Mindre jazz på Molde-jazz

Bass

Bass - Steinar Raknes spiller i både The Core og Urban Connection. Under jazzfestivalen ble det seks timer musisering hver eneste dag. Likevel drev han sine medmusikanter i beste Charles Mingus-ånd

Foto: Bjørn Stendahl

Molde har tatt igjen Oslo som landets største jazzfestival, med 230 timer musikk og 130 konserter. Men bare halvparten av musikktimene er jazz.

02.08.2003 00:00 – Av Bjørn Stendahl

På den oppsummerende pressekonferansen spurte noen om ikke festivalen kunne ta i bruk Molde stadion til konserter. Spørsmålet var muligens alvorlig ment, og festivalledelsen svarte pent at slike band som må til for å fylle en stadion, var utenfor festivalens programprofil. Det var ikke noe ønske om å bli større, og det ble videre hevdet at årets festival hadde en klarere jazzprofil enn før.

Det siste blir ikke riktig når vi setter oss ned med kalkulatoren. De siste årene har det vært omtrent 2/3 "rein" jazz og 1/3 såkalt "beslektet". I år var andelen "beslektet" omtrent halvparten – litt avhengig av ører som hører. Dette skyldtes for en stor del at klubblokalet "Tapperiet" var trukket inn i festivalens program, selv om den ikke var en del av festivalens ansvar. Der, og andre steder, var det musikk som festivalprogrammet markedsførte som "norsk rock", "klassisk, depressiv rock", "norsk pop" og "funky afropop". Aldri har vel arrangementet vært nærmere til å kalle seg en "jazz-, pop- og rockfestival".

En festivalveteran forsvarte offentlig den musikalske spredningen med at alle festivalens ytringer jo "stammer fra jazzen". Dette er vel ikke helt korrekt. Glatt popmusikk, en gang kalt "slagermusikk", var en forenklet utvikling fra europeisk operette- og lystspilltradisjon, om enn påvirket av snille jazzformer. Rock & roll oppstod på 1950-tallet som en hvit utgave av afroamerikanernes rhythm & blues (fra 40-tallet), igjen utviklet fra blues-shouting (30-tallet), boogie-woogie (20-tallet) og shuffle (10-tallet). Disse hadde et felles utgangspunkt med jazzen i sammensmeltingen av europeiske og afroamerikanske musikkimpulser. Mens jazzen utviklet seg i stadig mer kompleks retning, oppstod et behov for en røffere og enklere underholdningsmusikk med de samme røttene, og det forekom en gjensidig påvirkning.

Nå er ikke dette med sjangermangfoldet i Molde noe problem for en festivalgjenger. Du klarer likevel neppe å rekke over mer enn 40 timer levende musikk, og det er mer enn nok å ta av av streit moderne akustisk jazz, dertil en god kvote gammeljazz. Moldefestivalen har alltid vært flink til å omfavne alle stilytringer.

Nye scener

Det var skjedd forbedringer i lokalitetene i år. Idrettens hus, med flatt gulv og sniff av gamle turnsko, har vært en av hovedscenene siden 1979. I år tok festivalen i bruk det nye Bjørnsonhuset, den første sal i Molde som er bygget med spesielt henblikk på konserter. Både Molde kino (hovedscene 1962-85) og Forum (intimscene fra 90-tallet) har vært helt brukbare konsertrom, men Bjørnsonhuset gav en helt annen ramme rundt de fem hovedkonsertene med Dianne Reeves, John Zorn’s Electric Masada, Dave Holland Big Band, Michael Brecker/Farmers Market og Trondheim Voices. Vi håper Idrettens hus nå blir erstattet for godt, men festivalledelsen gav oss ingen løfter – dette er også et spørsmål om kapasitet og økonomi.

Bruk av Alexandraparken, like nedenfor festivalhotellet, er også en nyvinning av året. Blant trær, blomster, bed og terrasseringer ble det gitt 16 gratiskonserter, og NRK P2 hadde daglige både sendinger og opptak fra selvregisserte forestillinger, utmerket ledet av Knut Borge. Parken var åpen til langt på natt; derfra kom et brus av lykkelig skvalder og mer eller mindre velvalgt hermetisk musikk.

Rådhusplassen, som fra 1989 har vært scenen for gratiskonserter, var fortsatt i bruk, men til barneforestillinger og enkelte konserter i jazzens ytterkant (eller over kanten). Like i nærheten lå førnevnte "Tapperiet", som tidligere var kjent som "Lucullus" og var et av de faste jazzlokalene fra 1975 og utover. Fra omkring 1990 gikk repertoaret over til mer blues og rock, og stedet gled ut av festivalens ansvar. I fjor var det en meget "off" klubb for heftige rytmer; uten festivalens vitende var blant annet Karin Krog engasjert der i samspill med en discjockey! I år var arrangementet altså inntatt i festivalprogrammet og hevet rockeprosenten betraktelig.

Residerende kunstner

På fjerde året har Molde engasjert en kjent musiker til å delta under hele festivalen og spille i forskjellige slags kombinasjoner, være en såkalt "artist in residence". En god idé; det begynte i 2000 med Chick Corea, deretter Pat Metheny og Paal Nilssen-Love. I år hadde man valgt tenor- og sopransaksofonisten Michael Brecker.

I de siste 30 år har han vært en av de travleste studiomusikere og utvilsomt den mest plateinnspillende saksofonist i amerikansk jazz. Dette skyldes naturligvis hans dyktighet og fleksibilitet; med ubesværet teknikk beveger han seg i de fleste sammenhenger innen moderne jazz, rock og pop. Og det er nettopp fusjonsmuskken som har vært hans hovedvirke siden han ankom New York City i 1970 og gjorde seg kjent gjennom jazzrockgruppene "Dreams", Brecker Brothers og "Steps ahead".

Personlig har jeg ikke vært så begeistret for hans spisse tone og litt polerte frasering, men har erkjent hans lette driv og tekniske ferdigheter, og at han til en viss grad har dannet skole for andre hvite post-Coltrane-saksofonister. Han viste flere sider av seg ved fjorårets konsert, "Directions in music", et større register og en til tider fyldig lyrisk tone. Ved årets solokonsert i kirken demonstrerte han sin dyktighet videre, blant annet evnen til å utnytte kirkerommets etterklangstid til å spille tostemt med seg selv.

Med bare fire konserter kom vel Michael Brecker litt for lett fra sitt verv som "residerende kunstner". Vi savnet for eksempel en slik "master class" som Pat Metheny gav, der han i to timer fortalte interesserte tilhørere om hvordan improvisert musikk blir til...

Høydepunkt

Som nevnt i tidligere festivalreportasjer, er det hensiktsløs her i Ny Tid å fortelle hvordan hver enkelt musiker i Molde spilte, etter at dagsavisene for lengst har delt ut poengene sine. Men kan jeg tillate meg å berette om høydepunkt i mine opplevelser? I tur og orden vil jeg trekke fram Dianne Reeves og hennes trio, som opparbeidet ledighet, frigjorthet og stigende kvalitet i festivalens åpningskonsert, Jørn Øiens trio med en av jazzens vel bevarte hemmeligheter, tenorsaksofonisten George Garzone, John Balke med Trondheim jazzorkester i bestillingsverket "Games and trickery", om spill og løgner rundt Irak-krigen, John Taylor’s underfundige solokonsert i Forum, trioen Carsten Dahl/Arild Andersen/Patrice Héral med vakker og medrivende kunstmusikk i Kulturhuset, den italienske sangeren Roberta Gambarini med et glitrende amerikansk komp, Jason Moran trio med stor rytmisk og harmonisk kreativitet, og til sist de unge norske musikerne i The Core og Urban Connection som gav et fyrverkeri av noen klubbkonserter. Bassisten Steinar Raknes spilte i begge band, fra ni om kvelden til tre om natta, og drev sine medmusikanter i beste Charles Mingus-ånd. Opplistningen er muligens urettferdig mot alt det jeg ikke fikk hørt...

Malurt og medaljer

Festivalen ble som vanlig profesjonelt avviklet – selv om den drives av 600 frivillige amatører. Konsertene begynte stort sett presis, det var nok av god musikk, været var strålende, den storslagne fjellsilhuetten var synlig hver dag. Litt malurt til lydteknikere som er så preget av drum’n’bass-kulturen at de får lyden fra de dypeste basstrengene til å bli en overstyrt grøt; det gikk ut over så nyanserike bassister som Jimmy Woode og Arild Andersen. Enda mer malurt til de lydteknikere som setter på upassende pausemusikk allerede før musikerne er kommet av scenen. Uærbødig, synes jeg.

Besøket av en israelsk krigsforbryter er behørig kommentert av Ny Tid og andre. At noen med manglende politisk gangsyn inviterte Sharon til Molde midt under et stort musikkarrangement, skapte naturligvis problemer både for den praktiske avviklingen og for publikum. Det gir ingen god følelse å være i et avstengt område, oppleve snikende politi i villahagene og se nærgående helikoptre kretse rundt oss. Festivalledelsen forsøkte å holde seg helt nøytral og gjøre sitt for å gjennomføre det musikalske. Derfor skvatt vi i stolene da festivalens styreleder tok opp saken under åpningskonserten, han syntes det var greit med et slikt statsbesøk som et "samkvem på tvers av kulturene" og mente at dette kunne føre til at Molde jazzfestival nettopp ble et sted hvor forskjellige kulturer kunne møtes. En utrolig umusikalsk uttalelse, i uvitenhet om at slik har festivalen fungert siden den startet. Noen minutter senere kunne vi kanskje glemme det pinlige opptrinnet og glede oss over at to av festivalens kjernekrefter, Otto "Kikkan" Sættem og Petter Pettersson, mottok Kongens fortjenestemedalje i gull for sin innsats gjennom 38 festivaler. Vel fortjent!

Del på Twitter Del på Facebook

Siste saker