Hundre år med bjeffing fra venstre

Til kamp - Demonstrasjonsfane fra Rjukan, malt av Oscar Løvaas i 1917 eller 1918. (Bilde fra boka)

Foto: Oscar Løvaas

25.10.2003 00:00 – Av Andreas Løvold

Helgen 10–12. oktober i år feiret AUF sine hundre år. Ikke helt på dagen, for i bestillingsverket Partiets salt. AUFs historie forteller professor i samtidshistorie, Terje Halvorsen, oss at forløperen til dagens ungdomsorganisasjon – Norges socialdemokratiske ungdomsforbund – ble dannet i Drammen 20.juni 1903 under slagordet "i enighed og tro til kapitalisttyranniet falder". Hundre år er lang tid og spennet i politiske saker er enormt: fra antimilitarisme og generalstreik til motstand mot NATO, EF/EU og vekstsamfunnet. AUF er dessuten en organisasjon med store svingninger både hva angår institusjonelle avskallinger, medlemsantall og lokale variasjoner. Splittelsene er mange, spesielt mot venstre; først i 1909, dernest i 1921 og 1923, før Arbeidernes Ungdomdomsfylking oppstod i 1927. Senere, på 1960-tallet, førte den utenrikspolitiske opposisjonen til dannelsen av SF, senere SV.

"100 års historie er ikke uproblematisk å gå igjennom, bearbeide og framstille innen gitte grenser" poengterer Halvorsen. Og skriver videre: "20.juni 1903 samlet 15 unge menn seg til møte i ’Gimle’ i Drammen for å danne Norges socialdemokratiske ungdomsforbund [...] 10. oktober 2002 møttes rundt 350 valgte representanter og over 50 tillitsvalgte, gjester og ansatte til sammen over 400 personer til landsmøte i Arbeidernes Ungdomsfylking – AUF i Samfunnshuset i Oslo [...] det første møtet bekjente seg til kampen mot ’kapitalisttyranniet’. Da møtet i 2002 fant sted, eksisterte kapitalismen fortsatt"

Selv om dette, strengt tatt, ikke behøver å fortolkes som at AUF – Arbeiderpartiets våkne samvittighet med varig "venstresjuke", for å bruke uttrykket til Trygve Bratteli – har vært et mislykket politisk prosjekt, gir det en pekepinn på hvilken utfordring historikeren har med å ordne og systematisere hendelser til et troverdig og ikke minst spennende narrativ. Har Halvorsen lykkes med dette? På de fleste områder ja, på andre nei. Ganske sikkert vil AUF se seg fornøyd med dette arbeidet. Som oppdragforskning er studien eksemplarisk. I denne anmelderens øyne er dette et svært grundig, og til tider imponerende stykke arbeid hva angår bruk av primære og sekundære kilder. Halvorsen har brukt sine tre år godt. Boken er dessuten eminent ryddig, og prydet med flotte bilder og små tekstutdrag i bokser underveis. Dens layout, og ikke minst dens ryddige struktur bidrar til å gjøre boken svært leservennlig – ikke bare for medlemmer av organisasjonen men også for politisk interesserte mennesker. Hvert kapittel (av i alt 28) rundes av med oppsummerende betraktninger. Bokens siste hoveddel (av i alt 8) "Partiets salt" utgjør i tillegg en overordnet konklusjon.

Det er videre liten tvil om at boken i seg selv og dens idé er berettiget. Etter at de fleste partiers historie nå etter hvert har blitt skrevet, er det på tide å rette blikket mot de respektive partiers ungdomsorganisasjoner. De er genuine uttrykk for politisk praksis i det moderne Norge. Sånn sett er dette et pionérprosjekt. Og et viktig sådant. Med støtte i Seips berømte påstand om Arbeiderpartiet som ørnen blant partier, kan AUF beskrives som ørnen blant ungdomspartiene. Både hva angår medlemstall, ideologiproduksjon, politiske brytninger, målbevist strategisk arbeid og ikke minst som verksted for en lang rekke av nøkkelfigurene i norsk politisk historie, fremstår AUF som en viktig politisk institusjon. AUFs politikk blir Aps politikk som igjen blir landets politikk. Derfor er det uunngåelig at historien om AUF ikke også blir en historie om den norske arbeiderbevegelsens vekst og fall, om partiet AP, om det moderne Norge, om Norges politiske relasjoner til andre land, og ikke desto mindre om overgangen fra et industrielt til et postindustrielt samfunn. Kort fortalt, og for øvrig fremhevet av forfatteren; "AUF har aldri vært noen kjedelig organisasjon". Men det betyr ikke at boken med nødvendighet fremstår som morsom og spennende. Dette avhenger selvfølgelig av hvilke øyne som ser. I denne anmelderens øyne trekker det ned at den følger en høyst tradisjonell historisk ramme: Forfatteren er tilbaketrukket og skriver om "alt dette som har skjedd", både nøye, detaljert og kronologisk, men de store linjene og fortolkningene uteblir. De analytiske ansatsene dukker kun opp noen få steder, men da mer som oppsummering enn som kritisk refleksjon. Hvilken ramme har så Halvorsen valgt for sin fortelling? Boken beveger seg langs fire linjer: AUFs ideologi og politiske arbeid, AUFs forhold til AP, AUF som organisasjon og AUF som et møtested for ungdom.

Som institusjonell analyse inneholder Halvorsens bok en rekke interessante funn. Hovedgrepet som tas i boken er todelt: For det første AUFs forhold til AP, for det andre AUFs forhold til sin egen organisasjon. AUF som "salt" er selve metaforen. Men salt kan forstås på tre måter; som lagringsmiddel, som smakstilsetning, og som ren irritasjon. Uansett har AUF alltid hatt et gjentatt ønske om å være ideologisk vakthund som sørger for at partiet ikke går bort fra en radikal politisk kurs. Boken er god her. Den gir ikke bare utallige eksempler på konflikter innad i ledelsen, men også av lokale variasjoner.

Som sosial analyse av ungdomspolitikk byr boken på spennende funn, men er likevel noe mangelfull. Dans (som Einar Gerhardsen ønsket å forby i 1921, fordi det sløvet klassekampen), kjærlighet, lagsarbeid, musikk og teater er med, og ikke minst hvilken konflikt som da lett oppstår i forhold til det politiske arbeidet forøvrig. Boken kunne imidlertid gjort mer ut av de grensene som AUF skapte her; mellom hvilke aktiviteter som skulle gjelde som "politikk" og ikke. Ikke desto mindre savner jeg et sterkere ungdomsfokus. Man sitter igjen med det inntrykk at AUF ikke egentlig er en ungdomsorganisasjon, men snarere et parti i partiet.

Det er riktignok de politiske spenningene – ikke bare mellom ungdomsorganisasjonen og de eldre herrer (for det er lenge menn som er sterkest involvert) i partiet, men også internt i AUF – som opptar størst plass i boken. Kort sagt forteller boken om en organisasjon som alltid har vært trygt plassert til "venstre" i det politiske landskapet, men hvor innholdet over tid har skiftet mening. Radikalitetens innhold er historisk relativ, gitt hvilken eksisterende orden den måles i forhold til; et industrielt klassesamfunn, en sosialdemokratisk orden eller et postindustrielt samfunn. Jeg savner imidlertid en tydeligere tenkning og ikke minst systematisering av hvordan begreper, språk og idéer – som for eksempel "revolusjon", "klasse", "folk" og "nasjon" – har lagt føringer på hvordan medlemmer i AUF har fortolket verden rundt seg, og ikke minst endringer av disse. Spesielt gjelder dette AUFs særegne måte å intervenere på – ikke minst skape et politisk felt, stilt opp mot andre alternativer. Halvorsen berører flere ganger symbolenes betydning og hvordan det mentale landskapet stadig skifter, men dette forblir likevel en nedprioritert oppgave. I stedet trekker han frem velbrukte "ytre" forklaringer som kriger, revolusjoner eller økonomisk forverring. AUFs virkelighet blir sånn sett kun et speil av noe gitt som allerede har skjedd.

Sett bort i fra dette, synes jeg Halvorsen lykkes med å vise alle spenningene og motsetningene som har eksistert innenfor norsk arbeiderbevegelse og ikke minst kommet til uttrykk ikke bare mellom AUF og partiet men like sterkt innad i organisasjonen. AUF er ingen monolittisk eller strømlinjeformet meningsgruppe. Til tider har kampen vært sterk; "det ble ikke bare brukt tørre never, men også pistol og pepper". Boken gir mange flotte eksempler på hvordan ideologiske og politiske skillelinjer samtidig blir grenselinjer for hva slags meninger som kan sameksistere innen en og samme politiske organisasjon. Boken er, spesielt gjennom sitt rike kildemateriale og mange eksempler, et viktig bidrag til å analysere ungdommens politiske uttrykk. Som historiefortelling er boken smakstilsettende, som analyse et lagringsmiddel.