Ny Tid InternationalMøte med russisk venstreside
I femten år har sosialister i vest vært på utkikk etter ei russisk venstreside å samarbeide med etter at verdens villeste kapitalisme slo til. Det har ikke vært lett – verken å orientere seg eller å finne noe annet enn mikroskopiske kimer til et demokratisk venstre.
Det foregår riktig nok arbeidskamper med en heftighet som en må til Latin-Amerika og Asia for å finne maken til. Det fins et forvirrende mangfold av tendenser, grupperinger og nettsteder, men så avmektige og så ustabile. Fortsatt er kommunistpartiet til Ziuganov (KPRF) eneste masseparti i Russland.
Derfor var det med spenning jeg reiste til Moskva for å delta på en konferanse om "Framtida for venstrekreftene i lys av globaliseringa".
Konferansen var i seg sjøl et dristig eksperiment. For første gang møttes den sovjetkritiske venstresida og representanter for KPRF på en felles konferanse. Det var lett å se hvem som var hvem: deltakerne fra KPRF stilte i mørk dress og diskret slips. De andre var uten enhver uniform.
Stedet var konferansesentret Golitsyno i en skog vest for Moskva. Et hundretalls deltakere kom fra så mye som 58 ulike organisasjoner og institusjoner. Atten aviser og andre medier hadde journalister til stede.
Vilje til reell diskusjon
Initiativtakeren Boris Kagarlitskij oppsummerte konferansen som et langt skritt framover for venstresida i Russland. For første gang var det vist vilje til å lytte på tvers av tradisjonelle motsetninger og til å finne felles utgangspunkt for framtidig samarbeid.
En slutterklæring på 3-4 sider trakk konklusjoner fra diskusjonene i ni seminar over ulike temaer – og ble vedtatt enstemmig. Bare én avholdt seg fra å stemme. Og det var på ingen måte et vassent dokument som nå går over i historien som "Golitsyno-konsensuset".
Ikke en gang med ildtang
Grunnproblemet for den demokratiske venstresida er at det er umulig å få noen velgeroppslutning uten en eller annen form for allianse med KPRF. En slik allianse har i alle år vært tabu for de aller fleste. Mange av deltakerne på konferansen, med Kagarlitskij i spissen, har ikke villet ta med ildtang i Ziuganovs KPRF.
To forhold endrer situasjonen. For det første har ungdom begynt å melde seg inn i KPRF for å finne ut om det går an å endre partiet. Og for det andre går det en diskusjon innad i KPRF om romsligere former for alliansebygging.
Opplegg for splittelse
28-åringen Ilja Ponomarjov er en av de unge som nå har gått inn i KPRF. Han hadde en hovedinnledning der han pekte ut tre hovedtendenser i KPRF, de ortodokse kommunistene, nasjonalpatriotene og de "bevisste sosialistene". Disse tendensene lever i en sameksistens som ikke kan vare.
Ikke alle var enig i denne tredelingen. En av debattantene mente at enten var du kommunist, eller så var du det ikke. Og var du det ikke, var du enten sosialdemokrat (det var antakelig ikke ment som en hedersbetegnelse) eller bare opptatt av at Russland på ny måtte bli en verdensmakt.
En romsligere rød valgallianse?
Sergej Glasiev leder en valgallianse som kommunistpartiet tar i bruk for å nå velgere som ikke vil stemme direkte på KPRF og oppfattes som KPRF-lederen Ziuganovs "menneskelige ansikt".
Glasiev hadde hovedinnledningen på konferansen og tok som sitt utgangspunkt at det blant russere flest er et "naturlig venstreflertall". Det ytrer seg ved at det store flertallet setter sosial rettferdighet, gratis utdanning og et offentlig helsevesen de kan føle seg trygge på, som viktige politiske mål.
Russere flest er også skeptiske til at det skal være kjøp og salg av jord – og vil ha nasjonal kontroll over naturressursene – "slik det er både i det sosialdemokratiske Norge og i de fleste arabiske oljestater".
Dømt til opposisjon?
Glasiev gikk inn på hva det er som hindrer at KPRF øker velgeroppslutningen ut over de 25 prosent partiet har i dag. Han la vekt på tre forhold:
- at de fleste partiene tar i bruk en venstre-retorikk om sosial rettferdighet,
- at oligarkene, enkeltpersonene med enorm økonomisk og politisk makt, ufarliggjøres i media nærmest som mytologiske figurer,
- at de samme oligarkene finansierer de andre store partiene, de som til gjengjeld skjermer dem sjøl mot innsyn og kontroll.
Nettverk i stedet for partimøter
Glasiev tok til orde for at KPRF måtte åpne seg som parti, forlate de vertikale partistrukturene og utvikle horisontale nettverk både for diskusjon og politisk handling.
De utallige partimøtene løser ingen problemer verken for partiet eller for folk flest. Det som trengs er et parti som hver eneste dag er der hvor folk ferdes og forsvarer deres interesser sammen med dem. Sa Glasiev.
I debatten ble også andre retninger pekt ut. En av de mest aktive slo fast at det som trengs, er et "ortodokst marxistisk parti".
Sjølforskyldte svakheter
Boris Kagarlitskij åpna konferansen med å fastslå at 1990-åra var det verste tiåret for venstresida i Russland. Og mye er sjølforskyldt:
Den russiske venstre-opposisjonen har valgt "frivillig isolasjon" i forhold utlandet, både til venstrekrefter i andre land og til den internasjonale, globaliseringskritiske bevegelsen.
I tillegg lider venstre-opposisjonen av nasjonalisme og klerikalisme. Den satser på nasjonalistiske argumenter i stedet for sosiale – og stiller seg ukritisk til hvordan den russisk-ortodokse kirken inngår i maktutøvelsen i samfunnet.
Vergeløse uten organisasjon
Fra fagbevegelsen møtte Vasilij Mokhov, sekretær i VKT, den viktigste av de sentrale fagbevegelsene. Han stilte spørsmålet: Hvorfor er det ikke fagforeninger i de store oligarkisektorene?
Oljearbeiderne i Vest-Sibir er f.eks. helt vergeløse. De har ingen mulighet til å tilkjempe seg noe av de enorme profittene som oljeselskapene stikker av med.
I det store oljeselskapet Lukoil er det riktig nok obligatorisk å organisere seg – men der er til gjengjeld fagforeningen et styringsinstrument for arbeidsgiverne – akkurat som i sovjettida.
I følge Mokhov er det gruvearbeiderne og transportarbeiderne som har organisert seg best. De har gjennomført tøffe og til dels langvarige streiker – og har ved flere anledninger vunnet fram med krava sine.
I kolonner – med gevær?
En ungkommunist, medlem av ungdomsforbundet til KPRF, mente at den politiske forvirringen i Russland skyldes at klassesamfunnet er brutt sammen i et uoversiktlig kaos. Det blir ikke bra før vi får en virkelig arbeiderklasse. Da vil den før eller seinere organisere seg – etter hvert i kolonner med gevær på skuldra.
Innlegget utløste en replikk fra en kvinnelig deltaker: Vil du tillate arbeiderklassen å streike hvis du får makt?
Det var ikke der debatten på konferansen tok slutt – men kanskje der den skyter fart for alvor. Motsetningene er store på den russiske venstresida – men det er utfordringene også.
