Ny Tid InternationalStille tanker
I HUNDRE - Arne Næss ser fram til å kunne fortelle at han er hundre. Alderen gjør at han ikke lenger har like mye krefter igjen til intellektuell tankevirksomhet.
Etter et langt liv som tenker, vil Arne Næss helst bare nyte utsikten.
Arne Næss
Født 27. januar 1912. Fylte nylig 95 år.
Fjellklatrer og filosof. Mest kjent for å ha grunnlagt dypøkologien, en filosofisk retning som tar for seg etiske spørsmål om menneskets forhold til naturen.
Var med på å danne Fremtiden i våre hender i 1972.
Er aktuell med boka Livsviktig: Arne Næss og dialogen, sammen med Henrik B. Tschudi.
[filosofi] – Se hvordan sola skinner i havet.
Arne Næss skuer utover Oslofjorden, tydelig fascinert. Han klager over alderen, og at hodet ikke er like klart som før. Stadig vekk spør han kona, Kit-Fai Næss, om hvor gammel han er, og virker like overrasket hver gang han får svaret. 27. januar fylte han 95.
– Det er mye. Likevel skulle det være morsomt å kunne si ’jeg er hundre’.
Tre bursdagsfester er det blitt, en privat og to offentlige, med prominente gjester, som Johann Galtung og filosofikollega Inga Bostad. I forbindelse med 95-årsdagen ble boka Livsviktig: Arne Næss og dialogen lansert. Den er skrevet i samarbeid med Henrik B. Tschudi, og er en samling samtaler mellom Næss og Tschudi, opprinnelig skrevet for magasinet Flux.
I tillegg har Svein Sundbø ved nasjonalbiblioteket skrevet en omfattende bibliografi med en tilhørende biografisk introduksjon, som snart skal lanseres.
– Det er viktig å skjønne selv hvor man er i livet. Det er ikke så mye igjen av det intellektuelle. Se på sola som skinner i havet, er det ikke flott?
Næss ser ut av vinduet på Holmenkollen restaurant. Vintersola ligger lavt på himmelen og speiler seg i fjorden. Et bånd av dis, rosafarget av sollyset, deler himmelen i to, mens gjenskinnet i sjøen er sølvblankt. Det er flott.
Næss har jobbet med filosofi innen en rekke områder. Han har skrevet bøker om sannhet, demokrati, skeptisisme og naturvern. Han skrev også noen kontroversielle pensumbøker i examen philosophicum, som inkluderte kapitler i østlig filosofi.
– Når du ser tilbake, på hvilke områder har du skiftet standpunkt? Er det tanker du har vært innom, som du har gått vekk fra?
– Man gjør så mye feil, men det er så mye vi ikke gjør. Vi legger ikke ordentlig merke til hva vi opplever. Som nå, når jeg ser på sola. Det er et fantastisk sterkt gjenskinn i havet. Man må skjønne og anerkjenne at vi er nokså spesielle i forhold til andre dyr. Vi kan se på utsikten med større grad av nytelse enn for eksempel en hund eller en hest. Vi ser mer enn andre levende vesener, er mer utholdende. Vi kan se på tretoppene og oppleve stillheten.
I 1972 leste Næss boka Silent Spring av miljøvernpioneren Rachel Carson. Boka vekket interessen for økologi. Jeg vil vri samtalen over på dypøkologien, den filosofiske retningen han har jobbet med de siste 20 årene.
– Det at vi er spesielle i forhold til andre dyr, gir det mennesker et spesielt ansvar?
– Det er viktig at vi som mennesker skjønner hvor mange muligheter vi har til opplevelser. Vi kan hjelpe dem som ikke tør konsentrere seg om hva de opplever. Som filosof kan jeg prøve å uttrykke opplevelsene og inntrykkene jeg har. Se på de fire trærne foran havet. Jeg kan sitte lenge og se på enkelte ting. Det er mange som ikke skjønner dette, og sier til meg ’nå har du sett lenge’. ’Har sett på’, hva er det? Det at jeg ser på noe lenge, gjør at jeg blir mer interessert.
– Gjelder det filosofi, også? At jo mer du jobber med en tanke, jo mer interessert blir du?
– Det gjelder også tanker. Jeg tenker mer, prøver å uttrykke meg bedre. Samtidig merker jeg at jeg blir eldre. Det tar mer energi å tenke på ting. Hvor gammel er jeg egentlig?
Jeg forsikrer han om at han fortsatt bare er 95 år gammel. Næss ble interessert i filosofi allerede på gymnaset, da han oppdaget Benedictus de Spinoza, en filosof han har fortsatt å vende tilbake til gjennom hele livet. I 1933 tok han magistergraden i filosofi, bare 21 år gammel. Som fersk magister dro han til Østerrike, der han fikk kontakt med wienerkretsen, og filosofen Robert Carnap og samfunnsviteren Otto Neurath. 27 år gammel ble han professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.
– Du har en lang filosofisk karriere bak deg, og har vært innom logisk empirisme, psykoanalyse, logikk, sannhetsteori og økologi. Finnes det en rød tråd i forskningen din?
– Om ikke en rød tråd, så er det en sammenheng. Når jeg går i dybden, kommer jeg ikke alltid videre. Det er alltid et nytt spørsmål som dukker opp. Da må jeg snu meg i en annen retning. Det er mye jeg ikke har fått uttrykt. Jeg har vært så ivrig etter å sette ord på ting, at jeg har måttet forlate det jeg opprinnelig ville uttrykke, og i stedet uttrykke noe som er i nærheten.
Han ser utover fjorden igjen.
– «Ta deg sammen, gå i dybden!», sier utsikten. Man kan ikke si noe halvviktig etter å ha sett denne utsikten. Tenk om jeg kan hjelpe unge og barn til å se på ting. Det er en fin oppgave.
Før han reiser seg og går, tar han tak i hånden min, og vil bryte håndbak. Jeg er redd for knekke den gamle armen, men 95-åringen viser at han fortsatt har krefter. I noen sekunder blir vi stående likt, før vi gir oss, og han ler.
– Vi er sterke begge to.
