Diktatur blir demokrati

Bernt Hagtvedt - Professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Foto: Scanpix

10.08.2007 00:00 – Av Dag Herbjørnsrud

[nye sannheter] Det nye Kunnskapsløftet i grunnskolen og videregående skole skal ifølge Læringsplakaten få elevene til å utvikle etisk, sosial og kulturell kompetanse og evne til demokratiforståelse og demokratisk deltakelse.

Ved skolestart vil elevene få en rekke lærebøker som konsekvens av Kunnskapsløftet. Spørsmålet er hva slags «evne til demokratiforståelse» ungdomsskoleelevene får når de leser framstillingen i Cappelens Monitor 1. Geografi. (2006). Der står det: «Alle Europas 44 land har i dag en demokratisk styreform.»

Både Hviterussland og Russland inkluderes i de europeiske landene som ifølge læreboken har et demokrati hvor «rettsvesenet dømmer rettferdig, at det er lov å være med i organisasjoner, at en kan si hva en mener, og at en kan danne politiske partier».

Ifølge Freedom House er det i 2007 kun sju land i verden som har et verre diktatur enn Hviterussland, som får en score på 6,5 av sju mulig på verstinglista – sammen med Saudi-Arabia, Syria og Zimbabwe. Diktatoren Alexander Lukashenko har holdt på makten siden 1994 og skryter av å ha en «autoritær herskerstil». Europarådet, med 47 medlemmer, har siden 1996 utestengt Hviterussland på grunn av regimets diktatoriske styresett og menneskerettighetsovergrep.

– Det er meningsløst å inkludere Hviterussland som et demokrati. Her har man tydeligvis sett på formelle strukturer, men i så henseende kan jo også Stalins regime fra 1936 bli omtalt som demokrati. Her burde forlaget legge med et korreksjonsark med korrekt informasjon til skolene, sier Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

I landoversikten i kapitlet «Demokrati» lyder bildeteksten fra Lukashenkos land: «En statue av Lenin foran den hviterussiske parlamentsbygningen i Minsk.» Det sies ikke noe om at parlamentet i Hviterussland anslås å ha liten innflytelse, som i det gamle kommunistregimets Lenin-tid.

– Synkende kvalitet

Tross store forskjeller mellom demokratipraksisen i de 44 landene, får norske ungdomsskoleelever lære at det ikke-demokratiske tilhører Europas fortid. «Det er ikke demokrati i alle verdens land, og det er ikke lenge siden flere land i Europa hadde en eller annen form for diktatur». Diktaturet i Hviterussland sies det ikke noe om.

Russland blir spesielt framhevet i demokratikapittelet. Introduksjonssiden til delkapitlet «Demokrati» er illustrert med president Vladimir Putins regjeringskvartal. Bildeteksten lyder: «Russlands hovedstad Moskva. I forgrunnen ligger Kreml med de imponerende gullforgylte løkkuplene. Russlands regjering holder til her».

Men ifølge en lang rekke menneskerettighetsorganisasjoner er Putins Russland langt fra demokratisk. Freedom House definerer landet som «Not free» og gir landet en score på 5,5 – hvor syv er det verste. Putins Russland blir slik definert som like totalitært som Brunei, Egypt og Kambodsja. Amnesty, Helsingforskomiteen og PEN er blant de som har uttrykt sterk kritikk over utviklingen i Russland de senere årene.

– Hva slags «Kunnskapsløft» er dette. da? Tidligere fantes det en godkjenningsordning for skolebøkene i Norge. Nå er det forlagene som skal stå for kontrollen. Dessverre synes det å ha vært synkende kvalitet de senere årene, sier Hagtvet.

Han tror ikke løsningen er å gå tilbake til statlig kvalitetskontroll, men at det blir debatt om hva som står i lærebøkene. Etter å ha sett hva som skrives om Jugoslavias oppløsning, ønsker også professor Svein Mønnesland, ekspert på Balkan-regionen, en debatt rundt de nye lærebøkene.

Bosnia-krigen som ble borte

Under overskriften «Jugoslavia blir delt» står det I Monitor 1. Geografi ikke ett ord om den blodige og viktigste krigen i Bosnia: «Da Slovenia erklærte seg som selvstendig land i 1991, ble det ikke umiddelbart akseptert av regjeringen i hovedstaden Beograd. Regjeringsstyrker gikk til angrep på Slovenia, men etter en kort og lite blodig krig ble de slått tilbake. Da Kroatia like etterpå også erklærte seg som et selvstendig land, brøt det igjen ut væpnet konflikt, men denne vokste og spredte seg sørover i landet.»

Mønnesland sier at «teksten gir ingen forståelse for hva som skjedde» under krigene på Balkan fra 1991 til 1995.

– Krigen i Bosnia-Hercegovina nevnes ikke. Dette må være underlig å lese for den store kontingenten av ungdommer med bosnisk herkomst i Norge. Igjen kunne det vært nevnt Serbias og Kroatias ønske om å dele opp Bosnia-Hercegovina, altså at krigen hadde «klassiske» årsaker, som ønske om større territorier og naturressurser.

I læreboka forklares Jugoslavias oppløsning med økonomiske årsaker ved at Slovenia og Kroatia ikke ønsket å gi mer penger til Beograd. Den etniske rensingen, folkemordet i Srebrenica, beleiringen av Sarajevo, Milosevic-tiltalen, Nato-krigen mot Jugoslavia og behandlingen av kosovoalbanere blir ikke nevnt. Mønnesland oppsummerer slik:

– Teksten gir inntrykk av at et land med mange folkegrupper er noe farlig. Den får ikke fram at det farlige er ideologier som spiller på dette. Den kunne heller brukt Jugoslavia som et eksempel på hvor farlig fremmedhat og rasisme er, og pekt på faren for lignende tendenser i Norge. Antakelig uten at det er forfatterens hensikt tilslører teksten viktige drivkrefter bak konflikten. Bildet blir forenklet og intetsigende. Problemet er vel så mye det som ikke står, som det som står.

Mønnesland sier den ene setningen om at «ulike nasjoner og folkegrupper ble satt opp mot hverandre ved at gamle motsetninger mellom dem ble forsterket», ikke holder for å gi et balansert bilde av hva som skjedde på Balkan på 1990-tallet.

– Hvordan skal lærerne forholde seg til slike bøker?

– Jeg har møtt så mange gode og engasjerte lærere at jeg faktisk ikke er så bekymret selv om det er misvisende beskrivelser i lærebøkene. Lærerne og elevene går nok til nettsteder og andre oppslagsverk for å få bedre informasjon.