En folkefiende vender hjem

Selfanger på skuta

Selfanger på skuta "Harmoni" i 1988 - Sel

Foto: Odd F. Lindberg

Siden våren 1988 har Odd F. Lindberg levd som en fredløs. Etter at han flyttet tilbake til Norge, blir han igjen drapstruet på åpen gate.

10.02.2006 00:00 – Av Jógvan H. Gardar

[Lindberg-saken] «Du skulle hatt juling!»

Den omtrent 50 år gamle mannen snakker Østfold-dialekt. Trusselen kom i helgen for bare tre uker siden. Odd F. Lindberg og kona Marith går over parkeringsplassen utenfor Nordby-senteret i Sverige etter å ha vært inne for å handle mat.

Selv ikke i utlandet får Lindberg i 2006 være i fred for aggressive nordmenn. Den omstridte selfangstrapporten fra våren 1988 og kallenavnene «Sel-Judas», «landssviker» og «quisling» er ennå ikke glemt.

Den kraftige mannen langer ut høyre hånd i et slag rett mot tinningen til Fiskeridepartementets tidligere selfangstinspektør. Lindberg rykker kjapt hodet tilbake – den knyttede neven treffer brillene og nesa isteden. Brillene deiser i asfalten rett ved bilen. Det ene brilleglasset blir knust. Angriperen løper tilbake til bilen sin og kjører av gårde.

– Jeg vil ikke anmelde slikt. Jeg vil ikke bli oppfattet som en kverulant, sier Lindberg i dag.

Henla saken

Vi treffer ham hjemme i huset utenfor Fredrikstad. For noen måneder siden flyttet han og kona tilbake etter tolv års utlendighet i Sverige. De har ligget lavt, truslene har vært mange. Men nå har de bestemt seg for å fortelle sin historie i Ny Tid. Første gang vi treffer Odd og Marith Lindberg er på Gamlebyen Conditori i Fredrikstad sentrum. Den samme kaféen der Lindberg flere ganger den siste tiden har møtt folk som har truet ham på livet.

Drapstrusler kommer ikke fra den jevne nordmann. Tror vi. Eller som Nils Torsvik, ansvarlig redaktør i Fiskaren, sier det:

– Jeg tror ikke det er så mange som vil ha så sterke meninger om Lindberg i dag. Selfangsten drives nå uten særlig offentlig debatt. Fangstmetodene er forbedret, og det er en utbredt erkjennelse i Norge om at vi bør beskatte sjøpattedyrene. Jeg tror derfor at Lindberg ikke vil møte så sterke reaksjoner om han flytter tilbake til Norge, sier Torsvik.

Men Lindberg kan dokumentere en annen historie. Så sent som i desember gikk en muskuløs mann bort til ham innerst i lokalet på Gamlebyen Conditori og utbrøt, mens han gned seg i hendene:

«Treffer jeg deg alene på kveldstid, så skal jeg ta deg. Jeg gleder meg.»

Lindberg fikk sett nummerskiltet på bilen og fant navnet på eieren. Han anmeldte trusselen, men politiet henla saken.

Hjemme hos Lindberg er det kaldt. Huset er i dag nedslitt, delvis fordi det er gammelt og har stått ubrukt i mange år. Men også fordi vandaler har ødelagt taket, vinduer og inventar.

– Nå har vi tatt avgjørelsen om at det er her vi skal bli. Vi elsker Norge og ønsker å leve her, forteller den utskjelte selfangstinspektøren.

Odd F. Lindberg er blitt et begrep i moderne norsk historie. Med statens hjelp ble han og familien i praksis jaget ut av Norge. 18 år etter den omstridte turen med M/S Harmoni er han tilbake. Men til hva?

– Det er tøft å måtte rygge hele tiden for de som utfordrer og forfølger deg. Daglig får jeg slengt bemerkninger som «hold kjeft, jeg vet hvem du er. Du har satt Norges ry i fare. Du er en forræder», forteller Lindberg.

– Angrer du noe?

– Nei, ingenting.

– Men hvis du i 1988 hadde visst hvor mye bråk og trusler som ville komme, ville du da gjort det samme igjen?

– Ja, jeg ville gjort det samme. Jeg har bare vært opptatt av å informere så samvittighetsfullt som mulig om det jeg har sett.

– Så du har ikke gjort noen feil?

– Jo, klart. Jeg kunne vært langt mer taktisk, spesielt overfor mediene. Jeg var ikke klar over at de var mer ute etter person enn sak, så jeg var et lett bytte, jeg var utrent. I dag ville jeg svart annerledes, tenkt strategisk. Men slikt kunne jeg jo ikke vite som inspektør den gangen. Jeg var enkelt og greit naiv, svarer Lindberg.

Ikke nå lenger. Nå har han og kona engasjert et vaktselskap som passer på dem, samtidig som de har installert inn- og utvendig overvåkning.

Lindberg fikk rollen som en folkefiende i Norge etter at han i 1988 påpekte det han mente var ulovligheter under selfangsten. I utlandet har han blitt betraktet som en helt.

Den britiske forfatteren og filmmakeren, Stephen Mills, som har laget naturfilm for BBC Wildlife, uttalte i 1990 at Odd F. Lindberg var «Nordens Rushdie». Mills sammenlignet truslene mot Salman Rushdie med de truslene som fikk Lindberg til å flytte fra Norge:

«En nasjon med et kompleks som har gjort Odd Lindberg til den mest hatede mann siden Quisling,» sa han.

Sikkerhetspolitiet

– Vi opplever fortsatt at noen ikke ønsker oss tilbake, men det er også mange som støtter oss og er positive til at vi har flyttet hjem igjen, sier Lindberg.

Hans historie om selfangsten rystet det norske, så vel som det internasjonale samfunnet. Med statens hjelp ble han og hans familie fritt vilt. De flyktet til en eksiltilværelse på hemmelig adresse i Sverige. Der ble svensk sikkerhetspoliti koblet inn, og familien Lindberg ble passet på døgnet rundt. Fremdeles har de hemmelig adresse.

Han er jevnlig i kontakt med politiet og angir numre på biler som holder øye med dem.

Historien starter i 1987 da Lindberg fikk muligheten til å bli med skuta «Harmoni» på selfangst i Vestisen – drivisen utenfor Øst-Grønland. Det var den samme skuta som han året etter skulle vende tilbake til, men da som Fiskeridepartementets inspektør.

Lindberg var inntil ferden i 1988 ansett som en anerkjent og respektert polarviter. Han hadde blant annet en avtale om å levere reportasjer til Aftenposten fra den første Harmoni-turen:

Norske medier omtalte på denne tiden Lindberg som «forsker». Lindberg hadde bred erfaring fra Arktis. Han lagde dokumentarfilmer og virket som journalist, forfatter og fotograf.

Det var ekstra mye blest rundt Lindberg i 1986, året da Norge feiret at det var 75 år siden polarhelten Roald Amundsen klarte å nå Sydpolen. Da Monica Kristensen forsøkte å kopiere bragden vinteren 1986/1987, var Lindberg en av støttespillerne. I juni 1986 forteller Aftenpostens journalist begeistret fra kahytten i Polaris V, hvor Kristensen og Lindberg forteller om millionplanene for Antarktis-ferden: «Ser bare intenst på alle bildene om Roald Amundsens eventyrlige liv og bragder, og lytter til ekspertisen fra Monica og den kjente Amundsen-forsker, Odd F. Lindberg.

Og da Kristensen dro på sin mye omtalte Sydpol-ferd, var det Lindberg norske medier henvendte seg til for å få kommentarer. «Den norske Amundsen-eksperten», ble Lindberg omtalt som i Aftenposten. Det norske nyhetsbyrået NTB sendte ut en kommentar til alle landets redaksjoner 12. desember 1986. Den var skrevet av Odd F. Lindberg, og tittelen var «Respekt sikret Amundsen Sydpolen.»

De siste par årene før den famøse ferden som selfangstinspektør var Lindberg nærmeste en folkehelt. Det var Lindberg som lanserte ideen til Amundsen-utstillingen på Skimuseet i anledning 75-årsjubileet. Allerede på midten av 1970-tallet hadde norsk UD tatt kontakt med Lindberg for å få ham til å tilrettelegge en internasjonal utstilling om Amundsen.

Lindberg var da også oppvokst like ved Amundsens hjemsted i Østfold, og hadde viet mange år av sine liv til polarhelten. Han skrev bøker om Amundsen, og disse ble oversatt til svensk.

Men så endret alt seg. Den neste ferden med «Harmoni» gjorde slutt på harmonien en gang for alle. Lindberg gikk fra å være folkehelt til å bli folkefiende.

Fra 12. mars til 11. april 1988 dro han igjen på selfangst ved Vestisen, men nå var han oppnevnt som Fiskeridepartementets inspektør. Under inspektøroppholdet på «Harmoni» noterte han nøye ned det han så. Han tok drøye 5000 bilder i løpet av den månedslange selfangstferden utenfor Grønland. Og han leverte inn en rapport på 33 sider til Fiskeridepartementet. Til sammenligning var de tidligere selfangstrapportene på 1980-tallet ofte på under en side. Noen rapporter var på et par linjer, i praksis en rapport om at man hadde hatt en fin tur.

Lindbergs rapport ble registrert i Fiskeridepartementets arkiver den 11. juli 1988. Den ble umiddelbart hemmeligstemplet, selv om departementet hadde opplyst på forhånd at rapporten skulle være offentlig. Rapporten sendte sjokkbølger gjennom departementet, som umiddelbart ble satt i unntakstilstand.

Lindberg mente derimot at rapporten burde tilhøre det offentlige rom - og sendte den derfor til avisa Tromsø, som trykket den umiddelbart etter at departementet hadde unndratt den fra offentligheten. Det var da bråket begynte. Lindberg ble omtalt som «Sel-Judas» i VG. Barna ble kalt Quisling-unger. Hakekors ble malt på huset. Hele åtte rettssaker fulgte i kjølvannet av rapporten.

Avisa Tromsø ble i 1992 dømt av norske domstoler for å ha offentliggjort Lindbergs rapport. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg opphevet imidlertid denne dommen i 1999 av hensyn til ytringsfriheten.

Det viser seg nemlig at innholdet i Lindbergs rapport ikke var så veldig ulikt det tidligere inspektører hadde rapportert om skadeskyting og andre brudd på forskriftene. Eva Munk-Madsen, som deltok som selfangstinspektør på Arnt Angel i Vestisen i 1987, hadde rapportert om at det i minst tre tilfeller var blitt skutt mot sel som var i sjøen. Hun rapporterte også om episoder der fredet sel ble skutt. Det ble også rapportert om mye skadeskyting i 1985. Felles for disse rapportene var at ingen av dem førte til politianmeldelse.

I en melding fra NTB den 10. februar 1989 påpekes det at Lindberg bare på to punkter avviker fra det andre har rapportert. Ingen annen inspektør skal ha hevdet at sel ble flådd levende, og ingen annen har hevdet at fangstfolkene har påført selen lidelser bevisst.

– Jeg rapporterte det jeg så, og jeg kunne jo i tillegg dokumentere mine påstander med bilder og film. Som inspektør burde jo staten tro mine ord, og sette i gang nødvendige undersøkelser hvis jeg kommer med påstander om ulovligheter, sier Lindberg i dag.

Men staten valgte å snu ryggen til Lindberg. Til og med landets utenriksminister, Thorvald Stoltenberg, engasjerte seg i saken. Han ringte personlig hjem til Lindberg for å få han til å snu. Og i 1989 sendte han regjeringsadvokaten til NRK for å få stoppet Lindbergs filmer fra Vestisen.

Ikke motstander

Men for den som leser Lindbergs rapport fra 1988, kommer det fram at han ikke var mot norsk selfangst:

«Jeg går ut fra at den norske selfangsten i fortsetningen kommer til å holde fram i uforminsket grad, og jeg vil ikke her ta stilling for eller imot,» skriver Lindberg.

Om avlivningsmetoden og regelverket har han «ingen kommentarer til disse, idet de vanskelig kan utformes bedre. De faktiske problemene omkring avlivingen er at forskriftene lett brytes».

Problemet han pekte på, var ikke selve selfangsten, men det at tidspress medfører at selfangerne ikke alltid overholder regelverket. Derfor foreslår han i rapporten flere endringer som skal «gjøre det lettere å sette fingeren på klare overgrep».

Etter granskningskommisjonens rapport i 1992 ble da også fangstforskriftene i Norge endret. På flere punkter er dagens regler endret i tråd med Lindbergs forslag, men uten at selfangstinspektøren er blitt tilkjent noen offentlig ære for denne prosessen.

I forbindelse med et folkemøte i Nordlysplanetariet i Tromsø, i februar 1999, ble Lindberg på mange måter rehabilitert i norsk presse. I flere medier ble han positiv omtalt, og selv Fiskaren hadde noen måneder tidligere en leder hvor man etterlyste «en fordomsfri debatt» også om selfangsten. Likevel lever han i dag i frykt.

– Tror du reaksjonene hadde blitt like sterke på en slik selfangstrapport i 2006?

– Ja, kanskje verre. Den norske nasjonalismen er blitt mer aggressiv de siste årene. Men samtidig er mediene blitt mer nyanserte, mer kritiske også til statens versjon.

LES MER OM DETTE I PAPIRUTGAVEN AV NY TID NR 6 – 2006. Den er å få kjøpt i de fleste kioskene, i dagligvarebutikkene og på bensinstasjonene.

Del på Twitter Del på Facebook

Siste utgave

Forsiden på siste utgave av Ny Tid

I løssalg nå!

Bli abonnent!

kundesenter-160x240.jpg

Nettutgaven av Ny Tid publiserer fredager utdrag fra ukemagasinet. Få 3 uker gratis: abo@nytid.no.

Abonnement: Telefon:  23 36 19 53 (11-16). Epost: abo@nytid.no. Debatt: debatt@nytid.no.

Postadresse: Ny Tid & Orientering AS, Hedmarksgt. 13, 0658 Oslo. 

Ny Tid følger Redaktørplakaten, Tekstreklameplakaten og Vær Varsom-plakaten.

Ansvarlig redaktør: Dag Herbjørnsrud. Epost: dag@nytid.no. Tlf.: +47 916 95 196.

Org.nr.: 995 498 480 MVA. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Ny Tid.

Utviklet av Renommé Communication