Folkefienden

22.12.2006 00:00 – Av Svein Tore Bergestuen

– For en utrolig hyggelig fyr!

– Ja ikke sant?

Ny Tids fotograf og journalist tusler gatelangs etter et hjemmebesøk hos Najmuddin Faraj Ahmad alias mullah Krekar på Grønland i Oslo. Tre timers samtale med en vaskeekte terrorist om alt fra James Bond til troppeforflytninger i Irak, har gitt oss et og annet og tenke på. Det hele startet med svisker, dadler, småkaker, eplejuice og te.

– How are you?

– Fine, thanks!

– Ok, I mean how are you now?

– Fine, thanks!

Gjestfriheten og høfligheten som har lyst opp rommet siden vi kom, forplanter seg i en språklig misforståelse. Mullah Krekar har blitt ført opp på FNs terrorliste, og jeg vil gjerne vite hvordan han har det nå. Tolken ser problemet, og vi er gang.

– Jeg har det fint. Det betyr ingenting at jeg er satt opp på den lista, det er bare politikk. Men jeg sitter i dette huset nå på fjerde året, og jeg går ikke ut.

– Hvorfor ikke?

– Det er ikke trygt. Jeg går bare ut én time i uka. På fredagsbønnen.

En byrde for Norge

Tiden hjemme bruker Krekar på å lese. Alt mulig. Ti timer med nesa i bøkene. Så har han da også til de grader oversikt over det storpolitiske verdensbildet, og innenrikspolitiske forhold i Spania, for den saks skyld. Etter hvert som samtalen løper om nettopp de større sammenhengene, er det som å bli tatt i skole av en svært engasjert professor, eller en forsker fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Ikke bare fordi kunnskapsnivået er så høyt, men fordi vi ikke er i stand til å dobbeltsjekke. Vi nikker anerkjennende og vrir samtalen inn på situasjonen hans.

– Jeg er ikke redd. Prosessen mot meg er som en slags ideologisk konkurs. Enda en stor amerikansk fiasko. De løy om masseødeleggelsesvåpen i Irak, de løy om sin tortur, og de lyver om meg. De har ingen beviser. Derfor forsøker de å presse Norge ved å sette meg opp på denne lista.

– Men hvorfor drar du ikke bare ut av Norge? Ingen vil jo ha deg her.

– Men hvor skal jeg dra? I Irak er jeg ikke trygg. Det skjønner alle. Men jeg skulle gjerne dratt langt vekk, til Afrika eller til Asia. Hvor som helst, for å slippe å være en byrde for det norske folk.

Men Krekar er stuck på Grønland, Oslo. Han har ingen reisedokumenter lenger, de har norske myndigheter. Ifølge dem brøt Krekar forutsetningene for sin asylstatus ved å dra tilbake til Nord-Irak umiddelbart etter at han kom derfra som flyktning i 1991. Krekar skal ha vært sentral i oppbygningen av væpnede islamistiske styrker og leder for den kurdiske sunniislamske gruppen Ansar al-Islam, som promoterer en radikal tolkning av islam og hellig krig. Fra 2001 til 2003 angrep gruppen de kurdiske selvstyremyndighetene, og partiet Patriotisk Union av Kurdistan mener Krekar var ansvarlig for udådene.

– Hvorfor dro du tilbake til et land du flyktet fra?

– Som alle andre, ren rutine. Det var helt vanlig for irakere å reise tilbake i perioden etter at denne sonen var sikret av blant andre Storbritannia. 1400 mennesker fra Norge krysset den samme grensen som meg, men det er bare jeg som blir kritisert. Og jeg flyktet ikke fra mine egne i Nord-Irak, jeg flyktet fra Saddam Husseins regime.

– Mer te?

Ikke kriminell

Vi snakker litt om hans status som «trussel for rikets sikkerhet» og om «terroristen» Krekar. Han avfeier freidig alt han anklages for, og spør hele tiden om noen kan komme med noe bevis. Det som eventuelt finnes av bevis har Politiets sikkerhetstjeneste (PST) hemmeligstemplet, for sikkerhets skyld. Så siden vi ikke har noen ferske bevis på at den godslige mannen i sofaen er terrorist med oss i journalistveska, forsøker vi å lokke ham utpå.

– Hva er det verste du har gjort?

Det ser ikke ut til at Krekar skjønner hva vi mener, så vi gjør et nytt forsøk.

– Altså, jeg har slått ned en fyr en gang, riktignok i selvforsvar, hva er det verste du har gjort mot et menneske?

Krekar smiler. Ikke sånn ondskapsfullt, men mer sånn som en nisse.

– Jeg er ingen kriminell. Jeg har ikke banket opp noen, jeg har aldri stjålet noe, jeg har ikke drept noen, og ikke slått kvinner.

– Så jeg er mer kriminell enn deg da, kan man si.

– Ja, hehe.

Her glemmer Krekar at han i sin egen selvbiografi skriver at han skjøt ned et fly og at piloten ble drept. Men som han sa til Dagsavisen da: «Det er ikke sikkert det var skuddet mitt som drepte ham, men flykrasjet».

Han navngir en fire-fem etterretningsbyråer som alle har jaktet på ham, og avfeier like elegant som han byr på litt småkaker at han har gjort noe galt. Ingen har jo funnet noe.

Han bekrefter også historien om CIA-agentene som kom til Norge, angivelig for å ta ham med seg. Den amerikanske storavisen Washington Post skrev om hvordan mullah Krekars advokater ble tipset av en anonym norsk regjeringskilde. Ifølge avisen ankom en CIA-agent Oslo 24. april, 2003, og sjekket inn på Oslo Plaza under et fiktivt navn. Agenten skal to måneder tidligere ha vært med på kidnappingen av en annen radikal muslim i Milano.

– Jeg skulle gjerne dratt langt vekk.

Ifølge Newsweek skal det på et Pentagon-møte også ha blitt foreslått å rykke inn med en US Navy Seal-styrke i Norge, og gjennomføre en stormaksjon mot Krekar. Forslaget skal ha blitt avslått, av frykt for at norsk politi skulle skyte de invaderende styrkene.

Og CIA forlot Norge på sensommeren 2003, uten Krekar.

Al Jazeera flimrer fra tv-en som har fått en viktig plass i den svært lyse stua. Bokhylla er som et persisk teppe, og pc-en står i hjørnet. Familien sitter på kjøkkenet, med unntak av datteren. Den arabiske tv-kanalen har et innslag om nok en bilbombe i Bagdad.

– Bør amerikanerne trekke seg ut fra Irak?

Krekar svarer verken ja eller nei. I stedet blir spørsmålet starten på en 30 minutter lang historieforelesning, ispedd politikk og militær strategi. Han forklarer nøye om styrkeforholdet mellom shia- og sunnimuslimer, om hvem som støttes av Iran, om islamistene som er opptatt med å sprenge amerikanerne i lufta i Bagdad og om sammenligningen med russernes invasjon i Afghanistan i 1979. Vi merker at Krekar har jobbet som lærer både i Irak, Iran og Pakistan.

– Om amerikanerne trekker seg ut av Irak, får det store konsekvenser. Om de blir i landet, får det også store konsekvenser.

Tilbake til Grønland. Læreren Krekar legger vekk pennen. Datteren i huset har sittet i stua under hele intervjuet. Jeg spør om jeg kan stille henne noen spørsmål, men Krekar sier nei. Han vil ikke at resten av familien skal dras inn i denne vanskelige situasjonen.

– Er Osama bin Laden en dårlig muslim?

Siden Krekar ikke er noen dumming, og siden han har fått mye tyn for å ha skrytt av bin Laden før, er han nå veldig nøye med at tolken er våken. Tidligere har det blitt sagt og skrevet mye rart på grunn av religiøse og språklige misforståelser, mener Krekar. Derfor bruker han nå en fotballanalogi, med Michael Owen og Zidane i hovedrollene.

– Jeg går bare ut én time i uka. På fredagsbønnen.

Men vi forstår ikke helt hva han mener. Det vi forstår, er at i islam beskriver man ikke noen som dårlige muslimer, hvis man ikke har førstehåndskunnskap om mennesket. Bin Laden ga tydeligvis ikke noe dårlig inntrykk på Krekar da de møttes i 1988.

– Men han sto jo bak angrepet 11. september?

– Det kan godt hende. Bin Laden har aldri sagt det selv, selv om mange tror at han har skrytt av det. Det vi vet, er at det var 19 muslimer som sto bak aksjonen. Det er bevist.

Så kommer det en tirade om George W. Bush som ødelegger hele verden med sin politikk og krigføring. Bill Clinton forsvares varmt.

– Se på hva Clinton gjorde. Han sendte sine diplomater ut i verden for å skape fred. Riktignok sto han bak angrep på muslimer, men det var som en reaksjon på angrep mot USA. Bush ødelegger alt.

Krekar er godt orientert om knivingen mellom republikanere og demokrater.

Meling er aldri sliten

Det har vært mye prat om storpolitikk. Vi vil høre om den siste filmen han så. Han drar litt på det, og snakker heller om bøker. Han har lest Henrik Ibsen. Men filmer da?

– Det er en stund siden nå, men jeg liker filmer.

– Hva slags da?

– Alt mulig, actionfilmer også. James Bond for eksempel.

– Men du har ikke sett den siste? Den er bra!

– He, he. Nei, det har jeg ikke.

Framtida til Krekar og hans familie er usikker. Utvisningsvedtaket ligger der selv om advokat Brynjar Meling er sikker på at han ikke blir kastet ut.

Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen har tatt over stafettpinnen for Erna Solberg, og er like høy og mørk hver gang han uttaler seg om bamsen som sitter her og leser bøker. Det kan være han driver terrorvirksomhet fra pc-en i hjørnet. Det vet verken Hanssen, journalisten eller fotografen som nå står med begge beina godt plantet i godstolen til Krekar, mens han prøver å få mannen til å se opp, se fram, se inn i kamera.

– Det holder vel nå. Dere har tatt over 300 bilder, har dere ikke?

Krekar ler igjen. Og ber oss love, på tro og ære, at vi sender et par av bildene på epost.

Vi geleides ut, like høflig som vi ble tatt i mot. Lover igjen at vi skal sende noen bilder. Velkommen tilbake! Døra smekkes igjen. Familien kommer sikkert ut av kjøkkenet og inn i stua som vi har okkupert hele kvelden. Krekar setter seg sikkert i godstolen foran tv-en og Al Jazeera. Kanskje har han løyet igjen. Kanskje er det Norges fiende nr. 1 som nok engang slår seg på låret og tenker: «Der lurte jeg noen godtroende journalister». Det kan være. Men teen var i alle fall god.