Vårt skip er lastet...

06.10.2006 00:00 – Av Kaare M. Bilden

[skipsopphugging] SS «Norway» var et symbol på Norges nyrikdom på 1980-tallet, med overdådig luksus, sprudlende sjampanje og svinsende ballkjoler. Det var 315 meter langt og verdens lengste skip da det ble sjøsatt som SS «France» i 1961.

Kontrasten er stor til skipskirkegården på stranda ved Alang i Gujarat i India, der arbeiderne mangler grunnleggende sikkerhetsutstyr som hjelmer og vernesko. I gjennomsnitt dør en arbeider hver dag på grunn av manglende sikkerhetstiltak og kroniske sykdommer som følge av gifthåndtering, ifølge en rapport fra The International Federation for Human Rights. 40.000 mennesker jobber ved verftet.

Her ligger skipet, til tross for at hun har nok av beilere.

Casino i Nederland, historisk museum i Frankrike, flytende nødhjelpssykehus for FN, hotell i Dubai. Alle disse alternativene er lansert av interessenter som kunne tenke seg å få et neste kapittel i sagaen om skipet som nylig er døpt om fra SS «Norway» til «Blue Lady». Mange er kritiske til det som nå skjer med skipet.

– Norge er medskyldige i å bruke India som søplekasse for miljøgifter fra i-land, sier Gopal Krishna fra Ban Asbestos Network India til Ny Tid.

Akkurat nå vurderer indisk høyesterett om den planlagte opphuggingen av «Blue Lady» skal stanses.

– Det kan også hende at eierne gir blaffen i hele rettssaken og begynner å hugge opp skipet i morgen uten tillatelse, Ingvild Jenssen.

Hun jobber for NGO Platform on Shipbreaking, en sammenslutning av miljø- og arbeidstakerorganisasjoner som konsentrerer seg om skipsslakting. Hvis indiske myndigheter stopper opphuggingen, er det mest sannsynlig at skipet blir kjøpt av Project Dubai, mener Jenssen. I så fall vil «Blue Lady» bli bygd om til luksushotell og ankret opp i Dubai.

Mye å tjene

Metallene i båten har stor verdi. Priya Blue Industries er navnet på verftet som driver skipskirkegården i Alang. De kjøpte skipet for 14 millioner dollar, men anslår at skrapjernet kan selges for 17 millioner dollar. Verftet mangler spesialutstyr til å håndtere miljøgifter. «Blue Lady» inneholder cirka 1000 tonn av det svært helsefarlige isolasjonsstoffet asbest, samt store mengder PCB, tungmetaller, giftig lakk, maling og bunnstoff.

Gopal Krishna mener at norske myndigheter må reagere.

– Norge er det siste landet med et tilfredsstillende regelverk som eide båten, før den ble solgt til et land med et utilstrekkelig regelverk, nemlig Malaysia. Derfor har Norge er spesielt moralsk ansvar og bør legge press på indiske myndigheter.

Dette blir avvist av statssekretær i miljøverndepartementet, Henriette Westhrin.

– Vi kan ikke gjøre mer i dette tilfellet, selv om båten har vært i norsk eie tidligere, sier hun.

– Hva vil du si til indiske myndigheter?

– Jeg vil si til indiske myndigheter det samme som vi vil si til andre land som driver slike aktiviteter, at dette er en hårreisende måte å behandle folk og miljø på. Vi må jobbe internasjonalt for å løse dette problemet. Det er bra at det blir mest mulig bråk rundt denne saken, sier Westhrin.

– Dårlig PR for Norge

Selv om skipet nå er omdøpt til «Blue Lady», står det fortsatt «Norway» på skroget, og i internasjonal presse omtales det som «det norske asbestsskipet».

– Dette er særdeles dårlig PR for Norge, og saken får stor oppmerksomhet i indiske medier. Hver gang ordet ’Norway’ blir nevnt kommer folk til å huske at Norge er medskyldige i å dumpe miljøgifter i India, sier Gopal Krishna.

– Det er sikkert ikke bra for Norges omdømme, men problemet er jo at båten ikke lenger er i norsk eie. Vi kan like eller mislike den internasjonale kapitalismen, men sånn er det nå en gang, svarer Henriette Westhrin.

Skipsopphugging er stor industri i India, Bangladesh og andre fattige land. Indiske miljø-

aktivister forlanger at europeiske verft som har spesialkompetanse fjerner miljøgiftene før slike skip sendes til Asia for opphugging.

– Når verftet skal ta reklamebilder, deler de ut hjelmer som arbeiderne har på seg mens bildene blir tatt. Etterpå leveres hjelmene tilbake, sier Ingvild Jenssen.

Dødsulykkene skjer ved at arbeiderne blir klemt mellom enorme stålplater, ved eksplosjoner eller at arbeidere faller ned fra store høyder. Dagslønna ligger på om lag ti kroner.

– Problemet med dårlige forhold for arbeiderne i skipsopphuggingsindustrien vil bli løst dersom vi får på plass en ny IMO-konvensjon, mener Sveinung Oftedal i Sjøfartsdirektoratet.

IMO er FNs maritime organisasjon, og Norge koordinerer arbeidet med den nye konvensjonen. Mandag 9. oktober reiser Oftedal til London for å forhandle videre.

– Jeg er ganske sikker på at avtalen kommer i havn, sier han.

Avtalen skal være bindende og følge skipene fra vugge til grav, sier han.

– Så lenge bekvemmelighetsflagg tolereres innen skipsfartsindustrien og av IMO, vil dessverre økonomiske hensyn veie mye tyngre enn hensyn til miljø og menneskeliv for de fleste skipseierne, sier Ingvild Jenssen.

Det har ikke lyktes Ny Tid å få kommentarer fra Priya Blue Industries, Star Cruises eller representanter for Norwegian Cruise Line.

Offer fikk ingen erstatning

Korea Swai mistet foten i en arbeidsulykke på verftet i Alang og måtte selge huset for å få behandling.

– En dag vi jobbet med å demontere et stort skip løsnet ei stålplate og falt ned på foten min, forteller han i NGO-rapporten «The human cost of breaking ships».

– Det gjorde utrolig vondt. Jeg ble liggende på sykehuset i Bhavnagar i fire måneder, men de klarte ikke å redde foten, så den måtte amputeres, sier Korea Swai.

Verftet gav han ingen kompensasjon etter ulykken. De betalte for transporten tilbake til landsbyen, det var det eneste.

– Derfor måtte jeg selge huset mitt for å finansiere sykehusoppholdet, forteller Korea Swai.

Savnet av vennene

SS «Norway» var større enn noe annet cruiseskip. Arealene ble brukt til underholdningstilbud, og dette åpnet for en ny æra innen cruise-industrien.

«For hvert år som går, blir skipet mer ekstraordinært. Aldri vil noe slikt bli laget igjen,» innledes hjemmesidene til The S/S «Norway» Preservation Foundation. Her finnes sentimentale avskjedsord og nyheter, og linker til blant annet www.ssnorway.no, som auksjonerer bort gjenstander fra skipet.

Siden viser et hundretalls bilder fra skipets historie – dets glamorøse fortid i cruisefart over Atlanteren og skipets tilstand i dag, der det ligger ribbet og slitent ved en indisk strand. Selvsagt følger flere advarsler med linken: «Bildene kan være hjerteskjærende.»