Nytt på nettet?

PC, internett

Foto: Kristin Fagerlid

30.09.2004 00:00 – Av Håvard Simensen

Internett har utvidet offentligheten. Aviser, tidsskrifter og medieinstitusjoner har integrert nettsatsning i sin virksomhet, men ektefødte barn av internett har også kommet til verden i form av nettmagasiner og weblogger. I hvilken grad er de rene nettpublikasjonene i stand til å tilby ny forståelse av politikk og samfunn?

God webdesign tilbyr smidig bevegelsesfrihet gjennom komplekse saksforhold. Artikler på nett kan presenteres med et vidt spekter av lenker til statistiske databaser, online leksika, tekster av meningsfeller og meningsmotstandere. Nettjournalistikken kan være med på å skape en overgang fra en fortellende formidlingsform til en presentasjon av nyheter som i større grad er fremvisende. Leserne selv kan inviteres til å være med på å korrigere, debattere og produsere innholdet i nettpublikasjoner.

Ren idealisme

En personlig weblogg er et eksempel på en form for nettpublikasjon som kan driftes på ren idealisme. Weblogger kalles ofte for "online dagbøker", og kan sies å være internetts "minste bestanddel" i og med at det kun står én person bak innholdet på nettsiden. De fleste som skriver weblogger er amatører med stor entusiasme i forhold til internetts muligheter. I og med at et bloggerinnlegg i første rekke viser et individs tenkning, er det ingen som forventer at man her finner den objektive sannheten om verden.

De som skriver politiske weblogger har en tro på at det er noe å hente i dialog med andre politisk interesserte. Polemikken er ofte mindre bastant. Kontrasten til den politiske debatten i massemediene er stor: Politikere i debatter på fjernsyn og i tabloidavisene er dominert av behovet for å utvise demagogisk styrke – "spille for galleriet". Frykten for å miste ansikt er større i den "store" offentligheten. Overraskende mange bloggere utviser vilje til å ta selvkritikk og modifisere sine uttalelser etter kommentarer fra leserne. Man kan følge bloggernes politiske modning.

Said og selvkritikk

La oss ta et par eksempler: Den liberale Rob Salkovitz er til daglig tekstforfatter og selvstendig næringsdrivende i Seattle, USA. På sin weblogg EmphasisAdded.com kritiserte han Edward Said for å mangle vilje til å anvende vestlig politisk filosofi i kritikk av arabisk kultur og samfunnsliv – samtidig som han bruker den samme filosofien til å analysere vestlig tenkning i klassikeren Orientalismen. Dette ledet til reaksjoner fra de faste leserne av EmphasisAdded. De hevdet at man står fritt til å avgrense hvilket tema man velger å anvende politisk filosofi på. Og det uten å bli anklaget for å opptre uredelig. For øvrig mente mange at Orientalismen like gjerne burde leses som akademisk selvkritikk innen Vesten. Said skrev boken mens han var på Stanford. Salkovitz modererte seg: "Hvis man skal benytte et analytisk verktøy med moralsk styrke for å påvirke holdninger burde man i det minste reflektere over hvordan denne metoden kan lede andre til å stille habilitetsspørsmål ved din moralske posisjon."

Men lesernes kommentarer kan også lede til en annen type revurdering av ståsted. På den norske webloggen BearStrong.net har Bjørn Stærk ofte har hatt en USA-vennlig politisk profil. Nylig skrev han et interessant innlegg om sekulær dobbeltmoral ved kritikk av religiøse fundamentalister. Han fikk så mange hatske svar at han endte opp med følgende hjertesukk: "Etter 11. september trodde jeg at advarslene mot islamofobi var overdrevne. Jeg trodde vi i Vesten hadde vokst fra oss intoleranse og irrasjonell frykt. Men jeg har forandret mening. Vi har ikke blitt kvitt angsten for annerledeshet, vi har ikke kommet bort fra ondskap og autoritære impulser."

Spiren

Man kan finne spirene til bloggernes åpenheten i det amerikanske nettmagasinet Slate.com. Slate er nøye med å korrigere faktafeil i sine artikler. Leserne blir oppfordret til å kontakte redaksjonen dersom de oppdager feil. På bunnen av hver artikkel kan man se om og når det har blitt foretatt endringer, og hva disse eventuelt har gått ut på. Opplysninger om artikkelforfatterne er alltid synlige, og det lenkes til disses øvrige tekster publisert på Slate. Hvis man ønsker å debattere tekstene blir man henvist til magasinets debattforum "The Fray". Forumet krever innlogging og ordskiftet er dessverre infisert av skyttergravsmentalitet.

Sammen med Salon var Slate blant de aller første hel-digitale magasiner. Etter sju år gikk magasinet for første gang med overskudd i 2003. Slate dekker nyheter, kultur, politikk og teknologi. I dag er det et etablert nettmagasin med faste lesere og godt betalte skribenter. Magasinet har flere lesere enn Washington Post på nett, men færre enn New York Times. Likevel virker det ikke som om Slate spiller på lag med internetts styrker. I likhet med mange andre amerikanske nettsteder er de snarere hjemsøkt av dårlig webdesign. De prangende annonsene stykker opp lesingen, og multimedielenkingen er overdreven. Det er derfor en anstrengende opplevelse å lese artikler. Visuelt minner nettstedet om menyen til en spillkonsoll. Magasinet lenker sjelden til eksterne baser, offentlige institusjoner, organisasjoner eller lovverk. Dette kunne ha gjort Slate til et bedre utgangspunkt for videre utforskning av problemstillingene som spaltistene introduserer. I stedet lenker Slate til interne sider, noe som igjen gir større annonseinntekter.

Et grått nettmagasin

Et nettmagasin som ligger i den andre enden av skalaen i forhold til design er Eurozine.com, etablert i 1998. Eurozine er et ikke-kommersielt nettmagasin i et minimalistisk ren-tekst-format. Redaksjonen holder til i Wien. Nettstedet oversetter og syndikerer artikler fra om lag femti europeisk kulturtidsskrifter. I Norge er Samtiden en solid leverandør.

Eurozine definerer sitt prosjekt som et forsøk på å rydde vei for det som integrasjonsvillige politikere i Europa har snakket om i hele etterkrigstiden: Utviklingen av en genuin europeisk offentlighet "där åsikter bildas och viljor formas", slik redaktør Carl Henrik Fredrikson formulerte seg en gang. Men med store ambisjoner følger stor fallhøyde. Kulturtidsskriftene som leverer stoff til Eurozine er for smale til å være basis for denne ambisjonen.

Eurozine har endt opp som et grått nettmagasin. Internett-teknologiens muligheter er fullstendig ignorert. Lenkene går så og si aldri til eksterne sider. Skrifttypen er liten og gjør det upraktisk å lese artiklene i sin helhet på nett. Ikon-kodene som skal signalisere om det dreier seg om "artikkel", "leder", "biografi" eller "syndikert materiale" blir av en eller annen grunn ikke forklart på forsiden. Når man benytter søkefunksjonen eller klikker gjennom magasindelen opplyses det ikke når de ulike tekstene er skrevet. I debattsonen "Forum" blir innlegg fra leserne stablet oppå hverandre i omvendt kronologi som om det skulle vært gjesteboken til en tenåringsblogg. Eurozine greier ikke å romme debattene, de greier ikke å tilby overblikk eller historiske kontekster, og de greier heller ikke å utfordre leserne til videre utforskning av problemstillingene på nett.

Spørsmålet er om Eurozine er forut for sin tid eller for sent ute med sin ambisjon om å være med på å skape en samlet europeisk offentlighet. Redaktør Fredrikson kapitulerte mer eller mindre allerede i 2003 da han i en kronikk i Dagens Nyheter skrev at stafettpinnen måtte overtas av de etablerte, nasjonale massemediene (DN 14.9.3.). Men det virker mindre og mindre sannsynlig at en felles europeisk arena for politisk debatt skal kunne vokse frem på denne måten. De nasjonale, offentlige arenaer ble skapt gjennom en storstilt utbygging av samfunnets infrastruktur og etablering av kringkastingsinstitusjoner i statlig regi. Nettopp som følge av at internett utfordrer informasjonsmonopolene virker det urealistisk at en ny, tradisjonell offentlighet kan konstrueres på samme vis.

Kritikk av etablerte sannheter

Nettet er bedre i stand til å reflektere virkeligheten uavhengig av de gamle informasjonshierarkiene som kirken, staten, akademia og massemediene. Heller enn å være et instrument for forføring av massene er internett en informasjonskilde som oppfordrer til interaksjon og et kritisk forhold til etablerte sannheter. Dette har det sørkoreanske nettstedet OhmyNews.com tatt inn over seg. OhmyNews har lykkes med å involvere leserne i innholdsproduksjonen. Det som Eurozine forsøker å oppnå gjennom samarbeid mellom etablerte innholdstilbydere, har Ohmynews greid å initiere ved kløktig utnyttelse av internetts fortrinn.

Nettstedet har 750.000 lesere hver dag og regnes som Sør-Koreas mest innflytelsesrike. Grunnleggeren Oh Yeon Ho har bakgrunn som gravejournalist. Hans motto er: "Enhver borger er en reporter". Nettstedet ble lansert i år 2000 og gikk med økonomisk overskudd allerede høsten 2003. Inntektene kommer fra reklame, private donasjoner og konferanser. Redaksjonen har 25 faste nettjournalister. Innsendte bidrag blir vurdert og redigert av 10 redaksjonssekretærer. Hele 33.000 sørkoreanere har registrert seg som bidragsytere til OhmyNews. En hovedartikkel kan være akkompagnert av 5-10 utvalgte biartikler produsert av leserne selv. Honoreringen er beskjeden – maks 150 kroner for et innlegg.

Tekstene er på koreansk. Det gjør vurderingen av dem vanskelig for en som ikke leser språket. Men etter sigende bidrar leserne med øyenvitneskildringer og kommentarer som utfyller massemedienes rapportering. OhmyNews er en nyskapning i en koreansk offentlighet som historisk sett har vært systemtro. Artikkelforfatternes mange, ulike og personlige vinklinger gjør nettstedet i stand til å belyse nyhetshendelser og politiske problemstillinger mer polyfonisk enn vanlige nettaviser med homogene redaksjonelle linjer.

OhmyNews anerkjenner også verdien av transparens. Alle bidragsytere må stå frem med fullt navn. Innsendte tekster fra leserne blir ikke umiddelbart publisert, men legges i et kø-system for faktasjekk før artiklene blir "frontet". Denne køen kan imidlertid alle få tilgang til. Leserne kan vurdere redaksjonens utvelgelsesprosess og korrektur.

En nettpublikasjon burde hente ut potensial fra alle nettets fortrinn: Transparens, umiddelbarhet, mangfoldige perspektiver og lenking til eksterne baser. Den innholdsproduksjon som bloggerne står for individuelt, har OhmyNews greid å samle innen rammen av en design som både lykkes i å avgrense tematikk og som samtidig "klasebomber" leserne med tekster som utfyller hverandre. Slik har det sørkoreanske nettstedet kommet lengre i å vise vei for en utviding av offentligheten enn det kommersielle magasinet Slate og den idealistiske satsningen Eurozine.

Informasjonsrevolusjon?

Da internett først dukket opp var det mange som snakket om at man stod overfor en "informasjonsrevolusjon". Borgerne skulle få tilgang til et nytt publiseringsverktøy og en fri global distribusjon av informasjon skulle bli en realitet. Rene nettpublikasjoner som Slate og Salon er etter åtte år fortsatt ikke stand til å komme i kontakt med disse potensialene – selv om de lykkes kommersielt.

I bloggosfæren og i deltakerjournalistiske eksperimenter finner man imidlertid spiren til det som kan bli en virkelig kritisk offentlighet. Her målbæres det en årvåkenhet mot manipulasjon fra de dominerende offentlige og private medieinstitusjonene. Og selv om disse fenomenene kanskje finner sin største styrke i å etablere en infrastruktur som muliggjør samarbeid, har fenomenene kommet til verden etter at individer med idealistisk overbevisning har introdusert et nytt teknologisk verktøy eller skapt en ny publiseringsmodell. Revolusjonen ligger kanskje i tastene til folket, men den er fortsatt betinget av visjonære gründere som Oh Yeon Ho.