Prosjektet Jonas

23.02.2007 00:00 – Av Maren Sæbø

[utenrikspolitikk] En mann i mørk fløyels-dressjakke, med en liten rød rose i jakkeslaget, sitter foran meg på Grand kafé.

– Vi trenger en helhet i utenrikspolitikken, mange av truslene vi møter i dag krever en bred tilnærming – både sivil, humanitær og militær. Mange av problemene vi står ovenfor internasjonalt, som helse- og klimapolitikken, og ikke minst innsats for skjøre stater som Afghanistan, krever hele spekteret av vårt og det internasjonale samfunnets engasjement.

Jonas Gahr Støre har akkurat skrittet de få meterne fra Stortinget hvor det foregår spørretime. Mens vandrehallen i Norges nasjonalforsamling syder av sinte SVere og journalister som lukter regjeringsblod, bestiller utenriksministeren te og begynner å snakke varmt om engasjement.

– Engasjement er avgjørende i samfunnsdebatten. Og det finnes mye av det, mer enn pessimistene vil ha det til. Jeg møter mye engasjement når jeg er ute og reiser her i landet, på skoler, høyskoler og universiteter for eksempel, sier utenriksministeren.

Støre peker på at arbeidet mot rasisme og for religionsforståelse her hjemme, er en del av arbeidet for en bedre verden. Dermed utgjør for eksempel prosjekter mot nynazisme og gruppen Vigrid i det norske innlandet en del av det store prosjektet, fred på jord.

– Det er et prosjekt som heter Øvre Eiker viser ansikt, det er et budskap om at det finnes en vei tilbake for de som har gått seg vill, sier minister Støre.

Å snakke sammen

Jonas Gahr Støres prosjekt som utenriksminister er nettopp engasjementspolitikken. Den var sentral i ministerens redegjørelse for Stortinget nylig, og den ligger til grunn for det rødgrønne diplomatiet. Selv om debatten som fulgte redegjørelsen handlet mye om bruken av militærmakt i Afghanistan, vil Støre gjerne diskutere andre virkemidler.

– Boikott, isolasjon og utestengning er lite tjenelig som strategi. Jeg er åpen for tilfeller hvor man må bruke makt, eller innføre sanksjoner, men da med forankring i FN-pakten. Utover det må man så langt som rå inkludere sosiale og politiske grupper, trossamfunn og så videre, begynner Støre, som selv har erfaring fra organisasjonsverdenen.

Som generalsekretær for Norges Røde Kors var han opptatt av inkluderende prosesser. Som utenriksminister mener han det er en del av hans jobb å for eksempel snakke med Islamsk råd. Et eksempel på den brede tilnærmingen er Norges holdning til en mulig ny palestinsk regjering, som inkluderer islamistene i Hamas. I redegjørelsen gir Støre støtte til palestinernes bestrebelser på å få til en ny samlingsregjering.

– Engasjementspolitikken er uttrykk for en prinsipiell tilnærming som vi også må legge til grunn i forhold til konfliktene i Midtøsten, også i forhold til grupper som Hamas. Få politiske tekster står meg fjernere enn Hamas sitt charter. Men strategien må være å trekke dem inn i politikken og ut av ekstremismen. Det krever en betydelig bevegelse av Hamas, men det krever også vilje fra vår side til å komme en slik bevegelse i møte, påpeker Støre.

Ministeren er uenig i at dette betyr et brudd med den politikken UD har ført ovenfor palestinernes regjering det siste året. Norge var ett av 28 land som innførte sanksjoner mot de palestinske selvstyremyndighetene da Hamas dannet regjering i mars 2006. Nå har altså ministeren varslet at man vil oppheve sanksjonene for å hjelpe en ny samlingsregjeringen mellom Fatah og Hamas. Støre sier UD hele tiden har ment at Hamas må trekkes inn i politikken, men at det har vært vanskelig å si det høyt.

– Det er en balanse mellom hva vi kan si og hva vi kan få andre til å si. Vi har gitt et tydelig budskap om at Hamas må bevege seg, og det håper vi israelerne, amerikanerne, FN, Russland og EU også ser. Når vi ser denne bevegelsen kommer fra Hamas, må vi være rede til å komme dem i møte. Skal vi imøtekomme den avtalen som ble inngått i Mekka, eller skal vi sette oss ned og tekstfortolke og lete etter det som gjør forhandlinger umulig, spør Støre, med henvisning til den internasjonale diskusjonen om hva Hamas egentlig mener om blant annet staten Israel.

Men finnes det grenser for hvem vi skal engasjere, skal vi også snakke med Taliban?

– Taliban er et samlebegrep på en rekke grupperinger i Pashtun-områdene i Afghanistan og Pakistan. Mange av gruppene har motstridende interesser. Nettopp derfor er den helhetlige tilnærmingen viktig. Vi kan ikke si at alle talibanere er terrorister. Nettopp derfor er den helhetlige tilnærmingen viktig, også her må det brukes politiske prosesser forankret i afghansk tradisjon. I Afghanistan er det væpnede grupper som bare kan møtes med en fast hånd, også militært. Samtidig må vi være inkluderende, blant annet driver britene et dristig, men viktig, eksperiment i et forsøk på å nå grupper opp mot Taliban, i en lokal politisk løsning, sier Støre.

Igjen understreker han helheten, engasjementet, samarbeidet, ord som de siste ukene har druknet i debatten om troppebidrag til Kabul. Ministeren vil gjerne få fram at engasjementspolitikken betyr begrenset tro på militærmakt. Men om noen ber om militær hjelp, stiller man opp. Støre tror afghanerne selv ønsker den internasjonale styrken Norge bidrar til. Og det er viktig å lytte til afghanerne.

– I Afghanistan er vi opptatt med å støtte en rekke prosjekter, også humanitære og sosiale. Men vi må respektere de valg afghanerne selv tar, og samarbeide om dem, mener Støre.

Men Norges utenriksminister har ikke bare visjoner for Midtøsten og Sentral-Asia. Engasjementspolitikken gjelder også i våre nærområder, som det heter på departementsspråk. Mens nyheten om nye norske militære bidrag til et fjelland i Asia ennå brant gjennom stortingskorridorene, skiftet Jonas Gahr Støre tema til gyteområder for sild i nordiske farvann.

– Det hørtes kanskje ut som et langt sprang, å gå fra Midtøsten og Afghanistan og til vårgytende sild, men det var nødvendig å nevne at vi nylig har inngått avtaler om dette med alle berørte land. Nå er alle fiskebetander i våre farvann regulert. Det er et viktig utgangspunkt for god forvaltning i våre havområder, og en bunnplanke i kampen mot ulovlig fiske, mener Støre.

Viktig telefonliste

Den såkalte fempartsavtalen om vårgytende sild sikrer Norge en større part av bestanden enn tidligere. Å trekke grenser i kystområdene handler om å passe på verdens ressurser, heter det fra UD. Men det handler selvfølgelig også om, mer departementsspråk, «interessepolitikk». Spesielt er dette viktig i forhold til Russland. Støre åpnet sin redegjørelse for Stortinget med å snakke om den kalde krigen. Utenrikspolitiske kommentatorer mener det fryser på igjen etter at president Vladimir Putin kom med et kraftig utfall mot Nato og USA nylig.

– Vi har en nabo med slik makt, og slike ressurser, og det gjenstår ennå å se hvordan det skjøre demokratiet vil utvikle seg, da må vi være nøkterne og pragmatiske. Men faste og forutsigbare. Da er det også rom for å si i fra om ting vi mener ikke er bra.

Ministeren fikler med en helt ny telefon. Den forrige gikk i en stor bue i været før den havnet på bakken, under hjulet til ministerbilen, flere tonn tung av panser. Heldigvis reddet noen kyndige ut Støres kontaktlister av den flatklemte mobilen. Der lå EUs utenrikspolitiske koordinator Javier Solana og svenskenes utenriksminister Carl Bildt. Støre ringer både kanslerkontoret i Tyskland, der kristeligdemokraten og USA-vennen Angela Merkel regjerer. Og utenriksministeren i Madrid, Miguel Angel Moratinos. Men de utenlandske kontaktene til side, hvordan er kontakten mellom Støre og regjeringspartner SV?

– Jeg har bare gode ting å si om SV i regjering. De har mye å vise til. De er en del av den rødgrønne visjonen for utenrikspolitikk. Det er en berikelse for norsk politikk at det kommer inn en del mennesker og miljøer som tidligere har stått utenfor. Det er viktig for den politiske prosessen. De er også en del av helheten i det vi gjør, sier Jonas Gahr Støre diplomatisk.