Hva kan gå galt for Amerika?

06.12.2003 00:00 – Av Stian Bromark

Da den britiske bestselgerforfatteren Robert Harris skulle skrive en moderne allegori om USAs allmakt, brukte han Walt Disney-riket som metafor. Etter 18 måneders forarbeid fant han imidlertid ut at det aldri kom til å funke: Virkeligheten overgikk fantasien. Boka, som ble lansert i Storbritannia og USA i høst, handler derfor ikke om Disney, men om et annet symbol forfatteren mener beskriver USAs posisjon i verden i dag: Romerriket. Til en britisk avis satte han ord på følelser mange kan kjenne seg igjen i:

"Ingen imperier varer evig. Men hva kan gå galt for Amerika? Vil Washington, som Roma, bli en offer for imperialt lyskestrekk? Må det militære maskineriet i utlandet blir kalt tilbake på grunn av konkurstilstander hjemme? Vil kanskje hele ideen om Amerika ble utfordret og ødelagt av en form for karismatisk ny tro: En fundamentalistisk form for kristendom?"

Thrilleren "Pompeii" har foreløpig solgt i mer enn 220.000 eksemplarer i hjemlandet.

Det er ikke sikkert at USA er et imperium, men hvis det er det, er det i så fall i en romersk eller i en britisk forstand? Eller som det Osmanske riket? Eller bedriver USA en helt ny form for postmodernistisk imperialisme?

La oss likevel gå ut fra at USA er et imperium – da er spørsmålet: Er det i på vei opp eller på vei ned?

USA på vei ned

Analyserer man USAs maktposisjon nå er det klart at den virker ganske ubestridt, overlegen og offensiv. Men ser man samtiden i lys av de siste femti årene, er det ikke nødvendigvis like opplagt. I hvert fall hvis vi skal tro et par nye bøker på markedet.

I de første etterkrigsårene var nesten halvparten av verdens totale økonomiske produksjon amerikansk. I dag er tallet nede i 25 prosent, og tilsvarer posisjonen før både første og annen verdenskrig. Riktignok opplevde USA en liten oppgangstid midt på 1990-tallet, men tilsvarende bølge har Europa og deler av Asia også gjennomgått. Den totale verdensøkonomien har likevel stagnert i samme periode. "Det er ikke sikkert, til og med usannsynlig, at det blir USA som vil utmanøvrere Vest-Europa og Øst-Asia i en eventuell opptur", skriver forfatteren Immanuel Wallerstein i den nye boka "The Decline of American Power".

Svaret er heller ikke opplagt dersom vi ser på noen andre nøkkeltall knyttet til USA under og etter den kalde krigen. De føderale utgiftene til det amerikanske forsvaret var på 9, 2 prosent av BNP i 1962. I 1986 var de på 6, 2 prosent, mens de i 2001 var på kun 3 prosent av BNP – like lavt som da japanerne angrep Pearl Harbor i desember 1941. Det betyr at USA under Bush (2001) brukte mindre penger på forsvaret enn under John F. Kennedy (1962).

Men det er ikke bare forsvarsbevilgningene som har blitt redusert siden den kalde krigen. Fra 1986 til 2000 brukte den amerikanske regjeringen 20 prosent mindre penger på informasjon, propaganda og reisevirksomhet utenfor USA. Andel av BNP var under Kennedy i 1962 rundt 1, 0 prosent. I 1986, under Reagan, var den på 0, 4 prosent. I 2000, under Clinton: 0, 2 prosent av BNP.

Den konservative amerikanske statsviteren Robert J. Lieber er bekymret for den reduserte innsatsen: "Kuttene har flere konsekvenser. Ikke minst bidrar de til at myndighetene har mindre ressurser til rådighet for å samhandle med utenlandske aktører, samtidig som de får mindre mulighet til å tale Amerikas sak".

Britenes arv

I 1899 tok den britisk-indiske forfatteren Rudyard Kipling ("The White Man`s Burden") til orde for at USA skulle overta britenes imperiale ambisjoner. Det fant ingen gjenklang i USA, fordi amerikanerne betraktet løsrivelsen i 1776 som nettopp et oppgjør med det imperialistiske tankegodset i Europa. "Imperialisme" – det var Europa, det. Ikke USA.

Heller ikke etter annen verdenskrig var det mange som betraktet USA som en imperialistisk makt, selv om landet altså var det i langt større grad enn i dag. Etter Vietnamkrigen ble det imidlertid vanlig å sette merkelappen "imperialisme" også på USA, men denne ordøvelsen var vanligvis forbeholdt aktører på venstresiden, både i USA og i Europa. I de siste årene har høyreradikale krefter i USA tatt til orde for at USA skal være et imperium, fordi det er det beste for verden. Ofte har dette kravet kommet fra konservative briter i utlendighet – som da den britiske historikeren Paul Johnson hevdet i The Wall Street Journal etter 11. september at "det beste svaret på terrorisme er imperialisme". Max Boot skrev deretter i det nykonservative tidsskriftet Weekly Standard:

"Jeg tror det er en større åpenhet blant barn av det britiske imperiet til å se fordelene av imperialisme, mens det blant Amerikanere finnes de som ikke har kommet over det faktum at landet ble skapt som et opprør mot Imperiet".

I dag leser venstresiden og høyresiden verdenssituasjonen med omtrent samme briller. Forskjeller er at høyresiden mener USA gjør noe godt og bør gjøre det bedre, mens venstresiden mener USA er på ville veier. Eller for å bruke ordene til den franske 68er-helten Daniel Cohn-Bendit: "I den siste tiden har deres regjering oppført seg som bolsjevikene under den russiske revolusjonen. Dere vil forandre hele verden! Som dem, hevder dere at sannheten vil være på deres side. Dere vil at verden skal følge den amerikanske drømmen, og dere tror at dere vet hva som er best for Irak, Syria, Saudi-Arabia, Nord-Korea, Afrika, Liberia, Yemen og alle andre land".

USA i forfall

Skal vi altså tro både venstre-og høyresiden i dag, er altså USA et imperium. Mye tyder imidlertid på at begge sider har sine egne utfordrere. Immanuel Wallerstein tilhører den moderate venstresiden i USA, og er mest kjent for å forfekte ideen om at den økonomiske globaliseringen er like gammel som den kjente historien som sådan. I sin siste bok går han også motstrøms og hevder at den amerikanske makten er på vikende front. Tittelen på boka er "The Decline of the American Power. The U. S. in a Chaotic World".

"USA i forfall? Få mennesker tror på en slik påstand. De eneste er de konservative haukene, som argumenterer sterkt for en politikk som kan reversere forfallet".

USA har forfalt som globale aktør siden 1970-tallet. USAs respons på terroristangrepet har bare fremskyndet dette forfallet, mener Wallerstein: "USA er en ensom supermakt som mangler sann makt, en verdensleder som ingen følger, og få respekterer, og er en nasjon som seiler sakte mot sentrum av et globalt kaos som det ikke kan kontrollere".

Wallerstein ramser opp det ene militære nederlaget etter det andre siden Vietnamkrigen sørget for at USA brukte opp alle gullreservene sine: I 1983 sendte USA soldater til Libanon, men ble presset ut. Reagan svarte med å invadere Grenada – et land uten forsvarstropper. Bush den eldre invaderte Panama – også et land uten forsvarstropper. Deretter reiste USA til Somalia for å gjenerobre orden, men også der ble USA presset ut. Og Wallerstein mener USA både i Midtøsten og på Balkan ikke fremstod som et hegemonimakt. Det var ikke fordi de ikke forsøkte, men fordi de ikke fikk det til.

"Utvilsomt – USAs militære kraft er landets sterkeste kort. Faktisk landets eneste kort". Men det er ikke sterkt nok. USA har vært med i tre store kriger siden 1945 (Korea, Vietnam og Golfkrigen) – en tapte de, to ble uavgjort og 100.00 amerikanere mistet livet. Og så sliter de nå igjen – i Irak.

Europa som rival

Amerikaneren Charles A. Kupchan går enda lenger enn Wallerstein i sin bok "The End of the American Era". Han hevder at "Hovedutfordrene til USA framover ville ikke komme fra skikkelser som Osama bin Laden og tilsvarende, men fra tilbakekomsten av tradisjonelle geopolitiske rivaler." Han sammenligner USA maktposisjon i dag med den Storbritannia hadde for 100 år siden. Da Storbritannia forstod at Tyskland rustet opp i forkant av den første verdenskrigen, konsentrerte Storbritannia all sin militære styrke for å møte utfordringen. I mellomkrigsårene valgte de derimot en annen strategi, noe som fikk konsekvenser på det europeiske kontinentet. Mellom 1920 og 1922 reduserte Storbritannia sine forsvarsbevilgninger fra 896 millioner pund til 111 millioner pund. I 1933 hadde Hitler 100.000 soldater, som var maksimalt, ifølge Versailles-traktaten. I 1935 var tallet oppe i 500.000 soldater. I 1936 brukte Storbritannia fire prosent av bruttonasjonalprodukt på forsvaret, Tyskland brukte 13 prosent.

I 1920 skrev den øverste lederen for de imperiale styrkene, Sir Henry Wilson, om Storbritannias militære evne: "Jeg kan ikke sterkt nok understreke den faren, den ekstreme faren, ved at hennes majestets armé er spredt over hele verden, sterk ingen steder, svak over alt, og ingenting i reserve i tilfelle en farlig situasjon oppstår eller trusselen nærmer seg".

Han ble ikke lyttet til. Kraften ble satt inn for å bevare de britiske imperiene, spesielt India. Og imperiet falt.

I dag argumenterer generalene for det samme i USA. De ville aldri til Irak. Imens passer 28.000 amerikanere på 280 millioner av sine egne innbyggere i USA. Resten er spredt over hele verden. Svake over alt, sterke ingen steder. Hvorfor?

Skal vi tro Charles A. Kupchan så er svaret enkelt: Ingen vet.

"USAs hjul spinner. Landet vet ikke hvor det vil og det vet ikke hvordan det skal komme dit".

Borte bra, men...

Etter den kalde krigen mangler USA en strategi, mener Kupchan. Landet har alltid vinglet mellom innadvendte og utadvendte perioder, og landet er for tiden inne i en introvert periode, slik George W. Bush la opp til før 11. september (selv om det ikke akkurat ser slik ut). På 1990-tallet har USA vært mer opptatt av hjemlige forhold enn verden der ute. Det nærmeste Clinton kom en strateg, var Robert Rubin – og han var en økonom. George W. Bush har vært lang heldigere i så måte, for under ham mangler det ikke på strateger. Problemer er bare, ifølge Kupchan, at de er opplært til å tenke som under den kalde krigen. Resultat er full forvirring. Det førte for eksempel til at Colin Powell det ene øyeblikket gikk inn for at sanksjonene mot Irak skulle lettes, for i det neste øyeblikk å forsvare invasjonen av Irak for å gjeninnsette et nytt regime. I det ene øyeblikket skal de amerikanske troppene ut av Balkan (Condoleezza Rice), i det neste skal de ingen steder (Colin Powell). Ifølge Kupchan henger dette sammen med at USA for tiden egentlig ikke er interessert i verden der ute, men at landet gang på gang likevel blir trukket inn. Det gjenspeiler seg også i interessen hos det amerikanske folket. Mellom 1989 og 2000 sank antall tid avsatt til utenrikspolitiske spørsmål på de største tv-kanalene i USA med 65 prosent. Mellom 1985 og 1995 falt andelen saker med internasjonal profil i blader som Time og Newsweek fra henholdsvis 24 til 14 prosent og fra 22 til 12 prosent. "Amerikanere og deres valgte ledere har mister interessen for å spille en ledende rolle som global vaktbikkje", mener Kupchan.

Nå høres det ut som om han er en konservativ hauk som ivrer for at USA skal ruste opp og fortsette å bevare rollen som kvasi-imperialist. Det gjør han ikke. Tvert imot mener han at USA må innse at det ikke er lenge før USA får seriøse rivaler på alle områder og at landet derfor først som sist bør innrette seg etter en ny liberal internasjonal orden, hvor USA spiller en rolle på lik linje med maktfaktorer som Kina, Europa og Russland. Nedadgående imperier og dets utfordrere har fulgt et fast mønster: Imperiene har fokuserte på forsvaret, utfordrerne har satset på økonomien. Og det siste har alltid lønt seg. Heia Kina og Europa!

Charles A. Kupchan og Imannuel Wallerstein er ikke de eneste som argumenterer for at USAs makt ble svekket etter den kalde krigen. Utgangspunktet for den konservative statsviteren Samuel P. Huntingtons tese om "The Clash of Civilizations" ligger ikke bare i det faktum at USA er en stormakt og den islamske verden en såret hund. Tvert imot, faktisk. Huntingtons poeng er at Vesten, med USA i spissen, er svekket, mens den islamske verdensdelen i tiårene framover vil styrkes. Ikke som en fundamentalistisk faktor, men som en geopolitisk faktor.

Globaliseringsfella

På 1990-tallet ble begrepet "globalisering" flittig brukt, og gjerne i kombinasjon med USA: Den USA-ledede globaliseringen. USA er opplagt en offensiv global aktør, men man glemmer lett at også USA er et offer for mange av de samme negative globaliseringskreftene som herjer i for eksempel Europa og Asia, ikke minst økonomisk. USA har helt siden 1972 vært en nettoimportør av kapital, noe som på 1980-tallet og 1990-tallet førte til at utenlandsk kapital kjøpte seg inn i amerikanske, tradisjonsrike selskaper i stor stil. "Politikernes og folk flests frykt er identisk med frykten de europeiske lederne og de intellektuelle har gitt uttrykk for gjennom mesteparten av det tyvende århundret stilt overfor amerikanske filmer, tv-show og forbruksvarer. Noen ganger har den amerikanske nasjonalistiske og proteksjonistiske reaksjonen hørt ut som om den er arrangert av Charles de Gaulle", skriver den amerikanske historikeren Richard Pells om USA på 1990-tallet.

USA er et åpent land og det gjelder også økonomien, noe som har fått den italienske diplomaten Silvio Fagiolo til å konkludere med: "Den nye globaliserte økonomi er den kalde krigens egentlige seierherre. Overfor denne viser USA seg mer sårbar enn de var overfor Sovjets atomvåpen". Derfor er det heller ikke til å undre seg over at bare 21 prosent av amerikanerne nå mener at globalisering er bra for landet, noe som er litt mindre enn det britene og tyskerne synes. Dersom USA er en imperiemakt også i økonomisk forstand, så er den i så fall sin egen verste fiende.

I boka "Empire" går radikalerne Michael Hardt og Antonio Negri også motstrøms når det gjelder de to vanlige synene på USA som imperiemakt – enten som en moderne avart av det britiske imperiet (imperialisme) eller som en redningsengel som får til det England ikke fikk til:

"Vår basis-hypotese, som motsier begge disse variantene, er at en ny imperial form for selvstendighet har utviklet seg. USA er ikke, og ingen nasjonalstat kan, forme senteret av dette imperiale prosjektet. Imperialismen er slutt. Ingen nasjon vil lede verden slik de europeiske nasjonene gjorde det. USA er riktignok en privilegert aktør i Imperiet, men deres privilegier kommer ikke av at de ligner på de europeiske imperialisme-maktene, men at USA er forskjellig fra dem."

The End

Men tross alt - spiller det noen rolle hva vi kaller monsteret? Kanskje ikke. USA er jo tross alt i Irak uansett om landet er et imperium på offensiven eller på defensiven. På den annen side er det dumt å bli norsk EU-tilhenger på grunn av et tilsynelatende offensivt USA som egentlig er på defensiven. Dessuten er det dumt å kaste bort mye krefter på å være redd for USA, når det etter alle målestokker å dømme er en milliard kinesere som kommer til å utgjøre morgendagens nye stormakt. Men den viktigste forskjellen ligger på det psykologiske planet: Ingen motsier med troverdighet en imperiemakt man ikke tror det går an å målbinde.

De siste femti årene har europeere aldri vært helt sikre på hva de foretrekker – et USA som bare bryr seg om seg selv eller et USA som blander seg altfor mye oppi andres foretninger. Et måteholdent USA hadde kanskje vært å foretrekke, for eksempel et USA som bare hjelper til når Frankrike ber om det. På den andre siden er det kanskje vel mye forlangt av et land som har en svær ryddeoppgave framfor seg hjemme, i likhet med EU foran utvidelsene mot Øst-Europa. Skal vi tro Kupchan mangler USA en geopolitisk strategi tilpasset den kalde krigens slutt. Da er det lite trolig at Europa har det. Da får vi stole på at Kina har noen planer for hvordan verden skal se ut om 15-20 år - mens vi venter på at det amerikanske århundret fader ut: "Spørsmålet er ikke om USAs hegemoni forsvinner, men om USA er i stand til å redusere sin makt stille og rolig, med minimal skade for verden", som Wallerstein formulerer det.