Kampen for Europa

10.08.2007 00:00 – Av Dag Herbjørnsrud

[nye bøker] Sommeren 1969 brakte Orientering, Ny Tids forgjenger, en gjennomgang av historiebøkene i norsk skole. Én konklusjonen lød:

«Elevene blir oppmuntret til å godta samfunnet vi har... Lærebøkene i historie og samfunnskunnskap gir et tvers igjennom idealisert bilde av norsk virkelighet eller det vi kan kalle det gode Norge.»

Skolebøkene fortalte elevene at «den ånd som hersker i hjemmene, alltid vil prege samfunnet». Barna ble bedt om å «gå med sparebøssen din til banken, så får du renter», mens man med trygghet kunne «stole på reklamen også».

38 år senere synes ikke maktlydighet å være et underliggende budskap i Kunnskapsløftets nye historie- og samfunnsbøker. I 2007 er snarere elevens selvstendige tanker og kildekritiske holdninger idealet: Som det står i forordet til Portal, historieboka for videregående, så har forfatterne «hatt et ønske om å vise at historiefaget har mange innganger til fortida». Lærerne oppfordres til å vise elevene at det «finnes alternative forklaringer til det meste av det læreboka handler om».

Finnes det likevel noen fellestrekk ved de nye samfunnsfag- og historiebøkene, om enn uuttalt og uintendert? Kanskje dette: Framhevelsen av Europas felles historie, særpreg og identitet. Ønsket er nok ikke å gjøre elevene til EU-tilhengere, men flere lærebøker betoner det å bli en god Europa-borger framfor en god verdensborger. Vel å merke et Europa hvor Tyrkia, Georgia og Aserbadsjan er utelatt, i kontrast til stemmegivningen i FNs Generalforsamling.

I kapitlet Monitor 1, samfunnskunnskap for ungdomsskolen, står det for eksempel: «Vi oppfatter at vi som europeere har mer til felles i forhold til resten av verden.»

Gjør vi? Kanskje. Kanskje ikke. For finnes det et unikt, historisk europeisk fellesskap på tvers av alle språklige, religiøse og politiske skiller? Mulig, men krigene og murene – i Nord-Irland eller i gamle Øst-Tyskland - kan jo også være et argument for det motsatte.

Dagens nordmenn og slovenere konsumerer langt mer amerikansk film, musikk og populærkultur enn tysk eller annen europeisk kultur. Selv universitetssystemet er nå blitt «amerikanisert». USA synes de siste hundre år å ha hatt en langt større kulturell, økonomisk og politisk innflytelse på Norge enn eksempelvis Romania.

Voltaire, Kina og irokeserne

Tross tiår med statlige forsøk på å skape en samlende europeisk kultur, er det europeiske kulturfellesskapet, tross alle økonomiske avtaler, begrenset. I 2007 bruker norske barn kulturpengene på Pokemon, Digimon og mangaserier, for ikke å si Nintendo og Playstation. Alt importeres fra Japan. Mens foreldregenerasjonen er japanisert ved at de mest populære bilene, TV-ene og kameraene kommer fra øya i øst.

Denne kosmopolitiske kulturinspirasjonen er ikke noe nytt: Opplysningstidens Voltaire hentet inspirasjonen i Kina for sitt angrep på den katolske kirke, og hyllet kinesernes ikke-religiøse, fornuftsbaserte og meritokratiske samfunnssystem. Voltaire skrev at «Vesten skylder Østen alt». Mens Romantikken på 1800-tallet hentet sin inspirasjon fra India.

Men en slik globalisert kulturell og økonomisk påvirkning er ennå ikke pensum i Norge. Et par av bøkene for videregående, som Portal og Tidslinjer, har brutt med den tradisjonelle eurosentriske verdensforståelsen og presenterer et mer globalhistorisk perspektiv. Moderne globalhistorikere som André Gunder Frank og Robert B. Marks er her sentrale.

Det er da globaløkonomisk historie som framheves, som at Kina og India fram til 1700-tallet var av større globaløkonomisk betydning enn Europa. Den globale idéhistoriske betydningen og transnasjonale kulturutvekslingen er ennå ikke inne i lærebøkene.

Og det er ikke lærebokforfatternes skyld. I Utdanningsdirektoratets Læreplan for samfunnsfag står det ikke hva elevene skal lære om verden utenfor Europa og Vesten etter 13 års skolegang. Etter 7. klasse er målet at elevene skal kunne «undersøkje greske og romerske samfunn i antikken og finne døme på korleis kulturen deira har påverka vår eigen kultur». Det eneste som er fastlagt, er hvordan annen såkalt «europeisk kultur» har påvirket «vår kultur».

Etter 10. klasse skal elevene kunne drøfte hvilke følger USAs og Frankrikes historie «fekk for den demokratiske utviklinga i Noreg». Demokratiet er det eneste spesifikke idéhistoriske temaet som det reises grunnskolekrav om å kunne drøfte komparativt opp mot norsk historie.

Slik får elevene ikke vite om hvordan irokeserindianerne «utviklet de grunnleggende prinsippene for ytringsfrihet i regjeringen, og disse prinsippene er grunnlaget for regjeringen i USA i dag», slik USAs Kongress vedtok 27. november 2002. Slik ble Benjamin Franklins inspirasjon fra irokesernes demokrati anerkjent for uavhengighetserklæringen og konstitusjonen.

Inkaene, poteten og Norge

Læreplanen gjør det opp til de enkelte lærebokforfattere selv å prioritere fra verden utenfor Europa. Slik kan 8.-klassingene komme til å lese i sin nye samfunnsfagslærebok Monitor: «Akkurat som et land har en felles nasjonal kultur, samler Europa seg i et europeisk fellesskap. Europa danner et oss i forhold til de andre i verden».

Nettopp. Men spørsmålet er i hvilken grad læreboka da skildrer et reelt kulturelt skille, eller om den snarere skaper et nytt forestilt fellesskap som skiller mellom «oss og de andre». Mens de nye lærebøkene drøfter nasjonalismens problemer, presenteres et kontinentalt oss-fellesskap som uproblematisk.

Slik blir påvirkning fra Hellas og Roma på Norge sentralt, siden det er viktig for «vår identitet som europeere» (Portal, vgs). Sikkert, men samtidig synes det klart at at denne euro-nasjonalismen er like ideologisk som den tradisjonelle nasjonalismen.

De globalhistorieorienterte forfatterne av Portal forklarer i Forordet sin utvelgelse: «Du vil etter hvert i boka oppdage at vi bruker mer plass på Europa enn på de andre verdensdelene. Det er fordi europeernes kultur har påvirket oss i Norge i større grad enn for eksempel det aboriginerne i Australia og indianerne i Peru har gjort.»

Dette vil de fleste si seg enige i. Men samtidig er det noe problematisk: For hvis menneskelig påvirkning kommer fra de som bor nærmest, ville vel nordmenn snakket finsk, bygget biler som svenskene og danset kosakkdans som russerne?

Peru-indianerne har nok påvirket folk flest i Norge mer enn man tror. I Indian Givers (1988) viser antropologen Jack Weatherford hvordan inkaenes framdyrkede potetplante skapte en matrevolusjon i Skandinavia fra 1700-tallet. Poteten løste C-vitaminbehovet og bidro til en eksplosiv befolkningsøkning i Nord-Europa, inkludert «pottitlandet» Norge.

India-demokrati

Noe av det viktigste grunntemaet for dagens elever er «Demokratiets historie i Europa», samt hvordan «Det begynte i Hellas». Men verdens første nedtegnelser på demokrati er fra de sumeriske bystatene i Mesopotamia (dagens Irak), ca. 2100 før vår tidsregning.

Og i India så den greske ambassadøren Megasthenes allerede for 2300 år siden at «flesteparten av byene hadde innført den demokratiske formen for regjering, selv om noen bevarte kongedømmet inntil Aleksander invaderte». India har verdens eldste demokratiske system i kontinuerlig bruk med landsbystyrene panchayatene (styre av fem). Og verdens første folkevalgte kvinne er omtalt i verket Nitisara fra 900-tallet.

Da jusprofessoren James Wilson undertegnet USAs konstitusjon i 1787, skrev han at «de greske og romerske nasjoner» ikke forsto prinsippene ved demokratisk frihet. Han fastslo: «Vi skal ikke lenger lete i historien etter prinsipper og systemer for ren frihet.»

Norske skolebøker leter imidlertid ennå. Fortida er ennå ikke blitt hva den var.■

Illustrasjon:

Slik ser Europa ut i Monitor 1. Geografi for ungdomsskolen. Selv Tyrkisk landområde vest for Bospurus er utelatt fra Europa, mens gresk område av Kypros er inkludert.

Slik ser Europa ut ifølge Europarådet: http://www.coe.int/T/E/Com/About_Coe/Member_states/default.asp

Også EU inkluderer Tyrkia, Georgia og Azerbadsjan i Europa, i likhet med FIFA og Eurovision SongContest. I FNs Generalforsamling stemmer Tyrkia som del av Vest-Europa, mens Georgia og Aserbadsjan er del av Øst-Europa.