Selskapets vei til dominans

10.11.2006 00:00 – Av Debatt og kronikk

[essay] Gjennom de siste 150 år har selskapet gått fra å være en sjelden­het til å bli verdens dominerende økonomiske institusjon. I dag styrer selskapene livene våre. De bestemmer hva vi spiser, hva vi ser på, hva vi går kledd i, hvor vi jobber og hva vi gjør. Vi er uve­gerlig omgitt av deres kultur, symboler og ideologi. Og som kir­ken og monarkiet i tidligere tider, fremstår de som ufeilbarlige og allmektige, der de kaster glans over seg selv med sine monu­mentale bygninger og utførlige fasader. Selskapene dikterer i økende grad avgjørelsene til de statlige instansene som er satt til å føre kontroll med dem, og de kontrollerer sektorer av samfun­net som før var en ubestridt del av den offentlige sfære. (…)

Da Margaret Thatcher ble statsminister i Storbritannia i 1979, og Ronald Reagan dernest ble president i USA i 1980, var det klart at den økonomiske æraen inspirert av ideene og politikken fra New Deal, var forbi. I løpet av de to neste tiårene fulgte regjeringene med tiltagende iver nyliberalis­mens hovedpolitikk med deregulering, privatisering, kost­nadskutt og inflasjonsreduksjon. Ved starten av 1990-tallet var nyliberalismen blitt den rette økonomiske lære.

Kappløp mot bunnen.

I mellomtiden hadde teknologiske nyvinninger innenfor transport og kommunikasjon ført til en vesentlig forbedring av selskapenes rekkevidde og bevegelighet. Raske og store jetfly og ny containerfrakt-teknologi (som muliggjorde sjøtransport som knirkefritt lot seg integrere med tog- og trailernett) drev kostna­dene ned og økte farten og effektiviteten ved transport. Kommu­nikasjonen ble tilsvarende forbedret gjennom nyvinninger innenfor langdistansesamtaler, telex- og faxteknologi, samt mer nylig utviklingen av internett.

Selskapene var nå ikke lenger bun­det til sine nærområder, og kunne saumfare kloden etter pro­duksjonssteder for gods og tjenester med betydelig lavere kostna­der. De kunne kjøpe arbeidskraft i fattige land, der lønningene var lave og miljøstandardene svake, og selge produktene i de rike landene, der folk hadde disponible inntekter og var forberedt på å betale godt for dem. De kostbare tariffene var gradvis senket siden 1948, da General Agreement on Tariffs and Trade (Gatt) ble opprettet. Dermed kunne selskapene benytte seg av sin nyvunne mobilitet uten å straffes av finansielle hindre.

Ved å utnytte friheten fra de lokale båndene, kunne selska­pene nå diktere regjeringers økonomiske politikk. Clive Allen, visepresident ved Nortel Networks, et ledende canadisk høytek­nologifirma, forklarer at selskapet «ikke føler noen forpliktelser overfor Canada. Bare fordi vi [Nortel Networks] ble født der, trenger vi ikke nødvendigvis bli værende der. Stedet må fortsette å være attraktivt for at vi skal være interessert i å bli værende der». For å holde seg attraktive, enten for å holde på investerin­ger innenfor deres virkeområde eller for å lokke til seg nye inves­teringer, måtte myndighetene nå konkurrere seg imellom for å overbevise selskapene om at de tilbød de mest næringslivs­vennlige betingelsene. Et resulterende «kappløp mot bunnen» fikk dem til å hogge ned regulerende regimer – spesielt de som beskyttet arbeiderne og miljøet – redusere skattene og trekke tilbake sosiale programmer, ofte med hensynsløs ringeakt for konsekvensene.

Hemmelighetskremmeri.

Med opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 1993, ble den økonomiske globaliseringens dereguleringslogikk utvidet. Med mandat til å håndheve de eksisterende Gatt-standardene, samt til å lage nye som kunne stoppe regulerende tiltak som begrenser flyten av verdenshandelen, var WTO klar til å bli en vesentlig klamp om foten for nasjonenes økonomiske selvstendighet. Før titusener av mennesker strømmet ut i gatene i Seattle i 1999 for å protestere mot et møte mellom WTO-ledere og representanter for medlemslandene, hadde

organisasjonen utviklet seg til en mektig, hemmelighetskremmende og nærings­livsstyrt kontrollør av regjeringenes mandat til å beskytte bor­gerne og miljøet mot selskapenes framferd.

Da Enron kollapset og regnskapsfirmaet Arthur Andersens rolle i udådene var avslørt, etterlyste folk bedre regulerende til­syn med regnskaps- og revisjonsbransjen. Det få da var klar over, var imidlertid at USAs regjering gjennom sitt medlemskap i WTO allerede hadde gitt avkall på noe av autoriteten til å bøte på problemet.

Drevet av en uttrykt tro på at «reguleringer kan være en unødvendig og vanligvis uintendert barriere for handel med tjenester», og som følge av intens lobbyering fra industri­grupper og firmaer, hadde WTO på slutten av 1990-tallet etablert en rekke «disipliner» for å sikre at medlemslandene ikke regulerer regnskapsbransjen på måter som er «mer handelshindrende enn nødvendig for å oppfylle et legitimt mål». I 1998 ble medlemslandene, blant dem USA, enig om å etterkomme disse nye reglene, som formelt sett ikke trådde i kraft før i 2005. Og slik underkastet de seg standarder som er pålagt av, og som snart håndheves av, et utenforstående og udemokratisk organ. (…)

De uformelle kanalene.

Reguleringen av regnskapsbransjen er ikke unikt som område der WTO har autoritet til å begrense regjeringenes politiske valg. Ved flere tilfeller har organisasjonen krevd at nasjoner, under trusler om straffetiltak, forandrer eller tilbakekaller lover som skal beskytte miljøet, forbrukerne eller andre offentlige interesser. Ved ett tilfelle har for eksempel en amerikansk lov som forbyr import av reker fra produsenter som nekter å bruke utstyr som hindrer fangst av havskilpadder, blitt vurdert å være i strid med WTO-standardene. Samme skjebne møtte et EU-tiltak som forbød produksjon og import av biff fra kyr som behandles med syntetiske hormoner.

Det hele og fulle omfanget av WTOs arbeid kan imidlertid ikke ses ut fra de formelle beslutningene alene. Som med alle sett av juri­diske standarder, utøver WTO-reglene størst innflytelse gjen­nom uformelle kanaler. Regjeringene kan drive selvsensur for å forsikre seg om at de etterkommer reglene – slik staten Mary­land gjorde da den droppet et lovforslag som ville ha forbudt kjøp av produkter fra bedrifter som handler med Nigeria (da dette landet var i hendene på en brutal diktator), etter advarsler fra USAs utenriksdepartement om at en slik lov kunne føre til WTO-sak mot USA. Regjeringer kan også bruke WTO-stan­dardene til å presse andre regjeringer til å endre deres politikk, og true med å sette i verk en WTO-klage om de nekter å gjøre det. USA og Canada gjorde dette for å få EU til å avstå fra lov­forslag som ville forby import av pels fra dyr tatt med saksefeller, og av kosmetikk testet på dyr.

Det er ikke særlig overraskende at WTOs politikk og beslut­ninger gjerne støtter opp om selskapenes interesser, gitt den pri­vilegerte plassen og den formidable innflytelsen industrigruppe­ringer har i organisasjonen. Nærings- og handelsministrene som representerer medlemslandene, er vanligvis «nære allierte av de kommersielle og finansielle interessene til dem fra de avanserte industrilandene,» som nobelprisvinneren i økonomi, Joseph Stiglitz, bemerker, og de er slik sett et lett mål for selskapenes påvirkning.

Selskapene og industrigruppene nyter også godt av sine nære bånd til organisasjonens byråkrater og ledelse. «Vi ønsker verken å være WTOs hemmelige kjæreste, eller at vår gruppe skal måtte ankomme Verdens handelsorganisasjon gjen­nom tjenerinngangen.» Slik uttrykker et medlem av Det inter­nasjonale handelskammer, en innflytelsesrik gruppe ved WTO, det spesielle forholdet mellom hans organisasjon – og, kan man tenke seg, industrigrupper generelt – og WTO. (…)

Den økonomiske globaliseringen, der WTO bare er ett element, har i vesentlig grad økt selskapenes muligheter til å vri seg unna myn­dighetenes autoritet. «Selskapene er blitt sterke nok til å utgjøre en trussel mot myndighetene,» sier William Niskanen, formann i Cato Institute. Og det «gjelder spesielt de multinasjonale selskapene, som i langt mindre grad er avhengig av de enkelte regjeringenes innstilling, og som derfor er langt mindre lojale». Ira Jackson er tidligere direktør for Center for Business and Government ved Harvards Kennedy School of Government. Hun mener selskapet og konsernledelsen har «erstattet politik­ken og politikerne som de nye yppersteprestene og regjerende oligarkene i vårt system». Og ifølge Samir Gibara, tidligere toppsjef i Goodyear Tire, har regjeringene «blitt maktesløse i forhold til selskapene, sammenlignet med hva de var før».

Solskinn og magi.

Selskapene regjerer nå samfunnet, kanskje mer enn regjeringene selv. Likevel er det ironisk nok selve makten deres, som de i stor grad har fått gjennom økonomisk globalisering, som gjør dem sårbare. Som med alle styrende institusjoner, møtes selskapet nå av mistillit, frykt og krav om ansvarlighet, fra et stadig mer eng­stelig publikum. Dagens næringslivsledere forstår, i likhet med sine forgjengere, at det må arbeides for å vinne tilbake og ivareta folkets tillit. Og som sine forgjengere prøver de å fremstille sel­skapet som mykere gjennom å beskrive det som menneskelig, veldedig og sosialt ansvarlig.

«Det er helt grunnleggende i dag at et selskap har like menneskelige og personlige karaktertrekk som alt annet,» sier PR-guru Chris Komisarjevsky, toppsjef i Burson-Marsteller. «De kloke selskapene forstår at folk drar sammenligninger på menneskelige premisser, fordi det er slik folk tenker, vi tenker på måter som ofte er svært, svært person­lige. Om du går nedover gata med en mikrofon og et kamera og stopper folk på gata, vil de beskrive selskapene i svært så men­neskelige vendinger».

I dag bruker selskapene «branding» for å skape seg unike og attraktive personligheter. Branding handler om mer enn bare å lage strategier for å knytte selskap til faktiske mennesker – slik som AT&Ts tidlige kampanjer med arbeidere og aksjonærer, eller den nyere bruken av kjendisuttalelser (som Nikes Michael Jordan-reklame) og selskapsmaskotter som Ronald McDonald, Tony the Tiger, Michelin-mannen og Mikke Mus). Selskapenes merkevare-

identiteter er «personifiseringer» av «hvem de er og hvor de kommer fra,» sier Clay Timon, formann i Landor Asso­ciates, verdens eldste og største brandingfirma.

«Familiemagi» for Disney, «oppfinnelser» for Hewlett-Packard, «solskinnsmat» for Dole, er noen eksempler på det Timon kaller «merkevaredrivere». «Som merkevarer har selskapene sjel,» sier Timon. Det er dette som gjør det mulig for dem å skape «intellektuelle og følelsesmessige bånd» til grupper de er avhengig av, slik som forbrukere, arbeidstagere, aksjonærer og lovgivere. Timon viser til Landors merkevaredrivere for British Petro­leum – «progressiv, prestasjon, grønn, innovativ» – som bevis på hvordan selskapenes miljømessige og sosiale ansvar nå er i ferd med å bli hovedtemaer i brandingen.

Uansvarlig makt.

Men, sier han, selv selskap som ikke eksplisitt fremstiller seg på denne måten må nå omfavne den sosiale ansvarligheten. «Av nødvendighet,» sier Timon, «må selskapene enten de vil eller ikke ta sosialt ansvar.» Og det skyl­des delvis deres nye status som dominerende institusjoner. De må nå vise at de fortjener å være fri for myndighetenes regule­ring, og å delta i styringen av samfunnet. «Selskapene må bli mer troverdige,» sier Sam Gibara, en av arvtagerne etter sam­funnsansvarspioneren P.W. Litchfield. «Autoriteten er blitt over­ført fra regjeringen til selskapet, og selskapet må ta det ansvaret, og virkelig oppføre seg som en selskapsborger i verden. Det må respektere nærområdene der det holder til, og påta seg den selv­disiplin som myndighetene før i tiden krevde av det.»

Fra midten av 1990-tallet begynte massedemonstrasjoner mot selskapsmakten å ryste europeiske og nordamerikanske byer. Demonstrantene var en del av en bredere «sivilsamfunns»-bevegelse, som også omfattet ikke-statlige organisasjoner (ngo-er), nærmiljøkoalisjoner og fagforeninger. De fokuserte på selskapenes fare for arbeiderne, forbrukerne, lokalsamfunnet og miljøet. Deres bekymringer var annerledes enn i kjølvannet av Enron, der aksjonærenes sårbarhet overfor korrupte styrer var det sentrale.

Men de to gruppene hadde noe felles: De mente begge at selskapet hadde blitt en farlig blanding av makt og uan­svarlighet. Selskapenes sosiale ansvar tilbys i dag som svar på slike bekymringer. Det er nå mer enn bare en reklamestrategi, selv om det selvsagt også er det, der de presenterer selskapene som pålitelige og ansvarlige i forhold til samfunnet. Slik samler de legitimitet til sine nye roller som samfunnets herskere.

Dette er et utdrag fra Joel Bakan: The Corporation – den maniske jakten på makt og profitt utgitt på Kunnskapsfabrikken i 2006.