– De er fanget som dyr i bur.

19.06.2004 00:00 – Av David Barsamian

– På hvilke måter har USAs krig mot terrorismen påvirket Israels linje overfor palestinerne?

– Den har vært en stor velsignelse for Sharon. Han sier rutinemessig at det USA gjør i Afghanistan når de kjemper mot bin Laden og al-Qaida, er det samme som det Israel gjør på Vestbredden og i Gaza. Også denne sammenlikningen er vanvittig. Vestbredden og Gaza er inndelt i små områder der palestinerne ikke kan bevege seg fritt. De er fanget som dyr i bur. Tanken om at det finnes en slags terroristsentral i Gaza eller på Vestbredden, slik amerikanerne hevder det gjør i Afghanistan, er ikke riktig. Det er punkt nummer én. Punkt nummer to er at det har vært en israelsk militærokkupasjon i Palestina i trettifem år. Det blir mer eller mindre oversett, ikke fordi israelerne ikke vil innrømme at det er en okkupasjon, men fordi de mener at landet er deres. For bare et par uker siden så jeg Uzi Landau, innenriksministeren, på Charlie Rose Show, der han drøftet ordet "okkupasjon". USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld sier nå det samme. Landau sa: "Hvordan kan du si "okkupasjon"?

Vi vender hjem. Det spiller ingen rolle at det finnes et annet folk der. Jødene har en gudegitt rett til landet." Nok et vanvittig argument. Ikke noe annet sted i verden ville noen være frekk nok til å hevde noe liknende. Punkt nummer tre er at den tvilsomme suksessen krigen mot terror har hatt, er den samme på Vestbredden og i Gaza som i Afghanistan. Afghanistan er et ødelagt land. Det har vært bombet uten nåde. Amerikanerne hevder at de har fanget eller uskadeliggjort mesteparten av al-Qaida. USA holder et par tusen mennesker i internering. Noen av dem soner under ulovlige og inhumane forhold i Guantánamo Bay. I utgangspunktet angrep USA Afghanistan for å ta bin Laden. Bin Laden har forsvunnet. Mulla Omar er heller ikke å finne. Og i den grad noe er forandret, må det være at Afghanistan under den USA-støttede Hamid Karzais regime er mye mer ustabilt enn før. Jeg har ingen interesse av å støtte Taliban. De er forferdelige mennesker. Men vi må huske at de delvis var støttet av USA under krigen mot Sovjetunionen og senere under borgerkrigen. De holdt orden, noe man ikke kan si om det nåværende regimet. Nå risikerer man livet bare ved å vandre rundt i Kabuls gater, og i hvert fall hvis man beveger seg utenfor Kabul. Tanken om at terrorismen kan bekjempes og stanses er også vanvittig ettersom terrorisme er et metafysisk begrep som aldri har vært undersøkt. Denne tanken har fremstilt USA og Israel som ofre for en forferdelig, nærmest teologisk ondskap. Som korsfarerne føler Bush og Sharon seg forpliktet til å bekjempe denne ondskapen med alle tenkelige midler. Dermed kastes både moralen, proporsjonaliteten og prinsippene om angrep på sivile over bord. USA har nå kommet dit at det anser seg berettiget til å endre regimer, noe israelerne også gjerne vil. Amerikanerne sier åpenlyst at de ønsker å endre regimene i Irak, Palestina og Iran. Det samme gjør Israel. Sammenfallet mellom Israels og USAs interesser i regionen er slående. Etter min mening har ikke dette noe med USAs virkelige nasjonale interesser å gjøre. Den israelske lobbyen er svært virksom her. Og Richard Perle, Paul Wolfowitz, Rumsfeld og andre presser landet inn i kriger som vil få katastrofale følger, ikke bare for regionen, men også for USAs økonomi og for stabiliteten i verden.

[...]

– Sent i juli sa professor Shibley Telhami fra universitetet i Maryland til Senatets utenrikskomité at det finnes en "gjennomgripende uvilje mot USA i regionen". Hvis dette er riktig, hvorfor følger USA en politisk linje som vekker slik fiendtlighet og motvilje?

– Det er et svært interessant spørsmål. Jeg tror det skyldes at bildet er så forstyrret, først og fremst på grunn av Israel. Den israelske lobbyen er så mektig at den klarer å dreie USAs utenrikspolitikk i en retning som er til fordel for Israel. Dette er etter hvert blitt en permanent linje i USAs politikk. Det gjelder definitivt den politiske diskursen. Jeg skal gi deg et eksempel. Vi står foran et guvernørvalg i New York. Carl McCall er en av kandidatene. For ham var det viktig å synliggjøre seg selv ved å reise til Israel. Han dro til en bosetning på Vestbredden og avfyrte en geværsalve mot "terroristene" for å vise hvor iherdig han var i sin lojalitet og støtte til Israel og bosetningene. Dette er vanlig. Hillary Clinton gjør det samme. Enhver senator og representant, med noen få unntak, som Cynthia McKinney, er villig til å skrive under på at vi støtter Israel og at vi ikke skal klandre Sharon. Det er innebygd.

Ved siden av dette er amerikanernes uvitenhet om situasjonen i Midtøsten enorm. Araberne har aldri hatt en enhetlig informasjonslinje. Den arabiske minoriteten i USA er liten sammenliknet med den langt mektigere, mer velstående og mer velorganiserte jødiske minoriteten. Araberne blir sett på som terrorister og fanatikere. Islam blir karakterisert som en voldelig religion. Hendelsene de siste årene har selvfølgelig forsterket dette, og det gis ingen anledning til å forklare noen av dem. Nå har tidligere venstretenkere som Christopher Hitchens, Michael Ignatieff og Michael Waltzer sluttet seg til denne kampanjen ved å hevde at islamsk terrorisme er et eget begrep i hjertet av islam. "Islamo-fascisme." Resultatet er at dissens og rasjonell diskusjon i realiteten er bannlyst. Man finner ingenting i mediene som tilbakeviser disse absurde påstandene. [...] Det faktum at det finnes 280 millioner arabere og 1,3 milliarder muslimer i verden, at ikke alle står for det samme og at ikke alle er terrorister, blir fullstendig oversett. Vi befinner oss i en verden av abstraksjoner og generaliseringer som blir forsterket av såkalt fremstående orientalister. Blant dem finner vi Bernard Lewis, som sier at den islamske verden har sporet av. Det er som om Lewis snakker om barn som er uskikkelige og må plasseres på en forbedringsanstalt. Resultatet er at det er umulig å føre en rasjonell diskusjon om de amerikanske interessene. De som prøver på det, anklages for å være antisemitter. I de fleste tilfeller slipper man ikke engang til hvis man vil argumentere for synspunktet. Det er dessuten en utbredt apati i folket, som føler at Midtøsten er et sted langt borte, fullt av terrorister og mennesker som vil drepe oss. Dermed drives vi inn i flere kriger, mer ødeleggelse og mer antiamerikanisme. I innledningen til The Pen and the Sword skrev Eqbal Ahmad: "Palestinerne lider under undertrykkelsen til en sjelden motstander, nemlig et folk som selv har vært forfulgt lenge." Som jeg ofte har sagt, er vi ofrenes ofre. Israel ble grunnlagt i etterspillet etter andre verdenskrig og holocaust. Sionistbevegelsen oppsto i 1890-årene, og det var bosetninger i Palestina lenge før andre verdenskrig. Det var jødiske terrorangrep mot det britiske mandatstyret i Palestina. Alt det er glemt nå. Det folk husker, til en viss grad med rette, er at de europeiske jødene ikke hadde noe sted å reise til etter krigen. Europeerne ville ikke ha dem, og det ville heller ikke amerikanerne. De ble etter mitt syn overlatt til sionister som Ben-Gurion, som brakte dem til Palestina, og som i denne prosessen tvangsforflyttet og fordrev et helt folk. Palestina var ikke et øde land. Det var allerede folk der. En befolkning på 800 000 mennesker ble drevet ut i 1948; det vet vi fra de israelske militærarkivene. De siste 54 årene har Israel kunnet nyte godt av den europeiske, amerikanske og kristne skyldfølelsen etter det som skjedde med jødene i Europa. [...] Se på Tyskland, som er i en vanskelig situasjon fordi holocaust var et tysk fenomen. Tysklands forhold til Israel er ekstremt følsomt. Uansett må både Tyskland og Storbritannia, arkitektene bak den palestinske tragedien, ta mot til seg og erkjenne ansvar. Da tyskerne begikk holocaust og britene overlot Palestina til sionistene, skapte de den palestinske tragedien. Dette diskusjonstemaet er et minefelt. Men det virker, i det minste på meg, som om det er et sterkt behov for moralsk rettferdighet på den palestinske siden. Mange av oss lurer på hvorfor vi skal betale prisen for det europeerne gjorde mot jødene. Historisk sett har jøder i arabiske og islamske samfunn hatt det langt bedre enn i kristne land. Det er lange tradisjoner for jødiske samfunn over hele Midtøsten, helt tilbake til den tidlige kristendommen. Jødiske samfunn fantes i Irak, Jemen og Egypt. De følte seg som en del av samfunnet. Det var ingen store bevegelser i disse landene som ville til Palestina og opprette en jødisk stat. De følte at de var en del av den blandingen av raser og religioner som er karakteristisk for Midtøsten. Det som har skjedd, er at Midtøsten er blitt transformert til en region som etterstreber en mytologisk raserenhet. Israel bekjemper og dreper palestinere for å bevare statens jødiske særtrekk. Etter mitt syn er den eneste løsningen å si at dette er et land med to folk, der det faktisk finnes to folk. Det eneste håpet er at de kan eksistere sammen som likeverdige folkeslag uten at det ene folkeslaget undertrykker det andre. Men som jeg sier, er jødenes plass i den vestlige bevisstheten svært mektig, og derfor er det vanskelig for oss palestinere å motsette oss disse strømningene ved å argumentere med at vi ble frarøvet rettigheter og tvangsflyttet. Men det skjer endringer. Flere og flere mennesker anerkjenner at Israels handlinger ikke kan rettferdiggjøres av holocaust. Riktignok er Israel en uavhengig stat. Men det er også den eneste staten i verden som ikke har erklærte grenser. Israel har demarkasjonslinjer. Israel forbeholder seg retten til å ekspandere, erobre mer land og fordrive flere mennesker. Dette har ingenting med holocaust å gjøre. Det er messiansk fanatisme av en svært farlig art. Det kommer ganske enkelt til å få et svært blodig utfall. Mange israelere har på egen hånd funnet ut at dette er selvmordspolitikk. Fordi uansett hva israelerne gjør med palestinerne – la oss anta at de dreper eller fordriver alle sammen – kommer de fremdeles til å være omgitt av fiendtlige arabiske stater. Fiendtligheten forverres fra dag til dag av bildene som rutinemessig vises på tv-skjermene i arabiske land og resten av verden. Israelerne bygger opp mengder av motvilje og hat som vil vare i generasjoner. Politikken deres er svært kortsiktig. De kan ikke anta at USA vil støtte dem for alltid eller at resten av verden vil la dem slippe unna med å bryte internasjonale lover og FN-resolusjoner. Før eller siden kommer oppgjørets time.

[...]

– La oss igjen vende tilbake til din gode venn Eqbal Ahmad. Han døde i Pakistan i 1999. I 1998 sa han at "Osama bin Laden var et tegn på det som skal komme". Jeg ba ham forklare hva han mente. Han sa: "USA har sådd svært giftige frø i Midtøsten og Sør-Asia. De frøene spirer nå. Noen er allerede modne, og andre er i ferd med å modnes. Det er nødvendig å undersøke hvorfor de ble sådd, hva som har grodd frem og hvordan dette kan høstes. Problemet vil ikke løses med missiler." Hvordan kan problemet løses?

– Jeg tror vi kan være nokså pessimistiske. USA er mer enn en samling individer som Bush og Rumsfeld. Og hvis vi sier at de må gå av og erstattes av noen med bedre forståelse, er ikke det nok. Folket må være mer på vakt og mer informert, særlig fordi vi nå, med den planlagte krigen for å endre regimet i Irak, er på vei inn i en mer aggressiv fase. Jeg tror at det vi må gjøre, er å øke bevisstheten rundt det som står på spill i Midtøsten og for første gang anerkjenne at Midtøsten ikke bare er en samling muslimske fundamentalister. I alle store arabiske land finnes det en menneskerettighetsbevegelse. Det er bevegelser for informasjons- og ytringsfrihet. Det finnes en hurtig voksende kvinnebevegelse. Økningen i antallet sosialt aktive kvinner i løpet av de seneste ti årene har vært dramatisk. Det er en liberal kultur i land som Egypt. Selv i Kuwait finnes det liberale krefter som kjemper mot islamistene, men også mot ettpartistaten, oligarkiet og det at én familie styrer. Så det pågår en kamp. Det vi mangler, er en dynamisk bevissthet om dialektikken i denne kampen. Vi må se konflikten for hva den er og posisjonere oss selv som en del av en debatt, for eksempel mellom amerikanske intellektuelle og arabiske og muslimske intellektuelle. Det må bli slutt på at den ene parten belærer og forakter den andre. Jeg vil nødig bruke meg selv som et eksempel, men jeg tilhører begge verdener. Jeg har alltid opplevd det vanskelig å eksistere mellom de to verdenene; på begge sider finnes det likesinnede mennesker som ønsker sameksistens, som tror på rasjonell argumentasjon og en sekulær snarere enn

en religiøs politikk, og som mener at makt, militarisering og undertrykkelse har vært så hemmende for produktiviteten at det må unngås for enhver pris. Jeg er nå på et punkt der jeg er villig, selv om jeg ikke er pasifist, til å tale pasifismens sak. Pasifismen ville umiddelbart få svært mye til å bortfalle. Hærene ville miste sin funksjon. Og der de har en funksjon, som i Israel og USA, skaper de mer ødeleggelse og sår mer splid i de kommende generasjonene. Jeg tror at mange mennesker, både i den arabiske verden og i USA, er villige til å lytte til dette budskapet. Problemet har vært å få disse menneskene til å møtes og forstå hverandre gjennom all støyen fra mediene og myndighetenes og institusjonenes halsstarrighet. Jeg tror det finnes håp i sivilbefolkningen, i kirkene, på universitetene, på de stedene der det er en viss frihet til å diskutere. Flere mennesker fra generasjonen etter min blir oppmerksomme på det. Det er det eneste håpet for endringer. Jeg tror ikke endringene vil komme gjennom kupp eller

regimeskifter av den typen Bush-administrasjonen snakker om.