Forbudt å hoppe over reklamen?

06.12.2003 00:00 – Av Tron Øgrim

For eksempel: Hvis du kjøper ei plate med en film på, skal du ha lov til å hoppe over reklamen? Nei, mener aktor Inger Marie Sunde.

Eller om datagiganten Microsoft (som var med å finansiere "valgseieren" til Bush...) skal få monopol på alle duppedittene du kjøper. Greit, syns Aktor.

Sunde har ført et korstog mot tenåringen Johansen i fire år. Hun har så vanskelig for å finne ut hva gærent han har gjort at hun endra tiltalen tre ganger, sist i rettssalen etter ei uke i Tingretten. Der hun tapte knusende.

Problemet er at Sunde VERKEN forstår seg på data ELLER økonomi. Og våre juridiske rettigheter bryr hun seg ikke om. Sterkt, fra en JURIST som er sjef for ØKOkrims DATAavdeling!

DVD-saka har vært en politisk rettsskandale, som nå forhåpentligvis snart er slutt.

DVD-sakas hemmelige historie

På 90-tallet så dataindustrien så sjansen til å selge mengder av spillere osv. til de nye DVD-platene som kunne romme en hel spillefilm. Bare filmindustrien leverte filmene folk ville ha.

Men filmbransjen var bekymra fordi de DVD-platene lagra film digitalt. På norsk betyr det at alle kan lage perfekte kopier – millioner, fra bare en original.

Så hva hvis folk ikke gidder å kjøpe film, men kopierer hos søstra si isteden? Og hva hvis folk i Norge kjøper filmen på DVD-plate før den kommer hit på kino?

Databransjens svar var KRYPTERING. Innholdet på DVD-platene skulle kodes så de bare kunne leses av spesielle spillere, som dessuten heller ikke skulle få kopiere filmene.

Og de skulle ha geografisk sonekontroll: En film kjøpt i USA skulle ikke kunne spilles i Norge, en norsk film ikke i Kina osv.

OK, sa Hollywood...

Men databransjen bløffa.

Først røyk "sonekontrollen". Flere og billigere filmer i bedre utgaver kom i USA. Altså kom "soneløse spillere" for DVDer fra hele verden snart på markedet. I Norge er nå de FLESTE spillerne (kanskje 600 000?) nå "soneløse".

Og for de kommersielle "piratene" som selger ulovlige kopier, var krypteringa aldri noe hinder. De kunne f.eks. kopiere en hel DVD MED kryptering og trykke egne opplag som var akkurat like spillbare som "legale" originaler.

Slaver av spillerne?

De eneste som fikk trøbbel var hederlige kjøpere av DVD-plater! Noen eksempler:

• Ifølge norsk lov har du lov til å ta kopier av et åndsverk du sjøl eier. Men krypterte DVDer kunne du ikke kopiere. Kjøp en dyr ny film, få noen riper i den – og du må kjøpe den om igjen.
• Det viktigste forsøket på å lage et alternativ til Microsoft er en stor internasjonal bevegelse rundt LINUX, programvare som titusener utvikler og utveksler på dugnad på Internett. Men skal LINUX kunne konkurrere, må PCer som bruker LINUX kunne gjøre alt Microsoft-maskiner gjør. OG DVD-er med kryptert film kunne bare spilles med MS-Windows! Veldig bra for Bill Gates.
• Spillere laga for å spille kryptert DVD, kan også bestemme ÅSSEN du spiller film du har kjøpt. Ligger det reklame foran, kan de bestemme at du får ikke lov til å kjøre forbi!

En stor internasjonal bevegelse mot DVD-sperrene organiserte seg på Internett. Mange fant ulike måter å komme rundt dem på. Sperrene var dårlig laga, så det var lett.

15-åringen Jon Johansen la høsten 1999, helt offentlig og med fullt navn, ut et program som avkrypterte spillefilm. Innmaten av programmet hadde han fått av andre i utlandet.

Sunde inn på scenen

I januar 2000 kom politiet hjem til familien Johansen i Vestfold. De tok med Jon, flere PCer, mobilen og mobilladeren(!). Jon satt i forhør til over midnatt. Utstyret beholdt de i flere år.

Pappa Per Johansen blei åsså tiltalt. Denne tiltalen er FRAFALT (men Per sier til meg at han fortsatt ikke har fått beskjed.)

HELE SAKA til Sunde bygger på Jons egne forklaringer og åpne brevveksling på Internett, henta fra PCene som Jon sjøl ga Økokrim kodene til!

Filmindustriens advokater i USA ba Økokrim slå til. Og våren 2000 trodde Sunde og co. at de var med på en stor internasjonal aksjon, der åsså de som hadde laga INNMATEN i Jons program skulle tas – bl.a. programmereren "Nomad" i Tyskland. Men ellers i Europa ga politiet blaffen.

Var det derfor Sunde gjorde nesten ingenting i de neste to åra?

Eller var problemet at hun hadde trøbbel med å finne ut hva Jon skulle tas for? Industribossene i USA sier at det er forbudt å knekke beskyttelsene deres. Men hvor i norsk lov står det at det er forbudt å knekke beskyttelser på ei DVD-skive du sjøl eier? (Da er du trolig åsså en forbryter hvis du eier en DVD-spiller, for de fleste spillere i Norge er "ulovlige – sonefrie"...)

I 2002 fant Tingretten ikkeno forbud, og frikjente Jon blankt.

Siste akt...(?)

Fast Forward til desember 2003.

På de to smale benkene i "Borgarting Lagmannsrett" i 8. etasje i Oslo Tinghus er vi omtrent 19 journalister og tilskuere.

Foran oss i den lille salen med det høye taket sitter sju dommere. I midten lagdommer Wænke Skjæggestad i svart kappe, flankert av to svarte kapper til, begge godt voksne menn. Utafor dem, fire legdommere i sivil. Skjæggestad er blid og kan minne om den ikke veldig gamle bestemora til noen.

Til venstre, ei ungdommelig dame med et svært alvorlig ansikt (og hennes assistent, en ung, kraftig fyr som bærer kasser med dokumenter) Aktor. Inger Marie Sunde. Det tar flere timer før jeg ser henne smile.

Tversover til høyre, forsvarer Halvor Manshaus. En tynn kar med måne, han ser ut som spøkelseskladden uten hette i den svarte kappen og smiler nesten like mye som Sunde ikke gjør det.

Ved sida svartkledd og med lang jakke som en ung assistent i et begravelsesbyrå, Jon Lech Jonhansen.

Jon er oppkalt etter Lech Walesa. Faren Per, var radikal AP-mann i Nord-Norge og entusiastisk aktivist for Polens fagforeninger for 20 år sida. Han er fortsatt entusiast, for republikk (viser knappene hans!) og det meste som er bra.

Hvorfor ikke Windows?

Mange var forbausa da Sunde anka etter nederlaget i fjor. Er saka blitt en rein vendetta? Vinne for enhver pris?

Først virker det ikke sånn. Hun gjentar IKKE det hun sa i for et år sida om at tiltalte er "gjengkriminell!". Tvert imot: Jon har forklart seg "greit" for politiet.

Men så begynner kjøret.

I forhøret av Jon spør Førstestatsadvokaten gang på gang om DET SAMME: Spørsmål hun brukte dager på i 2002, som Jon forklarte for dommeren første dag, spør Sunde om om igjen og om igjen – jeg teller opp til fire ganger!

Hun sitter med digre utskrifter av gammal E-post og stiller lurespørsmål om høsten 1999: Når brevveksla du med den, på hvilken dato skreiv du det? Når Jon ikke husker, leser hun triumferende opp svara.

Av og til bryter dommeren vennlig og forsiktig inn og spør om hva som er relevansen med dette?

Hun kommer med kommentarer som får journalistene til å vri seg og gjør de datakyndige dommerne rare i ansiktet. F.eks. visste ikke Sunde hva en algoritme er. Det veit kanskje ikke du heller (det betyr oppskrift - som i pepperkakesangen i Hakkebakkeskogen...) men det er et sentralt begrep i hennes egne saksdokumenter, og hun har hatt fire år å lære det på.

Da Jon sier at programmet hans gjorde at filmer blei lagra ukryptert, sier Sunde bestemt:

– Nei DEKRYPTERT!

– Ja. Ukryptert...

– Nei, de var DEkryptert! Sunde starter ei sint forklaring på hva som er forskjellen.

Da forklarer dommer'n vennlig at hun syns det er helt greit at Jon sier ukryptert.

Flere ganger stiller hun det samme spørsmålet med ulike ord:

Ja, men hvorfor trengte du å spille av filmen med LINUX når du hadde Windows?

(I USA har Windows monopolstilling vært oppe i flere enorme rettssaker. De har ikke påvirka Sunde.)

Sunde har innkalt to IndustriBosser fra USA og en økonom som skal forklare hvorfor Jon har kosta DVD-industrien mye penger. Tross USAnere og blånissen lukter det ny frifinnelse.

Etterpå bør det bli en debatt om hvorfor dette kunne skje?

tron@steinen.net