Virtuell iraker bes melde seg

20.10.2006 00:00 – Av Tarjei Leer-Salvesen

[blogger] Hun er en ung, irakisk feminist. Hun har en gudbenådet penn, politisk-analytiske evner som bare godt skolerte kommentatorer kan matche, historiske innsikter og en bemerkelsesverdig evne til å være til stede i alt som skjer i krigsbildet i Bagdad. Dessuten er hun it-ingeniør og kan slette alle spor etter seg

på internett.

Bloggsignaturen Riverbend har vunnet priser og selger bøker for store beløp over hele verden. Er hun rett og slett for god til å være sann? Nå går spekulasjonene høyt om den kvinnelige bloggeren er på flukt, om hun døde i august, eller om hun noensinne har eksistert.

Saken har blant annet opptatt flere norske forleggere i forkant av at Riverbend utkommer på norsk 26. oktober. Forleggerne i New York-baserte Feminist Press og i det britiske Marion Boyars skal visstnok kjenne identiteten hennes, leser vi i The Guardian. Stemmer det?

– Nei, vi kjenner ikke identiteten hennes, avkrefter forlegger Florence Howe i The

Feminist Press.

Det gjør heller ikke Cathryn Kilgariff i forlaget Marion Boyars. De ble introdusert via den amerikanske journalisten James Ridgeway, redaktør i Mother Jones og for øvrig medprodusent på filmen Roger & Me, som var gjennombruddet for Michael Moore. Ridgeway hadde lest bloggen og ville utgi den som bok. Det hadde også en norsk forlegger, Arve Juritzen, lyst til, men han kontaktet Riverbend for sent. Da hadde Ridgeway bidratt til å lage avtaler med The Feminist Press og sikret at han selv skulle få skrive forord og introduksjonstekster til kapitlene i Riverbends bøker.

– Riverbend var veldig fornøyd, særlig fordi vi ikke ba henne slutte med bloggen. Vi var glade for at hun ville fortsette, sier Howe.

«Jeg er kvinne, irakisk og 24 år gammel. Jeg overlevde krigen. Det er alt du trenger å vite. Det er uansett alt som betyr noe nå for tiden.»

Slik lyder de første linjene i den omdiskuterte bloggen.

– Jeg tok direkte kontakt med Riverbend per e-post, men fikk en rar magefølelse av svaret hun sendte meg. Jeg korresponderte også med agenten i Spania og rettighetshaver i New York gjennom noen måneder. Spørsmålet jeg aldri ble helt klok på, var dette: Hvorfor velger «Bagdads frie stemme» å gi kontrollen over teksten sin til amerikanere?

Bedre ble det ikke, synes Juritzen, av hvor godt Riverbend er orientert om det som skjer i Vesten. Kan de for eksempel se Oscar-utdelingen på tv i Bagdad? undrer han.

Juritzen hadde aller mest problemer med bokens forord. The Feminist Press insisterer på at alle utgivelser av Riverbend skal utstyres med et forord av journalisten James Ridgeway.

– Det er jo helt absurd å utgi boken med dette forordet, det blir omtrent som å utgi Anne Franks dagbok med forord av en gammelnazist! utbryter han.

– Er ikke Ridgeway en venstreorientert kritiker av krigen?

– I denne sammenheng spiller det ikke noen rolle. Han er amerikaner, og jeg ville ikke la en amerikansk stemme fortelle oss hvordan vi skal oppfatte Riverbend. Forordet er også skrevet for et amerikansk publikum og helt uten relevans for norske boklesere. Feminist Press er mer opptatt av å ivareta Ridgeways økonomiske interesser enn av å spre Riverbends ord. Deres eneste argument var at det var Ridgeway som hadde kommet til forlaget med Riverbends blogg. Dette stinker, sier Juritzen.

– Jeg satte som krav for å utgi boken at jeg kunne erstatte Ridgeways forord med Riverbends eget forord. Det nektet The Feminist Press. Dette fikk meg til å tvile på ektheten av bloggen, og jeg takket nei til å utgi boka.

Schibsted Forlagene fikk også tilbud fra den europeiske agenten til Feminist Press om å utgi Riverbend. Ifølge redaksjonssjef Kjersti Herland Johnsen var det ikke tvilen om Riverbends eksistens som var det utslagsgivende for at Schibsted takket nei, selv om de også fulgte denne diskusjonen med interesse.

– Det var vel først og fremst selve bokkonseptet vi stusset over. En blogg er best som blogg. Selv om Riverbend skriver godt, er det ikke ukomplisert å samle et slikt levende dokument mellom stive permer.

Lever Riverbend?

– Vi står i gjeld til James Ridgeway, og det gjør Riverbend også, sier Florence Howe.

Hun sier det er bakgrunnen for at de ikke vil vurdere samarbeid med forlag som ikke trykker introduksjonen og fotnotene fra Ridgeway, slik Juritzen nektet.

– Vi har solgt rettighetene i totalt 14 land og på 12 språk, og alle inkluderer Ridgeways arbeid, sier hun.

Det skulle sikre James Ridgeway og medforfatter av forordet, Jean Gasella, en del inntekter. Men hvordan betaler man selve forfatteren, om man ikke kjenner identiteten hennes?

Ifølge Haagen Sund i Pegasus Forlag, som utgir boka på norsk, finnes det en lukket bankkonto i USA som venter på Riverbend den dagen hun eventuelt dukker opp.

– Hun får ordinære royalties når hun finner tiden inne til å oppgi sin anonymitet, det er en helt grei avtale, sier Sund.

Det er ikke helt sikkert Riverbend kommer til å dukke opp. Hun har nemlig ikke oppdatert bloggen siden 5. august, og har i samme tidsperiode ikke besvart henvendelser.

– Hun har ikke besvart henvendelser de siste månedene, heller ikke via en egen mailadresse som bare hennes forlegger har tilgang til.

Heller ikke The Feminist Press vet noe.

– Hvis du har lest den siste bloggen hennes, så vet du at hun sier det er på tide å forlate Irak. Vi forventer at hun er trygg et eller annet sted og vil skrive til oss så snart hun kan, sier Howe.

Juritzen kommenterer det at Pegasus gir ut boka slik:

– Jeg ønsker at boka er ekte. Den er så interessant! Men jeg ønsket ikke ta sjansen på å stå med buksa nedenfor anklene og ha publisert bloggfenomenets største bløff.

Haagen Sund synes det er rart at noen sier de ikke vil gi ut boka.

– Klart det går an å diskutere de prinsipielle sidene ved det å ikke kjenne identiteten til en forfatter man publiserer. Men hele forlagssystemet er basert på tillit mellom seriøse aktører. Jeg er her på linje med Feminist Press, Marion Boyers forlag i England, agenturet som forvalter rettigheter i Europa, de ansvarlige for Lettre Ulysses Award, BBC, juryen bak Samuel Johnsons dokumentarpris, den arabiske forfatteren og Bookerpris-nominerte Ahdaf Soueif som har skrevet forordet.

Det viktigste, sier Sund, er at det er en reell sikkerhetsmessig begrunnelse for at Riverbend foretrekker å forbli anonym.

– Om det innebærer at hun i virkeligheten ikke er 25 år eller om noe annet ved identiteten er vridd litt på, så er det også faktisk underordnet det faktum at vi har å gjøre med en drivende god dokumentarisk tekst, sier Sund.

– Juritzen kritiserer blant annet forordet av Ridgeway. Du trykker det?

– Det er ikke bare et forord, men et viktig lite verk i seg selv. Ridgeway er en størrelse på sitt felt og har gjort en god jobb med kontekstualiseringer og henvisninger.

Når verken Riverbend eller Feminist Press ønsket at Juritzen skulle få utgiverrettigheter

på sine premisser, får han stå for sitt valg,

mener Sund.

– Vår målsetting er å publisere et historisk dokument av stor verdi, og internasjonal interesse, i tråd med rettighetshavernes ønsker. Vi har derfor redigert den norske utgaven i nær forståelse med Riverbends forlag, som har hennes fulle tillit.

…

Klokken 12.38 den 5. august blogger Riverbend på nytt. Hun skriver disse linjene:

«Jeg lurer noen ganger på om vi noen gang vil få vite hvor mange hundretusener av irakere som har forlatt landet denne dystre sommeren. Jeg lurer på hvor mange av dem som faktisk vil komme tilbake. Hvor drar de? Hva kommer de til å gjøre? Er det på tide å følge etter? Er det på tide å vaske våre hende rene for dette landet og prøve å finne et stabilt liv et annet sted?»

Siden har det vært stille på http://riverbendbwlog.blogspot.com.

18. oktober la Riverbend ut en ny tekst på bloggen sin.