Midt i trynet

30.08.2003 00:00 – Av Halvor Finess Tretvoll

– Har du hørt historien om Kennedy? spør Torgrim Eggen og tenner en liten sigar.

– Nei. Hva da?

– Om sigarene. Altså: En gang i 1961 skal Kennedy ha ringt sekretæren sin og sagt: "Du må skaffe sigarer. Kubanske. Upmann, skal det være. Og minst tusen av dem." Sekretæren fikk tak i 1200. "Fint," skal Kennedy ha svart, før han tok frem pennen sin og et dokument fra skrivebordsskuffen. Signatur på nederste linje. Det var vedtaket om handelsboikott mot Cuba.

(Latter)

Likhetstankens tempel

Slik begynner intervjuet med Torgrim Eggen, forfatteren av en roman om maktkamp, intriger, opportunisme og illojalitet i det politiske liv. Her er et knippe eksempler på hva figurene får seg til å gjøre:

Magne Skogstad sprer falske rykter til pressen om at Hilde Nymoen har vært innlagt på psykiatrisk sykehus.

Hilde Nymoen utnytter en tragisk kidnappingssak for å score kriminalpolitiske poeng i populistisk rus.

Trygve Berg forsøker å spille rent, men har vært litt for glad i små gutter på Thailand.

Landet er Norge, partiet er Solidaritetspartiet, og de tre nevnte er kamphanene som slåss om de gjeveste taburettene etter at Erling Tufte – landsfaderen – har fått prostatakreft og gått av på et landsmøte.

Det er intet pent bilde av det politiske spillet som avtegner seg i Trynefaktor – sånn sett er tittelen neppe tilfeldig valgt.

– Jeg må selvfølgelig starte med å spørre deg om forholdet mellom romanuniversets "Norge", og det Norge vi puster i til daglig.

– Jeg bruker trollspeilet.

– Det vil si?

– Jeg sier ikke alt. Jeg sier foreksempel lite om hva som er flott og hyggelig i dette landet. Men det gjør alle andre likevel. Vi har får tutet ørene fulle om Norges fortreffelighet. Slik har det vært de siste tjue årene, og kanskje stemmer det at Norge er et av verdens beste land å bo i, men perfekt. Det er det ikke.

– Tenker du på noe spesielt?

– Ta sosial rettferdighet. Den er lengre unna enn på veldig lenge. Skolevesenet, helsevesenet, kulturpolitikken. Alt dette er bedre i Frankrike, hvor jeg bor nå, enn i Norge. Verdens rikeste land, og likhetstankens tempel, klarer altså ikke å få disse tingene skikkelig til.

Mediemakt

Men så tar Eggen seg i å snakke som en politiker, og det kan vel ikke en forfatter tillate seg. På den annen side. Han synes ikke politikerne skal ha enerett på å snakke om politikk.

– De skal ikke få kontrollere dagsorden og perspektivene i ordskiftet, noe vi er alt for tilbøyelige til å la dem gjøre. Så lenge ikke andre begivenheter – å ha rørt ved en pupp i utide, for eksempel – overskygger det politikeren vil snakke om.

– Men slik er det ofte i romanen din. Mediene setter utvilsomt dagsorden der.

– Nettopp. Hvor er makten situert? Det er spørsmålet jeg forsøker å stille i Trynefaktor.

– Handlingen foregår i stor grad i spenningsfeltet mellom politikerne og ofentligheten. Hvorfor?

– Er det ikke der politikken finnes da? Hvor mange har personlig møtt topppolitikerne? Hvor mange er medlemmer av et politisk parti og benytter seg av den kanalen? Hvor mange stemmer ved valg? Jeg merker en klar tendens til at politikerne velger TV fremfor aviser når de skal selge budskapet sitt. For på TV blir det ingenting igjen av uttalelsene. Det som er sagt, er sagt, og i morgen er det glemt. Det er en nær sammenheng mellom en skriftkultur og demokratiet. Fjernsynet er først og fremst reklameprodusentenes medium. Det har de skjønt alle andre steder, men det har ikke gått opp for oss her i landet ennå. Derfor synes jeg faktisk at det er helt logisk når politikerne ønsker seg partireklame på TV. Det er jo det de gjør. De forsøker å selge et produkt.

– Det er kanskje noe slikt demokratiet i Norge har degenerert til. En dystopi kan man i alle fall lese ut av boken. Kanskje er det enda verre, for i tillegg finnes det noen litt skumle typer som trekker i trådene og planter informasjon for å få sin kandidat valgt. Pengesterke folk, aner vi. Tror du dette også gjelder utenfor romanuniverset?

– I forhold til en av den politiske litteraturens store klassikere – George Orwells 1984 er dette som et lystspill å regne, så dystopi er kanskje å ta i. Når det gjelder pengesterke bakmenn, må man holde tunga jævlig rett i munnen. La oss se til USA et øyeblikk. Der er det veldig synlig at Bush dingler i noen andres tråder. Ikke minst i forbindelse med krigen mot Irak, og de lukrative kontraktene til gjenoppbygging og olje i etterkant. La meg si det slik: Det ville forbause meg dersom Norge ikke hadde et snev av denne utviklingen. Jeg ser fram til resultatene av Eva Jolys arbeid, for å si det sånn. Her hjemme er staten svært tungt inne næringslivet, og staten kontrollerer fortsatt enorme verdier i dette landet. Så kan vi begynne å se etter skurker. Tony Sopranos; vet du hva han egentlig gjør, forresten? Han har kontrakt på søppeltømming. Han har vunnet anbudet, og betales av skattebetalerne. Det er vel bare et spørsmål før vi får mafiadrevne gamlehjem?

(latter).

– Hvilke arbeidere?

– Føler du selv at dette er en politisk roman?

– Jeg vet ikke om det er en politisk roman. Dersom man legger 70-tallsdefinisjonen til grunn skulle også løsningen på problemene ligge i boken. Slik er det ikke i Trynefaktor. Roland Barthes har sagt: Den gode litteraturen er spørsmålet, minus svaret. Jeg tolker det dit at spørsmålet bør være formulert på en slik måte at svaret ikke ligger implisitt i det. Jeg skulle gjerne sagt til folk hva løsningen var. At nå var det bare for arbeiderne å gjøre revolusjon. Men jeg tror ikke det er slik. Og forresten: Hvilke arbeidere?

Debatten om politisk litteratur hadde høyest intensitet på forsommeren, men debatten om kunstens autonomiproblem har gått sin gang i Klassekampens spalter også i sommer. 1970-tallets ml-litteratur holdes frem som et skrekkens eksempel. Slik må litteraturen ikke få bli igjen. En buffer mot propagandisme i litteraturen er kanskje en slags mental avstand til egen samtid som kan gi litteraturen det nødvendige fremmede blikket.

– Hvor mye samtid kan man slippe inn i litteraturen før den slutter å være litteratur?

– Er ikke det den enkelte forfatters problem da? De kjeder meg litt disse litteraturstudentene som sier at litteraturen må være slik er slik. Litteraturen er den samlede masse av det som blir utgitt, det. Verken mer eller mindre.

Forlagsskifte

Så sier Eggen helt på eget initiativ.

– Da jeg begynte å leke med denne ideen vare politikken noe som bare ble brukt som bakteppe i krimbøker og thrillere. Men for meg er det politiske spillet spennende nok stoff i seg selv. Dette er dessuten ikke min første politiske roman. Det var Hilal.

Etter den kom Pynt, som Eggen er mest kjent for. Så har han lest seg opp på norsk politikk. Et ganske omfattende arbeide, skal vi tro forfatteren, før han flyttet til Frankrike hvor han har bodd det siste halvannet året. Tre års arbeid, og et forlagsskifte ligger bak den romanen.

– Det med forlagsskifte må jeg få spørre deg om. Hva skjedde? Har det vært flere forlag inne i arbeidet?

– Ikke egentlig, men jeg har gått fra Gyldendal til Cappelen. Det skyldes hva jeg vil kalle mindre uoverensstemmelser. Men det var også en følelse av at jeg ikke hadde det helt bra der jeg var og ble fristet til å prøve noe nytt. Det gav absolutt mersmak. Dessverre har det ikke vært noe sjekkhefteforleggeri. De gjør ikke slikt. Vel antagelig skjer det, det er bare det at jeg ikke får vite om det. Du kan se det for deg. Det må være som å verve en spion. Hemmelige møter og greier. Jeg kjenner Anders Heger, og når vi har drukket øl sammen, har vi fått mistenkelige blikk. Men det var ikke slik det gikk til altså. Det var ikke det.

Selskapslek

– Ok. Tilbake til Trynefaktor. Institusjonene er lett gjenkjennelige, og beskrivelsene du gir er satiriske og ikke nådige i Trynefaktor. "Statsmanden" er Aftenposten, "Tiden" er Dagbladet og "Tostrup" er Tostrup. Hva med personene?

– Det er klart institusjonene jeg nevner i boka har ganske klare referanser. Men det er ingen nøkkelroman. Det er ikke slik at en av personene i romanen egentlig er en virkelig person. Det er litt av mange politikerpersonligheter i alle de tre hovedpersonene. Jeg har faktisk laget en ny selskapslek med det utgangspunktet. Jeg tror nemlig alle politikere er én av de tre figurene: Hilde, Magne eller Trygve.

– Og den selskapsleken du nevnte. La oss leke den.

– Ok.

– Kristin Halvorsen?

– Hilde. Den var lett.

– Men Hilde er jo usmakelig...

– Ja, det er det folk vil ha.

– Kåre Willoch?

– Trygve.

– Kristin Clemet?

– Nja... Trygve, igjen.

– Tobben?

– Magne. Men med mye Trygve i seg. Den var vanskelig

– Valgerd Svarstad Haugland?

– Magne. Er du enig? Det ble veldig tydelig at hun var partiorganisasjonens kvinne under denne Medhaug-saken.

– Kjellemann?

– Hilde. Utvilsomt.

– Ok. Hva med J. F. Kennedy?