Fiskerikrig mot verdens fattige

07.05.2005 00:00 – Av Magnus Bjørnsen

GENÈVE: – Et svik. Slik beskriver økonomen og direktøren i Third Word Network, Martin Khur, Norges framferd i Verdens Handelsorganisasjon (WTO).

– Vi er vant til å se på Norge som en venn, blant annet på grunn av bistanden dere gir. Men dersom de norske forslagene går gjennom, kan dere både og fire- og femdoble bistanden. Dere vil fortsatt ikke være i nærheten av å kompensere for den skaden dere har gjort på oss i Sør, sier han.

Ikke-lineære modeller

Khur sikter til norske forslag for hvordan WTOs 148 medlemsland skal redusere sine tollsatser på produkter som ikke omfattes av landbruksavtalen – såkalte Non-Agriculture Products. Spørsmålet om hvordan og hvor mye tollsatsene på alt fra bildeler til mineraler og fisk skal reduseres "overlevde" sammenbruddet i WTO-forhandlingene i Cancun i 2003. I ministermøtet i Genève året etter ble det slått fast at man skal begynne å forhandle. Og forhandlingene er i full gang.

Et viktig stridstema er hvilke modeller som skal brukes. Alle forslagene på bordet, inkludert det fremmet av Norge, er såkalt "ikke-lineære". Det vil si at høye tollsatser skal reduseres forholdsvis mer enn lave. Utviklingsland har jevnt over høyre tollsatser enn industrialiserte land, og mange mener derfor at forslagene rammer land i Sør urettferdig hardt.

– Man må se tollsatser som et politisk redskap i et lands industrielle utvikling. Det er viktig å huske at så godt som alle industrialiserte land i lange perioder har brukt tollsatser på import for å stimulere og beskytte sin egen industri. Denne muligheten står land i Sør i fare for å miste hvis NAMA-forslagene går gjennom slik de foreligger nå, sier handelsanalytikeren Darlan Fonseca-Marti i tenketanken og forskningsinstitusjonen South Center. Fonseca-Marti peker også på det han kaller et demokratisk problem:

– Tollsatsene vil være bundet for all framtid. Dersom en ny, framtidig regjering av en eller annen grunn skulle ønske å øke dem, for eksempel for å beskytte en ny industrisektor, vil det være så godt som umulig, forteller han.

Ambisiøse planer

Bente Aasjord har lenge jobbet med fiskeriproblematikk. Hun er ikke i tvil om årsaken til Norges aggressive framferd.

– Det legges ambisiøse planer i det offisielle Norge for en kraftig ekspansjon av oppdrettsfiskesektoren. Noen snakker om en seksdobling av produksjonen, og at oppdrettslaks skal sikre oss eksportinntekter etter at olja tar slutt. Og hun fortsetter:

– Det går jo ikke så veldig bra med eksport til EU om dagen. Men man har innsett at den voksende middelklassen i Asia og Latin-Amerika kan utgjøre store markeder i framtida. Og derfor jobber man aktivt for adgang til disse markedene, mener hun.

I følge forsker Helene Bank er det Norges fortjeneste at man i det hele tatt diskuterer markedsadgang for fisk i NAMA-forhandlingene. Til tross for hard motstand fra flere land i Sør, klarte Norge sammen med Japan å sørge for at fisk ble et tema under hovedrådsmøtet i Genève i fjor, da det ble bestemt hva som skal legges inn under NAMA, som ofte misvisende henvises til som "industriavtalen".

– Fisk har ingenting i NAMA-forhandlingene å gjøre, sier Naty Bernardino fra den filippinske organisasjonen International Gender and Trade Network (IGTN). I årevis har hun jobbet med å dokumentere effektene av økonomisk politikk på asiatiske lokalsamfunn. Og hun er ikke i tvil: Norges framferd kan rasere livsgrunnlaget for tusenvis av lokalsamfunn som er avhengige av fiske.

– Fisk er den viktigste proteinkilden for millioner av mennesker i Sør. Det er slik vi må se fisk: Som en rettighet og som noe som sikrer livsgrunnlaget for millioner. Og ikke som noe som hører hjemme ved siden av mikrochips og bildeler i forhandlinger om internasjonal handel, sier Bernardino.

Og hun får støtte fra Aasjord: – Det verste med den norske framferden er hvordan fisk defineres som et industrielt produkt. I WTOs landbruksforhandlinger jobber Norge for multifunksjonalitet – eller en anerkjennelse av at jordbruk har andre funksjoner enn å tjene penger, enten det er å sikre retten til mat, kulturlandskap eller en spredt bebyggelse. Men når det kommer til fisk, så presser vi på for en beinhard markedstankegang, sier hun.

Redd for dumping

Bernardino fra IGTN har lenge jobbet med konsekvensene av makroøkonomisk politikk for filippinske lokalsamfunn. 1980-åras strukturtilpasningsprogrammer tvang gjennom en kraftig reduksjon i statlige støtteordninger og i tollsatsene på importerte landsbruksprodukter. Subsidiert amerikansk ris kan nå selges for en tredel av hva den koster å produsere på Filippinene, noe som har ødelagt livsgrunnlaget i lokale jordbrukssamfunn. Nå frykter hun at det samme vil skje med de som er avhengige av fisk.

– Foreløpig er vi i stand til å beskytte vår egen fiskerisektor med avgifter. Men dersom NAMA-forhandlingene går gjennom, vil denne muligheten forsvinne. Jeg er veldig redd for at vi vil se en massiv dumping av industriprodusert og muligens subsidiert fisk hvis vi blir tvunget til å redusere tollsatsene, forteller hun.

Bernardino er klar når hun blir spurt om hva som skal til for at WTO-systemet skal ivareta hensynet til Filepinenes fiskerisektor:

– Spørsmål om fisk bør ikke behandles i WTO i det hele tatt. De er for viktige til å behandles i et organ hvor det overordnede hensynet per definisjon er å brøyte vei for frihandel. De bør legges under FN i stedet, sier hun. Og avslutter:

– Dersom det ikke går, kan en annen modell være å åpne for at man kan regne ut hva som er de økologiske og sosiale konsekvensene av at man må åpne for billige, importerte produkter og tillate at man kan legge til denne kostnaden som en ekstra skatt på importerte varer.