Byfornyerne

04.05.2007 00:00 – Av Erle Marie Sørheim

[billedkunst] Bor man i et urbant strøk er visuell støy og lydforurensing en del av hverdagen. Få klager på det. Å rapportere om ulovlig reklame innebærer en dag i byråkratiets telefonlabyrinter, som oftest uten resultat.

Å anmelde tagging eller beslektede uttrykk er derimot en smal sak, i alle fall i Oslo. Du kan anmelde det online og laste opp billedbevis i samme slengen. Kommunen fjerner det på 48 timer. Private eiendommer er én sak, men det offentlige bruker store ressurser på å holde sine slitne fasader kommunegrå. Det kan man sette spørsmålstegn ved.

«Decline», en kunststudent i 20-årene, gjør det. Han har som hobby å lage og klistre opp stickers på utvalgte plasser.

– Det offentlige rom er litt mitt også, det er alles. Hvorfor skal bare de med penger få bestemme hvordan det skal se ut?

Decline ser ingenting galt i å forandre omgivelsene litt, han ser det som en måte å uttrykke seg og kommunisere på. Men han risikerer å bli bøtelagt med 500 kroner per sticker hvis han blir tatt. Derfor ønsker han, som de fleste gatekunstnere, å holde seg anonym. Nulltoleransen mot tagging gjelder dem alle, og grensen mellom graffiti og «street art» – gatekunst – er flytende.

– De aller fleste har bakgrunn i graffitimiljøene, og har utviklet uttrykket sitt videre derfra.

Decline gjør fortsatt en del graffitiarbeider selv, men holder seg til de lovlige stedene. Det innebærer derimot ikke at den får stå særlig lenge. Ved Hausmania i Hausmanns gate i Oslo, hvor det enn så lenge er lov å male graffiti, får arbeidene ofte bare stå i noen timer før andre kommer og maler over.

Da er det viktig å ha med kamera. Gatekunstnere med litt respekt for seg selv har alltid en blogg eller hjemmeside, hvor foto av verkene legges ut. Slik får man spredd kunsten og samtidig kommet i kontakt med andre likesinnede. Internett tildeles i det hele tatt mye av æren for den økte populariteten til street art rundt tusenårsskiftet. Med ett kunne artister kommunisere seg i mellom og også med andre interesserte.

Den økte tilgangen har resultert i en rekke bokutgivelser, og reklamebransjen slang seg selvfølgelig raskt på trenden. Coca-Cola, Adidas og Toyota er selskaper som hanket inn kjente gatekunstnere til å skape et ungdommelig uttrykk.

Kunst og kommers er her som i andre motstandskulturer et betent tema. Hvor langt kan man gå før man selger seg selv?

– Så lenge man jobber med selskaper som står for det gatekunstnerne står for, synes jeg det er greit. Man må jo ha noen kroner for å kunne holde på, sier Decline.

Selskaper som bare bruker street art kynisk, for å tiltrekke seg ungdom, har han derimot liten sans for.

Hanna Munkeby, interaksjonsdesigner og ansvarlig for Adbusters’ gatekunstkurs for ungdom er i stor grad enig.

– Det er alltid bra med mer av det fine, men det skal ikke mye til før kunstneren mister kontroll i en sånn setting.

Hun mener budskap er viktig i street art, den kommuniserer mer med publikum enn den mer introverte graffitien. Det er for å hjelpe ungdom til å klare å uttrykke det de ønsker hun lærer bort teknikkene, ikke for å gjøre dem til vordende reklamedesignere.

At kunstgalleriene begynner å åpne dørene for gatekunst har hun derimot få betenkeligheter med. Der beholder man kontrollen.

Look to Sweden

I Stockholm har svært mange valgt å uttrykke seg igjennom street art. Benke Carlsson, forfatter og fotograf bak av boka Street Art Stockholm trekker fram historie, kvalitet og kontinuitet

som viktige årsaker til Stockholms vitale gatekunstscene.

– Tradisjonen er lang i Sverige. Kjente artister som Akay, KlisterPeter og Adams har holdt på helt siden 1980-tallet. Mange av pionerene har dessuten blitt internasjonalt anerkjente og fortsetter å gjøre nye ting som igjen inspirerer andre.

I tillegg til de etablerte navnene mener Carlsson den sterke graffitikulturen i Sverige, med forlaget Dokument i spissen, og internetts muligheter for kontakt og spredning av uttrykket har vært viktig for gatekunstens popularitet. Men det kan også ha bidratt til at gatekunsten er blitt for kommersiell og ufarlig.

– Når Stockholms Stadsmuseum arrangerer gatekunstvandringer, kunstnerne stiller ut i gallerier og ungdomskanalen ZTV presenterer «veckans gatukonst» er det klart at mange synes uttrykket har blitt for mainstream, innrømmer Carlsson, men denne kritikken står han ikke inne for selv.

– Gatekunsten låner og leker med flere stiler og sjangre, det er det som gjør den så interessant. Dette gjør igjen at den kommuniserer

lettere med bybefolkningen og får mer oppmerk-somhet.

Internasjonal utstilling

De fleste utøvende artister har derimot ikke et sterkt ønske om å bli «tatt opp» i det gode kunstselskap, tror Carlsson. De har så langt fått utvikle og uttrykke seg uten de tradisjonelle institusjonenes støtte og har bare nytt godt av det.

– Det mest spennende og nyskapende hender oftest utenfor de etablerte kanalene konstaterer Carlsson.

Baltic, det særdeles moderne museet i Newcastle, arrangerte i januar i år den første store internasjonale utstillingen av urbane kunstformer, «Spank the Monkey». Storheter innenfor gatekunstscenen, som Banksy og Shepard Fairey (alias Obey), var representert, og pressen ga gode kritikker. At den opprørske kunsten etter hvert selv blir en del av etablissementet er nok en av kunstverdenens naturlige og uunngåelige lover.

Verken Munkeby eller Decline er redd for at gatekunsten etter hvert vil forsvinne helt fra gatene for å søke ly i museene.

– Man kan jo si dette startet med hulemaleriene, folk vil alltid ha behov for å uttrykke seg i offentligheten. Populariteten går i bølger, men de flinke som har noe å komme med vil ikke gi seg, konstaterer Decline.

Selv tror han aldri han vil slutte helt å dekorere gatene fra tid til annen.