulig å utnytte norske oljeressurser bedre i framtiden.

Faren ved å gå utenlands er at norsk sokkel nedprioriteres, at man ikke lykkes i å utnytte det man allerede har skikkelig. Nustad frykter også at internasjonaliseringen av de norske oljeselskapene åpner for en undergraving av det arbeidslivsregimet man har fått i Nordsjøen. Under press fra fagforeningen og med sterk statlig styring har norsk sokkel fått ord på seg for å være verdens beste på sikkerhet og arbeidsforhold. Noe av dette vokste fram etter at plattformen Alexander Kielland kantret i uvær i 1980, og tok med seg 123 sjeler ned i dypet. Før Kielland-ulykken drev flere selskap ganske usikkert i Nordsjøen. Nustad vil nødig ha denne tiden tilbake.

– Vi ser en utvikling hvor cowboymentaliteten er i ferd med å komme tilbake. Som en konsekvens av internasjonaliseringen også på norsk sokkel legges det press på blant annet faglige rettigheter og tiltak for helse, miljø og sikkerhet, advarer Nustad.

Engen deler Nustads bekymring.

– Man kan håpe på en mer samfunnsøkonomisk utvinning av Nordsjøen nå som man skal fase ut feltet, en bedre utnyttelse av sokkelen. Jeg er redd for at en internasjonalisering vil gå utover utnyttelsen av norsk sokkel, sier oljeforskeren.

Kjersti Morstøl i StatoilHydro mener det også er i selskapets interesse å utnytte den norske oljen så godt som mulig.

– Det er gjort store investeringer i infrastruktur. Å få utnyttet dem best mulig, er jo en selvfølge, sier Morstøl.

Faser ut Norge

Framtiden vil vise hvor den norske Askeladden går videre. StatoilHydro har også snust på områder som er mindre populært blant deres egne ansatte. Blant annet sonderer selskapet Irak, noe både fagforeninger og forskere har advart sterkt imot. I august skrev LO-leder Roar Flåthen et brev til daværende olje- og energiminister Odd Roger Enoksen og utenriksminister Jonas Gahr Støre hvor han ba regjeringen arbeide for at Statoil ikke etablerer seg i Irak «før grunnleggende faglige rettigheter aksepteres og etterleves». Uroen i Midtøsten og den stigende oljeprisen har ført de internasjonale selskapene ut i stadig mørkere farvann.

– De trygge oljefeltene er jo opptatt, nå går det mot bruk av de mer marginale feltene. Om norske selskap vil kunne oppføre seg her som de oppfører seg hjemme, gjenstår å se. Det kan man godt være kritisk til, mener Engen.