Kan kvinner lede i bønn?

KVINNELIG IMAM - Professor i islamske studier, Amina Wadud, leder her fredagsbønnen for en blandet muslimsk forsamling. Stedet er Cathedral of St. John the Divine, en anglikansk kirke på Manhattan, New York, året er 2005. Wadud har møtt mye kritikk for sin praksis, men er blant dem som har valgt å ikke tie.

Foto: AP/ Scanpix

16.03.2007 00:00 – Av Gordana Malesevic

[kronikk] Det er med kvinnelige imamer som med kvinnelige prester – deres eksistens avhenger av hvem som sitter med fortolkningsmakten.

Det er kjent at profeten Muhammed ved flere anledninger delegerte ulike oppgaver, for eksempel å lede bønn, også til kvinner. Man vet også at kvinner i profetens nærmeste krets deltok i og iblant ledet debatten om islams utvikling, skikk og bruk. To år etter hans første kones bortgang, giftet han seg med Aisha. Hun var en av de viktigste kildene til islamsk lære og en av de mest lærde blant profetens følgesvenner. Man vet at Aisha og Um Salama ledet kvinner i bønn etter profetens død.

Itjihad – rasjonell tenkning.

Etter profetens død (632) oppstod det uenighet om hvordan lederskapet skulle gå i arv, om det skulle følge Muhammeds slekt (sjia) eller om det skulle baseres på valg (sunni). Denne diskusjonen tok også opp i seg kvinners rolle i forsamlinger.

Den muslimske historikeren og lærde Muhammad ibn Jarir al-Tabari (839-923) diskuterte ikke om kvinner kunne lede bønn eller ikke på sine seminarer – debatten handlet om hvor den kvinnelige imamen skulle stå når hun ledet kvinner og menn i bønn.

I det britiske tidsskriftet Prospect (juli 2006) konstaterer Ehsan Masood at islam i løpet av sine fire-fem første århundrer lå foran den vestlige kristendommen både når det gjaldt vitenskapelige og filosofiske fremskritt og når det gjaldt økonomisk utvikling. Han legger til at dette forandret seg i løpet av 1100- og 1200-tallet. Ehsan Masood viser blant annet til kong Abdullah av Jordan som har sagt at dette skyldtes at itjihad – det å ta beslutninger basert på rasjonell tenkning – ikke lenger var tillatt, noe som har ledet til dagens dominerende bokstavtro tolkning av Koranen.

Tariq Ramadan, som er en av de fremste representantene for islam i dagens Europa og hvis morfar, Hasan al Banna, grunnla det muslimske broderskapet i Egypt, anser også at en markant forandring innen islam fant sted på 1100- og 1200-tallet. Men til forskjell fra Ehsan Masood mener ikke Ramadan at utviklingen i denne perioden skyldtes et uttalt forbud mot itjihad, men snarere at muslimer og muslimske lærde opplevde at de stod overfor vestlig dominans. Ramadan mener at man i stedet for å være kreative ble defensive, og at det er en utvikling man nå må bryte, etter tusen år.

Ramadan er født i Sveits, jobber ved universitetet i Oxford og har innreiseforbud i Tunisia, Algeria, Egypt, Saudi-Arabia og USA. Sistnevnte har beskyldt Ramadan for å være terrorist, noe som har fått Martin Beglinger ved Der Magazin til å gå igjennom skriftene hans. Ifølge Beglinger er USAs anklager helt uberettigede – i europeiske termer er Ramadan religiøst konservativ.

Tekst i kontekst.

Når det gjelder kvinnelige imamer, vil Ramadan gå bort fra bokstavelige tolkninger av det som står i Koranen, til en analyse av konteksten utsagnene forekommer i. Han mener at problemet er det samme som for kristendommen, og spør: Skal man tolke ordene «kvinnen skal tie i forsamlinger» slik at dette skal gjelde i all fremtid, eller skal man anse at de ble fremført på en tid da kvinnens stilling i samfunnet var dårligere enn den er i dag, og at ordene derfor ikke er relevante? For Ramadan er itjihad svaret og nøkkelordet i islams langsiktige utvikling.

En annen samtidig lærd i islam er As-Sayyid Sabiq. I Fiqh us-Sunna, American Trust Publications (1989, vol 2) skriver Sabiq om de hadithene som nevner kriteriene en person må oppfylle for å være imam. En imam skal kunne lese Koranen, ha kunnskap om Koranen, ha kunnskap om profeten Muhammeds lære, samt være akseptert av forsamlingen. Ifølge Sabiq står det også at den som skal være folkets imam «skal være den som har mest kunnskap om Koranen». Derimot sier disse hadithene, ifølge Sabiq, ingenting om at imamen skal være en mann. Han påpeker også at de fleste lærde muslimer, kanskje alle, mener at noe er tillatt om ikke Koranen tydelig forbyr det.

Ifølge Fatima Mernissi finner man ingenting i Koranen som hindrer kvinner i å ha ledende roller på et hvilket som helst område. Mernissi er forsker, professor i sosiologi ved universitetet i Rabat og forfatter av flere bøker, hvorav noen er utgitt på svensk. I The Forgotten Queens of Islam (University of Minnesota Press, 1993) siterer Fatima Mernissi lærde gjennom historien – Ibn Rushd, Bidaya al Mujtahid wa Nihaya al Muqtasid, Dar al Fikr – og hevder tvert imot at man kan finne flere eksempler på kvinnelig lederskap – kvinner som har ledet menn og kvinner i religiøse, politiske og militære sammenhenger.

Har valgt å ikke tie.

Mernissi nevner blant annet Ghazala, som ledet Khawarij-hæren som styrtet al-Hajjaj, guvernøren i Irak under Ummayad-dynastiet (659-749). Ghazala ledet tropper av menn i krig, og hun ledet til og med soldatene sine i bønn. Men de som i dag argumenterer mot at kvinner bør kunne lede menn, mener at Ghazala ikke kan angis som eksempel på at dette har skjedd, ettersom de ikke regner Ghazala blant de rettroende.

I Indonesia resiterer kvinner Koranen i moskéer. I Canada, Kina, Sør-Afrika og USA finnes kvinnelige imamer og bønneledere. I Kina får de kvinnelige imamene, som de mannlige, imamlisensen sin fra Kinas muslimske forbund. En kvinnelig imam kalles nü ahong. Nü betyr kvinnelig og ahong kommer fra farsiordet «akhund», som betyr den lærde. Nü ahong respekteres av både kvinner og menn og har egne forsamlinger med egne moskéer.

Amina Wadud er professor i islamologi ved Virginia Commonwealth University i USA. I juni 2006 kom hun med boken Inside the Gender Jihad: Women’s Reform in Islam. I den vever hun sammen sine kunnskaper om islam med erfaringen av å være kvinne i det muslimske samfunnet. Hun mener at islam skal være inkluderende, og hun tar opp flere spørsmål som er aktuelle for muslimske kvinner i dag, slik som sosial status, utdanning, seksualitet og lederskap. Wadud er imam og ledet bønnen i en moské i Cape Town for første gang i 1994. Siden den gang har hun arbeidet som imam og ledet bønn i flere land. Som andre lærde kvinner, hvis spor hun går i, har Wadud fått dårlig rykte i visse konservative kretser.

En del kvinnelige imamer i den vestlige verden har blitt sjikanert og stilnet, andre ikke. Amina Wadud er blant dem som har valgt å ikke tie. I mars 2005 holdt hun en gudstjeneste i New York og i oktober 2005 ledet hun kvinner og menn i bønn ved en konferanse for islamsk feminisme i Barcelona.

Er det et tegn på at itjihad nå styrker sin posisjon i den muslimske verden?