Talen og tvisynet

08.11.2003 00:00 – Av Halvor Finess Tretvoll

Det er tre av spørsmålene Anders Johansen stiller i en ny bok, som nyss har kommet på forlaget Spartacus. Den handler om å skrive, om vilje til å formidle, om å bli et samfunnsmenneske og om å engasjere seg i det offentlige rom. Bibliotekbaren på Bristol er et offentlig rom, skjønt i en ganske spesiell betydning av begrepet. Samtalen vår over kafébordet er derimot i ferd med å blande seg i den store samtalen når denne artikkelen kommer på trykk. Nå sitter Johansen parat med en røyk i munnviken. En røyk som i boken beskrives som en del av selve arbeidsmetoden – av det å skrive eller tenke, som langt på vei går ut på ett: "Dette er grunnen til at mange skribenter har vanskelig for å slutte å røyke vil jeg tro... Nikotinsuget kan vi tåle, på mange måter kjenner vi oss faktisk vel uten røyk. Men vi kan ikke skrive."

Bare babbel?

– Du skriver at "samtalen i det offentlige rom er i ferd med å forfalle til snakk". Hva mener du?

– En samtale kan være både privat og offentlig. I hverdagslivets mange privatsamtaler er innholdet ofte rent snakk, babbel eller drøss. Men disse samtalene knytter oss samtidig til hverandre. De er avgjørende for at vi skal beholde livsmotet og virkelighetssansen vår. Når kringkastingen blir full av den slags, er det rimelig å bli fortvilet over at sakene forsvinner og at offentligheten ikke er tilstrekkelig viktig eller vitalt. Men er det bare en perversjon, eller oppstår det med dette også et fellesskap vi kan kjenne oss igjen i, sier Johansen.

Svartsynet er ikke totalt, med andre ord.

– Og resignasjonen er ingen foretrukket strategi, for din del?

– Mange akademikere reagerer med å trekke seg tilbake. Jeg har problemer med alltid å beklager seg over dumhetene der ute. Tvisynet som kommer frem her, er et forsøk på å se muligheter i et det samfunnet vi er en del av. For meg er resignasjonen en umulig strategi.

Skriverier

Den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas har satt opp et ideal for en offentlig samtale. Den skal være preget av utvunget kommunikasjon og feire de gode argumenter. I Samtalens tynne tråd er dette bare den ene siden ved den offentlige samtale. For Hannah Arendt er det offentlige rommet snarere en samfunnsmessig integrerende foreteelse også når idealene ikke innfries. Det spiller Johansen videre på.

– Fra et slikt perspektiv er det offentlige rommet med på å bygge opp den verden vi alle er en del av. Jeg tror skribenter som meg selv er ganske perifere skikkelser, som skriver uten at det får store konsekvenser. Men mine skriverier blir til mer enn flyktige tanker når de møter et publikum. De blir virkeliggjort sosialt i en lesesituasjon. Ikke bare må vi som skribenter slite med å formulere tankene våre. De må også leses fram. Allerede her har vi tatt steget fra tekstens domene til samfunnets, sier Johansen.

En slik felles virkelighet innebærer imidlertid ikke enighet og likhet, for forfatteren.

Når man diskuterer dannelse, eller samfunnsdannelse, er det ikke en nasjonal enhetskultur man skal få kjennskap til, men heller en slags "metakulturell kompetanse", mener han.

– Det som truer sammenhengskraften i et samfunn er likegyldigheten, at folk trekker seg tilbake til sine privatsfærer. Ethvert engasjement på den andre siden er et bidrag. Også når det skaper konflikt. Til og med når to kamphaner møtes og hater hverandre, deler de virkelighet. For de angår hverandre da. I norsk sammenheng er målstriden og EU-saken stridsemner å komme sammen omkring. Det er stridsemner som på en måte har blitt våre, sier Johansen, før han utdyper:

– I den nye individualismens tid er det lett å forestille seg at det gode liv er privat, og samfunnet er noen sure plikter eller i høyden noen "naturomgivelser" vi kan nyte. I virkeligheten er samfunnet derimot et behov, og de små samtalene i det daglige er avgjørende for å knytte mennesker i hop. Livet blir halt dersom vi ikke har en vital fellesverden. Tilsvarende er det også for den skrivende slik at man bare blir halt skrivende dersom man bare skriver for seg selv. Skal man skrive for offentligheten, og ikke bare meritterende innenfor en akademisk verden, må man knytte an til det som beveger seg i sivilsamfunnet. Skriving virker som en veldig ensom sak, men det er det i virkeligheten ikke.

Det nødvendige skrittet

– Men, vent litt. Hva kan dette bety i et samfunn hvor journalister beklager seg over forskere som kler seg opp i faginterne språkgevanter og bruker uforståelige vendinger, og akademikere beklager seg over ignorante og sensasjonskåte journalister?

– Akademikere lager et for stivt skille mellom fag og formidling. Det er ikke nødvendig å skrive fag på et hemmelig språk som må oversettes etterpå. Noen er forbasket flinke, men en del bruker fremdeles et unødvendig utilgjengelig språk. Jeg vil ikke forsvare journalister i en slik sammenheng – de har all verdens spekulative motiver. Samtidig er det mange forskere som liker å uttale seg som "eksperter". Det kan gi en trygghet i rollen, men fungerer ikke som meddelelse. Vi må heller ta et lite steg til siden, og definere oss som en slags skribent eller intellektuell, ikke bare som ekspert. Først da får vi en stemme å tale med, sier Johansen.

– Hvordan skal så det gå til. En rekke strukturelle trekk ved det journalistiske feltet, som tidspress og kommersielle hensyn, umuliggjør nærmest en endring i den retning. En forståelig, men utilstrekkelig reaksjon fra akademikernes side er tilbaketrekning. Hva skal man gjøre?

– På kort sikt tror jeg verken på strukturelle endringer i mediene eller holdningsendringer innen akademia. Vi må heller sjele til sivilsamfunnet. Jeg tror mange har en fornemmelse av at noe er i ferd med å røre seg der – demonstrasjonene mot Irak-krigen i feberuar er det siste eksempelet. Dette påvirker skrivende folk, og det lar oss finne en vei mellom det akademisk meritterende og det mer spekulativt markedsorienterte. For en del av oss er ikke dette bare en plikt og en oppgave, men også et behov som må tilfredsstilles for at livet og arbeidet vårt skal få mening.

Epilog

I denne sammenhengen kan det er verdt å merke seg at Klassekampen, Dag og Tid og NRK P2 var de eneste andre mediene som intervjuet Johansen i denne omgang. Men samtalene i dette lille offentlige rommet, den kritiske offentligheten, eller motoffentligheten om man vil – som nettopp har materialisert seg i Bristols bibliotekbar – peker kanskje mot noe mer. Denne intervjueren vurderer i alle fall å begynne å røyke.