Flerkulturell fasade

15.09.2006 00:00 – Av Ny Tid

[arkitektur] Palmer og gylne emblemer. Afrikanske figurer, indiske stoffer og pakistanske filmer. Vi befinner oss i det nye, Olav Thon-eide kjøpesenteret Grønland Basar i Oslo. Det skinner i en norskmodifisert kombinasjon av mosaikk, paljetter og blanke steingulv.

«Oslos mest eksotiske kjøpesenter», proklamerer plakatene.

Shazad Ghufoor er daglig leder i videobutikken Bollywood.no, som ligger i senteret. Den tidligere artisten og programlederen i Pullover i P3 er storfornøyd med basaren.

– Alle mulige folk er innom butikken. Lørdag er det mye trafikk fra Vestkanten, sier Ghufoor.

«Turister fra Majorstua», som Criselda i den afrikanske boden ved siden av kaller det.

– Målet er at det skal bli mer basar, mer stands og sånn, sier Ghufoor.

Han tror det tar av om en stund. Snart.

Flat kopi?

Spørsmålet er om Grønland Basar er et tegn på lett orientalisme, tung kommersialisme, eller et fint initiativ som kan bidra til å integrere mono- og multikulturelle nordmenn.

Når innvandring setter preg på arkitektur og rom, stilles nye krav til byplanlegging. Det mener prosjektlederne for Norsk Planmøte 2006, arkitektene Andreas Vaa Bermann og Morten Sjaastad.

De demografiske endringene gjør at det er behov for å diskutere for eksempel behov for fellesarealer tilpasset matlagingstradisjoner og moskeer i nordisk arkitektonisk utforming.

Prosjektlederne understreker ansvaret byplanleggere har i forhold til migrasjon: De kan påvirke samfunnsendringene – i retning inkludering eller ekskludering av ulike grupper.

Det hersker imidlertid uenighet om hvorvidt et kjøpesenter som Grønland Basar er et bidrag til integrering og en vellykket fusjon av kulturuttrykk, eller om det bare er en flat, kommersiell jippo. «En arena hvor dette flerkulturelle og mangfoldige miljøet kan utfolde seg,» skriver Truls Thorenfeldt ved Thorenfeldt Arkitekter, som har tegnet senteret.

Prosjektleder Vaa Bermann reiser spørsmålet om basaren er et betegnende uttrykk for en banal tolkning av det nye pluralistiske samfunnet.

– Huset er et helt ordinært, introvert kjøpesenter. Med noen mosaikkfliser på veggen blir det bare en flat kopi av noe fra en annen kultur, sier han.

Eiendomsdirektør Ole Christian Hallerud har ansvar for utleie på senteret. Han bryr seg ikke om diskusjonen.

– Vi driver med kommersiell utvikling, ikke kulturutvikling, sier Hallerud.

Den eksotiske andre

Shazad Ghufoor i Bollywood.no mener at butikken hans åpner mange monokulturelle nordmenns øyne for Bollywood. Han har flere faste norske kunder.

– Morten, for eksempel, han følger alltid med. Jeg tipper han kommer i 13-tida i dag, han er ganske fast, sier Ghufoor.

På en benk i basaren sitter Heidi Risanek og drikker kaffe og vugger sin tre måneder gamle datter. Risanek bor på Nordstrand, men det er kjedelig å trille vogn mellom boligene der. Hun tar derfor ofte turen til Grønland og møter venninner.

– Vi blir nok som observatører her, medgir hun.

– Men jeg lar det ikke ødelegge for meg at jeg synes det er kommersielt.

Risanek deler ikke arkitektenes misnøye med kulturtolkningen.

– Jeg syns det er en vellykket kombinasjon av nytt og gammelt. Området er spennende fordi det er under forandring, sier Risanek.

– Og vi får litt følelsen av å være ute og reise, skyter venninnen hennes inn.

I 1978 kritiserte Edward W. Saids Orientalismen de vestlige forestillingene om det eksotiske, fjerne Østen. I dag ser vi en økning i interessen for etniske kjøpesentre, festivaler og parader drevet av kommersielle aktører. Annemarie Bodaar og Jan Rath ved Institutt for migrasjon og etniske studier (Imes) i Amsterdam skriver om dette i tidsskriftet World Bulletin. De påpeker hvordan den «etniske» trenden kan forsterke stereotyper: «Den kommersielle bruken av etniske offentlige steder handler også om myteskaping, om bilder og fantasier, spesielt om den ’eksotiske’ andre,» skriver de.

Oppdrar nordmenn

– Mange innvandrere kommer fra en bakgrunn med mange tusen års handelskultur, sier Eileen Garmann Johnsen, arkitekt og 1. amanuensis ved NTNU. Hun skal holde innlegg ved Norsk Planmøte, som arrangeres 21. gg 22. september. Innvandrerbutikkene kan bidra til integrering i forhold til monokulturelle nordmenn, mener hun.

– Gjennom butikkene kan innvandrerne oppdra nordmenn i matvaner og kultur. Det må jo være integrering på høyt nivå. Gjennom handel opprettes kontakt over tid, selv om dette ikke blir på et personlig plan.

I Trondheim har hun lenge vært opptatt av et annet prosjekt, «bakstehuset», som er del av et bomiljøprosjekt. Den tradisjonelle matlagingen krevde utstyr og plass som en gruppe kurdiske kvinner ikke hadde til rådighet hjemme. Arbeidet med å opprette et eget bakstehus der de kunne møtes var i full gang – men de økonomiske midlene tørket inn, forteller Johnsen.

Susanne Søholt er forsker ved Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR), og er også blant bidragsyterne på konferansen. Hun har studert hvilke møteplasser som fungerer for enkelte etniske grupper, og hvilke som fungerer på tvers. Utfordringen er å få til flere av sistnevnte, mener hun.

– Jeg tror ikke man har vært flink nok til å involvere innvandrerne i hvordan man vil ha det lokalt. Derfor er det viktig at man prøver seg fram med forskjellige medvirkningsmetoder i den nye satsningen i blant annet Groruddalen, slik at de som bor der kan kjenne seg igjen i og slutte opp om det som kommer, sier Søholt.

Hun peker på moskeen i Urtegata i Oslo. Den er tegnet i utpreget nordisk arkitektur, og har verdens eneste minaret i klart glass.

– Den framstår som et eksempel på hvordan en kan integrere tro fra en annen verdensdel med lokaltilpasset og nordisk-inspirert arkitektur, sier Søholt.

Av Silje Bekeng