Sørgelig lett

Kristin Lian Berg - Lettskyet pent vær

Foto: Bokomslag

27.09.2003 00:00 – Av Maria Reinertsen

I fjord var det Inger Bråtveit, to år før Mirjam Kristensen. Begge debuterte med romaner der en liten pike opplever at en av søsknene dør. Legg til Steffen Sørum som for et par år siden gav oss mammas selvmord sett med øynene til en liten gutt.

I år er det Kristin Lian Berg som skildrer hvordan elleveårige Alma opplever lillebrors død. Alma bor på bondegården med mor og far og lillebror. På gode dager er far "rodeokongen", mor hans "baby", og gården en ekte ranch. Så dør lillebror. Farfar forlater farmor og mor gror fast i teppet på stuegulvet.

Selvfølgelig er det trist. Lian Berg får leseren til å ønske oppriktig at dette skal gå bra til slutt. Men et tragisk tema er ikke nok i seg selv: Der Sørum kjente på sviket og Bråteveit utforsket skyldfølelsen formidler Lian Berg bare sjokket og den naturlige sorgen: Et barn dør, familien sørger. Javel. Lian Bergs poetiske språk og Almas blanding av fantasi og virkelighet skaper distanse, historien blir mindre nær og farlig. Forfatteren lar personene prøve ulike fluktruter fra sorgen: fantasi, apati og campingferie i Sverige. Kanskje er det først og fremst denne lettheten som en velger å takle sorgen med forfatteren vil formidle. Men lettheten er dessverre så gjennomført at dette ikke knapt angår leseren.

Fjorårets debutant i sjangeren "døden med barneblikk", Inger Bråtveit, overrasket leseren med språket: Kapittel for kapittel bygget opp sitt helt særegne landskap av metaforer, fantasier og sammenhenger. I Lettskyet pent vær er billedbruken enklere; cowboyland og spor i ulike varianter er hovedbildene. De kjente bildene gjør det lett for leserne å gå inn i boken. Men jeg antar ambisjonene var noe mer enn å skrive en poetisk pageturner om døden på bondegården. Hovedmetaforen er spor, men boken etterlater få slike hos denne leseren.

Forfattere som velger barneperspektivet legger en del begrensninger både på hva som kan tenkes, hvilke metaforer du kan bruke og hva hovedpersonene kan gjøre med troverdighet. Hva det er med dette opplegget som tiltrekker seg debutanter? Er det en felles erfaring som må skrives ut og som best formidles gjennom barnet som en tilskuer til døden? Noe med hjelpeløsheten, det uopprettelige? Uansett, opplegget begynner å bli så gjennomskrevet at leserne blir immune. Forlagsredaktørene bør ta litt ansvar og sikre at neste debutant som vil skildre døden med barneblikk har noe nytt å bringe til torgs.