Makten og mennesket

Imperiet kaller

Imperiet kaller - Kommer på Spartacus i disse dager, og er å få kjøpt i bokhandelen. Her bringer vi et utdrag fra boken, som er skrevet av kulturforsker Siri Meyer.

Foto: Sidsel Jørgensen

Maktutredningens maktbegrep kommer til kort. Samtidig kryper Imperiet nærmere. Det vi kan gjøre er å spørre: Hva er et menneske? skriver Siri Meyer.

23.08.2003 00:00 – Av Siri Meyer

Samfunnsvitere knytter gjerne makten til Storting og regjering, offentlig forvaltning og organisasjoner, og undersøker deres handlingsmuligheter og legitimitet. Men hva om vi velger et helt annet utgangspunkt og ganske enkelt spør: hva er et menneske?

Et menneske er nakent, sårbart liv, en livskraft og et utemmet potensial. Men vi er også noe annet og mer enn natur. Mennesket er, som Aristoteles formulerte det, et politisk dyr. Som produktive, skapende vesener samhandler vi og kommuniserer med hverandre. Vi gir ikke bare lyd fra oss når vi uttrykker glede og smerte; vi uttrykker oss ved hjelp av språklige tegn. I språket kan vi trekke distinksjoner, skille mellom godt og ondt, rett og urett. Det er nettopp her, sier filosofen Giorgio Agamden, vi må plassere politikken. På grensen mellom det nakne, sårbare livet og samfunnsdannelsen. I dette grenselandet mellom natur og kultur individueres vi: vi blir individer med bestemte egenskaper og sosiale dyr som handler politisk.

Hva hjelpes frem og hva lukkes ute når nakent sårbart liv blir til sosiale fellesskap? Det er slik vi bør stille spørsmålet om demokratiet og maktens anatomi.

Da kommer de tradisjonelle maktteoriene til kort, fordi de begrenser seg til juridiske og institusjonelle modeller med abstrakte og formelle subjekter. Rett og rettferdighet blir et spørsmål om stat og styring, lover og legitimering. Makten blir dessuten noe negativt; noe som kommer utenfra, noe befalende og tvingende.

Her åpnes det ikke for den gode makten; den som springer ut av det produktive begjæret og materialiserer seg i nye livsformer. Makt er også dette: livsbegjær og skapertrang.

Aldri før har troen på at mennesker og sosiale fellesskap både kan og bør styres, vært større enn i dag.

"Der det er pent blir man snill. Der det er stygt blir man slem." Slik talte byrådslederen i landets hovedstad, Rune Gerhardsen, for medlemmer av Bolig- og byplanforeningen i 1995. Sitatet er ikke bare et sosialdemokratisk slagord. Det uttrykker en tverrpolitisk tro på at mennesket er et produkt av sosiale omgivelser, og at disse omgivelsene kan formes og styres gjennom planlegging. Og planleggingen får legitimitet og gjennomslagskraft fra vitenskapen. Vi lever i et kunnskapsbasert samfunn, som politikerne sier, enten de kommer fra det ene eller det andre partiet.

En makt- og demokratiutredning må tenkes innenfor et slikt perspektiv: den springer ut av politikernes ønske om å forbedre styringsmekanismene. Spørsmålet blir da: hva vet politikerne og offentlig forvaltning om grensene mellom det nakne sårbare livet og samfunnsdannelsen? Og hva slags kunnskap søker de? Kan det være som den svenske forskeren Bo Vinnerljung sier til den danske Weekendavisen, at "Vi skandinaver har med vores tradition for den stærke stat en forkærlighed for enkle teorier og klare svar på komplækse spørgsmål"?

Romerstaten

De institusjonelle og juridiske maktteoriene tar ikke høyde for særtrekkene ved den moderne staten. Denne staten beskytter ikke bare sine borgere mot ytre og indre fiender og regulerer forholdet mellom dem ved lov; den griper inn i våre liv på intime og komplekse måter som var ukjente for tidligere herskere. Staten tar ikke bare hånd om den enkeltes helse og velferd, utdannelse, fødsel og død, kort sagt: vårt fysiske og psykiske liv fra vugge til grav. Den forsøker også å oppdra oss og forme vårt livsbegjær.

Så store ambisjoner har knapt noen statsmakt hatt før. Romerne for eksempel, som vi kjenner fra historien som imperialistiske og brutale, og som underla seg store deler av verden, ville aldri snakket som Rune Gerhardsen. Romerne anla byer ved å la to hovedgater krysse hverandre i rett vinkel. Ved enden av hver gate bygget de en byport som ble forbundet med tykke murer. Slik kunne de herskende kontrollere hvem som gikk inn og ut av byen og forsvare innbyggerne mot ytre fiender. Midt i byen bygget de et torg for offentlige funksjoner. Så langt og ikke lenger gikk planleggingsmakten. En romersk keiser ville aldri sagt at politikkens mål var å skape snille mennesker. Det hører til den moderne politikkens styringsambisjoner.

Biopolitikk

Styringsobjektet for den moderne statsmakten er biopolitisk (etter bios, "liv" på gresk); politikken handler om å forme levende mennesker. Makten begrenser seg ikke til institusjonene; den befinner seg både innenfor og utenfor lover og formelle styringsverk. Det er derfor studiet av politikk krever et kulturperspektiv, et perspektiv som favner om hele mennesket. Bare et humanistisk blikk kan stille seg solidarisk med det produktive livsbegjæret og mennesket som nakent, sårbart liv.

Hva åpnes det for og hva lukkes ute når nakent, sårbart liv blir individer og samfunn? Og hva får en gitt sosial orden til å holde seg ved makten?

Her kommer vi ikke utenom de tegn og symboler vi bruker for å kommunisere og samhandle. Språket er en del av den makten som skaper og opprettholder samfunn. De som deler språk, deler verden. Språket etablerer felles forståelseshorisonter og handlingsrom.

Men språket har også makt til å skape sosiale forskjeller. Byråkraten, journalisten og lyrikeren for eksempel, snakker ikke det samme språket; de skriver og handler ut fra ulike tankefigurer og logikker. Byråkraten taler i formelle og abstrakte kategorier, journalisten i nyheter og spektakulære oppslag, mens lyrikeren kan bryte med grammatikk og syntaks og skrive all slags erfaring inn i språket. Kriteriene for godt og dårlig, for det som passer seg og det som ikke passer seg i det enkelte samfunnsfelt, er helt forskjellige.

Symbolsk makt kan vi kalle denne makten til å skape og opprettholde fellesskap i forståelses- og handlingsrom og til å etablere og fastholde forskjeller.

Ludvig og soverommet

Symboler skaper virkelighet; de forlener verden med mening, verdier og betydninger, og de setter grenser. Den som lever i et vestlig land, må for eksempel underkaste seg og beherske distinksjonen mellom offentlig og privat.

Denne grensen trekkes på forskjellig vis fra land til land og i ulike historiske kontekster. For Ludvig 14. var soveværelset en del av det offentlige maktrommet. Han tok imot utsendinger fra inn- og utland mens han lå i sengen. For kong Harald og statsminister Bondevik tilhører sengen privatsfæren. De ville miste makten om de fulgte Ludvig 14.'s eksempel.

Språk og symboler skaper orden ved å trekke distinksjoner. De opprettholder forskjeller mellom normalt og unormalt, rett og galt, stygt og pent. Språk og bilder som anerkjennes som sanne beskrivelser av virkeligheten, blir tillagt stor makt. Slike virkelighetsbilder understøttes av institusjoner og brukes av personer og sosiale grupper i jakten på posisjoner og materielle ressurser.

Til forskjell fra ordensmakter som politiet og hæren, utøver de ofte makt uten særlige anstrengelser. Makten ligger ikke i ordene eller talehandlingene i seg selv, men i de virkninger som frembringes når folk slutter opp om dem. Uten denne anerkjennelsen – tilslutningen fra andre mennesker – har språk og symboler ingen makt. Derfor lar symbolsk makt seg bekjempe. Men det byr på en særlig vanskelighet; den symbolske makten er som regel usynlig. Anerkjennelsen av den symbolske makten skjer oftest ubevisst.

Makt som åpner og beruser

Det finnes intet samfunn uten makt og ingen makt uten samfunn. De to tingene henger sammen. Makten er en uløselig del av det sosiale liv. Men det finnes ulike former for makt: makt som innsnevrer, kontrollerer og lukker og makt som åpner, inspirerer og beruser. Den siste makten gir selvutfoldelse og individuell frihet; den første blokkerer for livsbegjær og skaperkraft. Analytisk er det viktig å skille dem ad. I det sosiale livet er de derimot uløselig vevet sammen, i en symbiose av skapelse og destruksjon. Noe gammelt må dø før det nye kan spire.

Den kontrollerende og innsnevrende makten ytrer seg som en redsel og manglende åpenhet overfor det som er annerledes og forskjellig; den er enspråklig. Når denne makten hører "fremmed" tale, tolkes ordene utelukkende ut fra det som gjelder som sant og riktig i eget språk. Det som bekrefter det egne virkelighetsbildet, integreres, mens det fremmede og dissonante overhøres og støtes ut. I de enspråkliges verden råder konsensus og stillstand.

Den lukkende makten ytrer seg i liten målestokk, mellom to mennesker, så vel som i stor skala. Vennskap og samliv kan strande på grunn av manglende gehør. Én sosial gruppe kan tvinge andre sosiale grupper til å snakke sitt språk. Fornorskningen av samene er et godt eksempel, hvor kravet om enspråklighet gjaldt helt bokstavelig. En stat kan gjøre noe lignende i mer overført betydning. Amerikanerne opptrådte enspråklig, både før, under og etter krigen i Irak. De samtalte med andre stater ut fra en tankelogikk med to muligheter: enten er du med meg eller mot meg. De som ikke talte "amerikansk" stod i fare for å falle helt utenfor det gode fellesskapet. Den åpnende makten bejaer bevegelse og tilblivelse; den lar nye tanker og ansatser til livsformer få utfolde seg fritt. Det gamle destrueres og går under. Denne skapende livskraften er ikke bare truende; den er også alvorlig truet.

Imperiet

Vi er, som dette essayet vil vise, i ferd med å bli et fattigere samfunn, hvor det er vanskelig å fastholde eksistensielle og sosiale erfaringer i språket. Det er i dette tomrommet mellom språk og erfaring at Imperiet dukker opp. En ny verdensorden, basert på en uimotståelig og ugjenkallelig globalisering av økonomi og kultur. Med denne globaliserte orden følger nye former for herredømme. Vi skal nærme oss fenomenet ved å vise hva det gjør med det nakne, sårbare livet. Det handler om symbolsk vold, vold mot de symboler vi bruker for å reflektere over samfunnet og oss selv.

Symbolsk vold

Vibeke stryker sønnen Jon over håret. De har nettopp flyttet til et nytt sted, og Jon strever med å finne seg til rette. Forfatteren Hanne Ørstavik beskriver det slik i romanen Kjærlighet:

– Jon, sier hun, – aller kjæreste Jon. Hun gjentar bevegelsen, ser på hånden sin. Hun har lagt på en lys beige neglelakk med litt rosa i, hun liker å være diskré på jobben. Hun kommer på det nye settet som fortsatt må ligge i vesken, plomme, eller var det vin; mørk, sensuell lebestift og lakk i samme nyanse. Utstyr som matcher en mørk, brunøyd mann tenker hun plutselig med et lite smil.

En kjærlig håndbevegelse. Et øyeblikks fortrolighet mellom mor og sønn. Så forvandler hånden seg til en sminket overflate. Vibeke opplever seg selv i reklamens estetisk-erotiske språk. Hun forvandles til en kvinne som i fantasien matcher en mørk, brunøyd mann. Jon glemmer hun helt. Det blir også hans skjebne. I romanen blir Jon gående ute i snø og kulde uten nøkkel. Han fryser i hjel.

"Rouge Attraction. En optisk illusjon, et spesielt Lumiflex system kreerer tredimensjonale farger som gir iøynefallende og uimotståelige lepper." "Dyrisk og deilig. Sexy skinn. Hud som skimrer. Semsket og hudfarget. Snøringer og litt dekor setter standarden for sommeren.". Reklame for klær og sminke utmerker seg med et særlig språk: varen smelter sammen med mennesket.

Den som bærer et sexy skinn blir selv dyrisk og deilig, i en forestilt virkelighet med uklare grenser mellom simulasjon og realitet.

Vibeke ser ikke Jon. Hun ser ikke seg selv heller, men betrakter selvet ut fra et imaginært, mannlig blikk. Hun er margstjålen, invadert av fantasiene fra Imperiets begjærsfabrikk. Vibeke drømmer om å møte en mørk, brunøyd mann. Mer neglelakk, mer rouge, mer sensuelle lepper. Imperiet higer etter mer konsum, etter enda hurtigere sirkulasjon av varer. Funky business.

Konsumet gir løfter om nye opplevelser. Det er et møte som skjer i fantasien, i et innbilt rom. I Imperiet finner mange opplevelser sted i det virtuelle.

Dagens 12-åringer har opplevd det aller meste, men på trygg avstand; fra TV-stolen. Vi kjenner suget etter mer. Internett, turisme, reklame og massekultur gir løfter om å innfri drømmene. Imperiet trenger stadig dypere inn i oss.

Symbolsk vold kan vi kalle dette fenomenet. Det lar seg sammenligne med en voldtekt. "Hvorfor ble det meg?" spør et voldtektsoffer; hun søker en forklaring innenfor overgriperens vokabular. Feilen må være hennes egen. Der det utøves symbolsk vold, har den talende mistet det språket som gir mening og verdi til egne erfaringer og snakker i stedet maktens språk. Voldtektsofferet beskriver hendelsen i overgriperens tankeunivers; slaven taler i herrens kategorier. Det er det som skjer i romanen Kjærlighet, der Vibeke opplever seg selv i reklamens kvinnebilde.

1984

George Orwell gir mange eksempler på symbolsk vold i romanen om fremtidslandet Oceania, med tittelen 1984. I Oceania bekjemper man ikke en motstander, man bemektiger seg bare hans tanker. Det var blitt mulig gjennom innførelsen av et helt nytt språk, nytalen. "Nytale var Oceanias offisielle språk og var blitt oppfunnet for å imøtekomme Ingsocs eller engelsk sosialismes Ingsocs ideologiske krav... Hensikten med nytale var ikke bare å skape et uttrykksmiddel for den verdensanskuelse og det tenkesett som særpreget tilhengerne av Ingsoc, men å umuliggjøre alle andre måter å tenke på." Nytale baserte seg på det vanlige engelske språket. Men ordene ble gitt nye betydninger: "krig" het "fred", "frihet" het "slaveri", "uvitenhet" het "styrke". Og forrådet av ord ble kraftig redusert. "Hensikten med nytale var ikke å utvide, men å innskrenke tankens område, og dette målet ble indirekte fremmet ved at man skar ordvalget ned til et minimum." Nytalen er et eksempel på symbolsk vold – vold mot våre språklige uttrykksmidler. Symbolsk vold skjer ofte ubevisst. Den holder oss nede og skaper et samfunn av mennesker med bøyde nakker. Vi tappes for krefter til å yte motstand. Når vi ikke lenger har andre uttrykksformer til rådighet enn dem vi har felles med Imperiet, er vi beseiret. Da taler det enkelte menneske om seg selv og om sitt forhold til makten i maktens språk. Noe annet finnes ikke.

Håpet

Imperiet kaller vil vekke oppmerksomheten mot de massive overgrepene på vår evne til å gi erfaringene språk og til å reflektere over verden. Volden mot språket – mot det forrådet av ord, tankefigurer og bilder vi har for å tenke og handle – holder Imperiet ved makten. Symbolsk vold er en del av dets logikk og hersketeknikk. Den beskrives best gjennom situasjoner og språkbruk som leseren kan dra kjensel på fra sitt eget liv. Imperiet kaller er et bidrag til et rikere språklig vokabular for å beskrive makten og demokratiet. Vi trenger flere tankefigurer, ord og bilder for å beskrive den sosiale erfaring og maktens anatomi. Rike språk lar seg ikke umiddelbart instrumentalisere eller omsette til praktiske tiltak i offentlig forvaltning. Imperiet kaller er likevel ikke apolitisk. Essayet hviler på en bestemt forståelse av makt og politikk. Det vil bidra til å forandre samfunnet på indirekte vis, ved å øke refleksjonsevnen til den enkelte leser. Teksten springer ut av et ønske om et kvalitativt bedre demokrati. Den munner ut i et begrep om det politiske. Dette begrepet kan brukes til å gjenåpne forbindelsen mellom individet og politikken. Det gode demokratiet er et konfliktenes demokrat , et samfunn med evne og vilje til å la forskjeller og nye stemmer komme til orde og brytes mot hverandre.

Del på Twitter Del på Facebook

Siste utgave

Forsiden på siste utgave av Ny Tid

17.-23. oktober 2014

I løssalg nå!