Kunstens klondyke?

01.06.2007 00:00 – Av Ny Tid

[russland] «Regjeringen ser Nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer,» står det i Soria Moria-erklæringen. «Nordområdene blir den største anleggsplassen i Europa i første halvdel av dette århundret,» sa Sverre Jervell, spesialrådgiver i Utenriksdepartementet, på et seminar i regi av forskningsinstituttet Norut i mars. Og så er det Pomorsonen. En norsk-russisk industriell og økonomisk sone over grensen mellom Kirkenes og Petsjenga-området.

Det handler om olje, og i rapportene og strategiplanene snakkes det også om folk-til-folk-samarbeid og urfolkdimensjonen. Dette er imidlertid en liten stikkprøve – et lite blikk på ideene og tankene som befinner seg «på bakken» – i skjul av de store visjonene og planene, mens vi venter på en egen kulturstrategi for regionen.

Jeg er på vei fra Kirkenes til Murmansk, byen som etter all sannsynlighet kommer til å bli hovedstaden i det bebudede petroleumseventyret. Jeg skal overvære åpningen av en utstilling med kunstnere fra Finnmark.

Langs veien på russisk side ser jeg forlatte installasjoner i forfall, avstikkere til stengte byer og militærbaser med tilliggende betongblokker som plutselig reiser seg i landskapet. Det er et ekstremt militarisert område. Et av stedene man kjører forbi har navnet 19 km.

Svart og dødt

Nikel og Sapoljarny. Gruvedriften har regelrett endret det fysiske landskapet, i likhet med dagbruddene til nå nedlagte AS Syd-Varanger utenfor Kirkenes. Det som skiller stedene fra hverandre er den ekstreme forurensningen. Landskapet rundt Nikel er svart, mørkebrunt og dødt.

Bor det virkelig mennesker her, tenker jeg flere ganger.

– Alle inngrepene her er i så voldsomt stor skala når de først gjøres. Det er nesten som det har bodd giganter her, som har tatt enorme spadetak i hele området, sier filosof og musiker Espen Sommer Eide, den ene halvdelen av elektronika-duoen Alog og også soloartist under artistnavnet Phonophani.

Vi sitter på en kafé i Murmansk. Sommer Eide snakker om sine prosjekter, erfaringer og inntrykk fra regionen. Det er et par timer til han skal åpne utstillingen på Murmansk regionale kunstmuseum.

– Dette er en stor by, og det er i ferd med å vokse fram en storbykultur her, fortsetter han.

Forskjellige strategier

Sommer Eide stod i sin tid bak det aksjonspregede kunstprosjektet Trollofon i Bergen. Det hadde som formål å redde den siste elektriske trolleybussen fra nedleggelse. Strategien var å endre bruken, den ble omgjort til konsertsted for norske og internasjonale elektronika-artister.

– Trolleybussen ble sett på som gammelt skrammel som ikke fungerte som den skulle. Vi inviterte politikere og synliggjorde at den var unik for Bergen. Det endte med penger til nye busser og en opprusting av nettet, sier Sommer Eide.

I 2004 gjorde Sommer Eide prosjektet Lokofon på AS Syd-Varangers jernbane mellom Bjørnevatn og Kirkenes. Med på den korte reisen var musikerne Geir Jenssen (Biosphere) og finske Anton Nikkilä.

– Vi hadde som mål å sette fokus på jernbanen, og hadde håpet at vi kunne skape en debatt rundt bruken. Lokstallen er en fantastisk bygning. Men nå er den i ferd med å gjøres om til et eiendomsprosjekt av noe slag.

Lokofon-prosjektet hadde også en annen betydning.

– Samtidig var det en metaforisk reise mot Russland. Med en ny toglinje over grensen til Nikel, vil Murmansk bli et slags nytt Oslo. Jeg ser på Kolahalvøya som mer naturlig for Nord-Norge å orientere seg mot. Det merker man når man reiser over til Russland, man får en følelse av at det er en slags enhet her som er brutt på en veldig kunstig måte i altfor lang tid, sier han.

Sommer Eide forteller om sitt syn på utviklingen etter at energiperspektivet har blitt satt så kraftig på dagsorden.

– Jeg begynte å jobbe med kunstprosjekter her oppe før Shtokman-feltet tok av i mediene og i politisk sammenheng. Da var det lettere for kunsten å åpne for andre muligheter enn de rent økonomiske.

På vernissage i Murmansk

Kunstorganisasjonen Pikene på broen og De samiske samlinger står bak utstillingen som Sommer Eide skal åpne i Murmansk. Den heter «Forbindelser».

Bare noen uker i forveien gjorde Sommer Eide en konsert med Alog i Oslo. Phono-phanis musikk er beslektet – det er snakk om improvisasjon, radiostøy, mygglyder samplet i arktiske strøk, og organiske rytmemønstre som gir musikken et tilgjengelig preg.

Men forskjellen på omgivelsene Sommer Eides musikk blir framført i er stor.

– Jeg fant ut at det var best å gjøre en litt mer normal konsert, spille mine låter omtrent som de er gitt ut på cd. Så får det en betydning, istedenfor at verket i seg selv må ha en betydning. Da blir konteksten – det at jeg spiller det her – hovedsaken, sier Sommer Eide.

Ett verk av Kristin Tårnesvik på utstillingen spissformulerer betydningen av kontekst. På et stillbilde fra filmen Laila, om samejenta Laila fra 1929, der hovedpersonen ser ut i naturen i klassisk nasjonalromantisk positur, har Tårnes-vik montert ordene «Mein kampf».

En norsk, romantisert framstilling av samen når det passer i kommersiell sammenheng? Kan man gå for langt i en nasjonsbyggende prosess? Kamp for rettigheter? Verket har mange lag med betydninger.

– Det problematiserer identitet. Det er bra at et kunstverk kan ta opp i seg et slik vanskelig tema, mener Irene Snarby, kurator i De samiske samlinger.

– Det er et ekstremt uttrykk. Når man begynner å kultivere sine røtter slik at det blir ekstremt, nesten nasjonalistisk, eller fascistisk til og med – og når man har et kunstverk som uttrykker det – ja, da har man dialogen, diskusjonen. Det kan hjelpe mange til å tenke en gang til om sin egen identitet, hvordan man skal forholde seg til seg selv og andre, sier Luba Kuzovnikova, kurator for Pikene på broen.

– Dette er samtidskunst, og samtidskunst er først og fremst kunst som reagerer på dagens agenda. Den skal skape en aktiv forstyrrelse i hverdagslivet, kommentere det som skjer i samfunnet rundt, og gjerne skape nye meninger, fortsetter Kuzovnikova.

Kunst eller politikk?

Tilbake i Kirkenes møter jeg Hilde Methi i kunstkollektivet Pikene på broen, som i en årrekke har jobbet med grenseperspektivet, og med migrasjon og identitet i Barentsregionen. Pikenes arbeidsform er ofte ekspedisjonsartet – i den forstand at de tar kunstprosjekter over de geografiske grensene i regionen.

– Gjennom undersøkende virksomhet forsøker vi å forstå hvordan strukturer og systemer påvirker folks liv og samfunn, i en grensesituasjon med så ulike politiske historier. Kulturprosjektene gir en slags bevegelsesfrihet og en mulighet til for eksempel å reise til stengte grensesoner på russisk side. Kunstens mange språk er en helt åpenbar måte å kommunisere gjennom her, hvor forskjellene er så mange og store, sier Methi.

I samarbeid med kunstnere fra regionen og en mengde andre samarbeidspartnere, dreier Pikenes virksomhet seg mye om å identifisere og aktualisere politiske problemstillinger i Barentsregionen.

Men har de gjennomslag, skaper de nok bråk til at de blir de hørt?

– Her oppe kan man ikke snakke om kunst i forhold til et spesialisert publikum eller et marked. Her må vi hele tiden forholde oss til politikk, og balansen mellom å være innholdsleverandør for politikk på den ene siden, og instrument for politikk på den andre. Utenriksdepartementet sier at de skal ha profesjonell kunst og kultur som satsingsområde. Pikene har vært med på å bidra til at det skjer, sier Methi.

Sprengstoff

Som en del av fjorårets utgave av festivalen Barents Spektakel inviterte Pikene på broen kunstnere fra regionen for å kommentere nordområdedebatten om Arktis. I 2008 vil Barents Spektakel dreie seg om Pomorsonen, og om sonetenkning generelt andre steder i verden.

– Kirkenes og Nikel er de to nærmeste byene til Pomorsonen. Det har ikke vært mye forhold mellom dem. Disse byene må utvikle en ny identitet for den situasjonen, sier Kuzovnikova.

Jeg snakker med Kristin Tårnesvik om «Mein kampf» og om grenser. Og den store kontrasten fra dagens svenskehandel i sør til ideen om Pomorsonen i nord. Når jeg spør Tårnesvik om hva hun tror kommer til å skje i framtida, er svaret:

– Det er mye sprengstoff i dette området. Poenget er at vi ikke vet hva som kommer til å skje.