Fredspionerene

25.05.2007 00:00 – Av Maren Sæbø

[utenlandstjeneste] Solen er akkurat på vei ned i Middelhavet en vårkveld i 1957. På egyptisk side av demarkasjonslinjen mellom Egypt og Israel gjør et dansk-norsk kompani seg klar til å gå inn i Gaza. I kompaniet er blant annet løytnant Oddgeir Myhrvold, som året før har meldt seg frivillig til FN-tjeneste i kjølvannet av Suez-krisen.

Kompaniet krysser demarkasjonslinjen klokken 19.45. På vei inn i Gaza observerer løytnant Myhrvold israelernes tilbaketog. «Israelittene var lette på avtrekkeren,» skriver Myhrvold senere i et brev til Forsvarets krigshistoriske avdeling.

Inntoget i Gaza i mars ble starten på et ti år langt nærvær i området, en av de lengste og største operasjoner Norge har deltatt i under FN-flagg. Etter å ha sett britenes tilbaketrekning fra Port Said ved Suez-kanalen i 1956, fulgte styrkene israelernes tilbaketog gjennom Sinai. Slik endte den første bataljonen nordmenn opp i Gaza i begynnelsen av 1957.

Der skulle nordmennene bli i ti år, fram til seksdagerskrigen i juni 1967. Til sammen tjenestegjorde litt over 11.000 nordmenn i Gaza i

denne perioden.

Tre år etter at de toget inn i Gaza, ble Norge også anmodet om å trå til i det nylig avkoloniserte Kongo. Kongo-operasjonen varte i snaut fire år og var den første operasjonen under FN-flagg hvor nordmenn var i direkte krigshandlinger.

Tomt i arkivene

Vi vet imidlertid lite om dagliglivet til «Ola-guttene» som dro på oppdrag for freden på 1950- og 60-tallet. Sporene etter nesten 14.000 nordmenn i aktiv FN-tjeneste er få.

Det som finnes er spredt over flere samlinger ved Riksarkivet i Oslo. På 1960-tallet begynte Forsvaret å samle sammen erfaringer som var gjort i FN-tjeneste. I Forsvarets krigshistoriske arkiv finnes det to mapper med rapporter om nordmenns tjeneste i FN-styrken i Kongo, en tjeneste som omfattet mer enn 1200 nordmenn. Riksarkivet har elleve hyllemeter med arkivmateriale om styrken i Gaza.

Det finnes imidlertid også materiale som ikke er publisert. En undersøkelse som ble igangsatt i 1967 under ledelse av fredsprofessor Johan Galtung ved Fredsforskningsinstituttet i Oslo (Prio), kartla norske soldater som hadde deltatt i operasjonen i Gaza og Kongo. Spørreskjema ble sendt ut til 13.000 tidligere menige og offiserer, og litt over ti prosent av dem svarte på henvendelsen. Undersøkelsen resulterte stort sett i løst organiserte papirark i tre pappesker, som i dag står i kjelleren på instituttet og som Ny Tid har fått tilgang til.

Det undersøkelsen avdekket som gjorde forsvarsledelsen bekymret, var soldatenes – spesielt offiserenes – tiltakende skepsis mot noen av aktørene i konfliktene nordmennene var satt til å dempe. Som soldater i fredens tjeneste var det påkrevd at de skulle holde seg så nøytrale til partene som mulig. Det hendte dette var vanskelig.

– Den undersøkelsen var litt skummel. Vi visste hvordan det ville falle ut. Mange var etter en stund forbanna på israelerne. Og dét kunne skape problemer med utenrikspolitikken, sier den pensjonerte generalmajoren og senere Røde Kors-president Bjørn Egge, som deltok i arbeidet med undersøkelsen.

Ifølge Egge skulle ikke funnene fra undersøkelsen offentliggjøres. Ved flere anledninger forteller soldatene som var stasjonert i Gaza om israelske «honeytraps», kvinnelige israelske soldater som snek seg over demarkasjonslinjen mellom Israel og Gaza og lokket FN-soldatene til «ulovlig samvær». Dette var i strid med det mandatet Danor-styrken hadde, som nettopp var å hindre at partene snek seg fram og tilbake over demarkasjonslinjen. De gjentatte grensekrenkelsene ble senere brukt av partene som et påskudd for nye krigshandlinger i 1967.

Hysj-hysj-politikk

Johan Galtung ønsker verken å kommentere undersøkelsen i seg selv eller hvem som avtalte at den ikke skulle publiseres, og hvorfor. Han henviser i stedet til professor i statsvitenskap, Helge Hveem, som var med på å publisere den eneste artikkelen som ble skrevet på grunnlag av materialet, i 1976.

Hveem tjenestegjorde selv i Kongo. Han har tatt vare på sine egne notater fra oppholdet i 1963 da han var stasjonert i det som den gang het Leopoldville, i dag Kinshasa. I Hveems dagbok fra oppholdet finner man igjen erfaringer som ble registrert i Prios undersøkelse noen år senere. Den 16. februar skriver han om offiserenes holdning at de viser sympati for opprørsleder Moise Tshombe og løsrivelsen av den sørlige provinsen Katanga. Det var nettopp denne løsrivelsen FN skulle forhindre. Tshombe fikk hjelp av leiesoldater fra blant annet Belgia, Frankrike, Storbritannia og Sør-Afrika.

«Det er en kjent sak at etterretningen om hva som virkelig foregår her ikke kommer ut til pressen, til utlandet. Selv topplederne i New York driver jo hysj-hysj-politikk, den må ta hensyn til FNs renommé. For dem er det FNs, ikke eget, renommé som står på spill,» skriver Hveem.

Jevnt over er både de intervjuede og de som fyller ut spørreskjemaet skeptiske til sine omgivelser. I tilegg til at de er mistenksomme overfor kongolesere, palestinere og egyptere klages det blant annet over språkproblemer og kjønnssykdommer.

Den anonyme undersøkelsen viser at mer enn halvparten av de norske soldatene aldri hadde vært utenfor Skandinavia før, og at 90 prosent mente de manglet informasjon om FNs rolle i konflikten. 75 prosent synes ikke de visste nok eller hadde fått nok informasjon om den konflikten de virket i. To av tre mente at de fikk vite for lite om lokale forhold og skikker.

– De fikk 14 dagers innføring, litt religion og kunnskap om den politiske situasjonen. Men det var begrenset hva de fikk inn. Ved hjemkomst ble de debriefet i en til to dager, sier den pensjonerte generalmajoren Ole Rønning.

Han var forsyningsoffiser i Gaza i 1962-63 og forteller at rapportene som gikk hjem til Norge først og fremst handlet om personellet.

– Det ble rapportert til FN i New York, og derfra tilbake til Forsvarets Overkommando, sier Rønning som senere ble bataljonssjef i Unifil-styrkene i Libanon fra 1978.

Mens personell i dag får spesiell opplæring i utenlandsoppdrag, ble soldater den gang hentet fra førstegangstjeneste. Det var lite disse norske utenlandssoldatene hadde til felles med senere kontingenter. Klagemål om manglende disiplin og krangel går igjen i materialet fra Prio. En soldat klager over menige og offiserers omgang med alkohol. Da vedkommende ankom Gaza i 1961 var det lite vann i forlegningen og personellet «ble i unødig grad tvunget til å drikke øl».

«Alle ble mer eller mindre avhengige av å drikke øl under oppholdet, og det var en god del misbruk av alkohol,» heter det i rapporten.

Tok lærdom

Samme soldat er misfornøyd med hygieniske forhold og klager også over at menige måtte skille offiserene fra hverandre når de var involverte i «fylleslagsmål». Noen av de intervjuede er mer positive til tjenesten de har utført. En trekker fram at han begynte å lære seg arabisk under oppholdet i Gaza i 1957. Vedkommende var selv velferdsoffiser og trekker fram flere aktivitetstilbud soldatene hadde, deriblant et bibliotek.

Både Bjørn Egge og Ole Rønning var senere med på å lære opp nye generasjoner FN-soldater. Begge de pensjonerte offiserene berømmer de norske FN-soldatene som tjenestegjorde på 1950- og 60-tallet.

– Jeg er imponert over måten de håndterte situasjoner på. Det er en stor fordel med en mobiliseringsstyrke, de har en sivil måte å tenke på, sier Rønning.

Utover 1970-tallet ble deres tidlige erfaringer viktige når man skulle forberede den neste store norske fredsdeltakelsen, Unifil-styrken i Libanon. Den ble satt inn i 1978. Rønning var selv bataljonsjef i Libanon og merket forskjellen på disse soldatene og de tidligere styrkene.

I dag er han fornøyd med at personellet som sendes til Afghanistan har opp mot et års trening før utplassering. Også Egge mener det er forskjell på da og nå, men avviser at 1960-tallets FN-Ola var ukvalifisert som fredsbevarende soldat. Han tror ikke noe på rapporter om at nordmenn i tidlig FN-tjeneste kan ha begått overgrep mot befolkningen de var satt til å passe på.

– Motparten i Katanga i Kongo fortalte om oppdiktede grusomheter som skal ha bli begått av FN-styrken. Det er fordi de fryktet FN-operasjonen, sier Egge.