Vil ikke bli motsagt

Midt i mot - Nina Dessau ble kraftig imøtegått av Hege Storhaug (bildet) i Ny Tid for to uker siden. Her svarer Dessau på Storhaugs kritikk.

Foto: Britt Myhrvold

21.06.2003 00:00 – Av Nina Dessau

For å vise hvordan mediene har skapt endringer som påvirker hele "innvandrerdebatten" og dermed hele samfunnet, tok jeg utgangspunkt i "imam-saken" (Ny Tid 16/5 og 24/5). Denne saken tok selv utgangspunkt i skjulte opptak av to imamer som ble foretatt i 2000. Opptakene ble presentert til offentligheten som en sensasjonell "avsløring" i 2002, etter at vi hadde opplevd de norske medienes presentasjon av blant annet Kadra-saken, terroristangrepene i New-York og Fadime-saken. Med utgangspunkt i det som har stått i norsk presse, viste jeg hvorfor og hvordan opptakene kunne bli en sensasjon i 2002. Med andre ord, hvordan avlyttinger som faktisk viste at imamer "i det skjulte" tok like systematisk avstand fra tvangsekteskap og vold som de gjorde offentlig, og tilbød sin hjelp, likevel kunne brukes til å stemple dem som løgnere, og frata dem all troverdighet. Hvordan kravet om "et riktig syn på nordmenn" – et krav som ikke bare er dypt udemokratisk, men går på tvers av enhver mulighet for reell integrering – ble introdusert uten motstand. Hvordan vi gradvis har lært å godta ting som går imot elementære, demokratiske menneskerettighetsprinsipper som alle forfekter.

Ikke suspekt

Hege Storhaug forklarer i sitt svar (Ny Tid 7/6) at opptakene ble publisert langt tid etter avlyttingene på grunn av interne forhold i nettstedet fundamental.net. Senere ga drapet på Fadime og mediefokuseringen på relaterte temaer en "naturlig anledning" til å publisere opptakene. "Mer suspekt var det altså ikke", skriver Storhaug. Men jeg har aldri sagt at det var "suspekt", eller påstått å ha spesielle kunnskaper om det som skjedde bak kulissene. Jeg gir blaffen i det som skjedde bak kulissene i fundamental.net. Det viktige for den offentlige meningsdannelsen er det som presenteres i offentligheten, både hva, hvordan og når det presenteres. Jeg har i min artikkel lagt frem og analysert det som kan dokumenteres, det som sto svart på hvitt i mediene. De siste årene har vi sett sterke krefter både nasjonalt og internasjonalt som prøver å venne opinionen til stadig nye overkjøringer av fundamentale menneskerettigheter og demokratiske prinsipper, i frihetens og demokratiets navn. Hva majoriteten aksepterer nå, er ikke det samme som majoriteten aksepterte for to år siden – på samme måte som "fredshissere" nylig kunne brukes som skjellsord i Norge, noe som ville ha vært uforståelig før.

Ingen avsløring

For å bevise at imam-opptakene førte til en ekte "avsløring", kommer Hege Storhaug med lange sitater av både meg og fra de nevnte imam-avlyttingene. Det er ikke vanskelig å finne sitater i de opptakene som vil støte mange nordmenn, og heller ikke vanskelig å finne paralleller i kristne miljøer – selv uten at de blir hemmelig avlyttet. Poenget er i hvilken grad, og for hvem, det er lov å ha synspunkter som avviker fra det som er blitt majoritetens hegemoni. Det vil si i hvilken grad minoritetene må underkaste seg majoritetens synspunkter langt utover det som er fastsatt i landets lover og regler, og attpåtil kalle den underkastelsen for "frihet". Demokrati er ikke alles rett til å mene omtrent det samme.

Bruken av "oss"

"For oss som har en bred kontaktflate i flere ikke-vestlige miljø," skriver Storhaug, "er det manglende integreringsvilje og – evne som er de største stengslene" til integrering – og ikke "nordmenns stereotypier og fordommer". Merk den snodige bruken av ordet "oss" – som antyder at de som har andre erfaringer eller synspunkter enn henne, ikke har kontaktflate i flere ikke-vestlige miljøer, og derfor ikke ser sannheten. Storhaug definerer sin egen plass blant dem som vet, og dermed er hennes påstander sanne. I en NRK-debatt om tvangsekteskap den 16. juni avviste Storhaug Nazia Mukhtars synspunkter, erfaringer og virkelighet med å si at "Vi er ikke opptatt av alle de som klarer seg, fordi de klarer seg". For et program for integrering! At man "klarer seg", betyr ikke at man ønsker å leve dag etter dag med samme nedlatende generaliseringer, samme krav om å underkaste sin virkelighet til Storhaug og andres kulturløse angrep på "kultur".

Overbeviser ikke

Storhaug nevner en "helt unik ekteskapsstatistikk" "som avdekker et dystert mønster" om tvangsekteskap" – den skulle vise at nesten alle gifter seg med folk fra egen bakgrunn, og derfra hopper hun uten videre over til "menneskehandel". Storhaug "er overbevist om at også Nina Dessau kjenner uro over disse statistikkene i et menneskerettighets-, kvinne- og integreringsperspektiv". Jeg skulle ønske at Hege Storhaug sluttet å være overbevist om ting hun ikke vet noe om, i dagens debatt har hennes overbevisninger nemlig en tendens til å skulle fungere som dokumentasjon i seg selv.

Den statistikken, som Storhaug baserer presentasjonen av sin nye bok på, er utarbeidet av Statistisk Sentralbyrå (SSB). De som har laget statistikken, sier til Dagsavisen (17.06.03) at Storhaugs tolkning er "misvisende". "Statistikken registrerer kun det fåtallet som faktisk er gift ved 23-årsalderen i 2002. Hvem de øvrige 73 prosentene kommer til å gifte seg med vet vi foreløpig ingenting om" sier Benedicte Lie, koordinator i SSB – bortsett fra at muligheten til å gjøre selvstendig valg blir større når man blir eldre. Lie forklarer at utviklingen går i positiv retning, blant annet fordi "ekteskapsmønsteret til innvandrerungdom som er vokst opp i Norge nærmer seg mønsteret til resten av befolkningen". Altså et klart tegn på integrering. Hun presiserer at "hvis vi skal vite mer om omfanget av tvangsekteskap kan vi ikke se på vår statistikk, men gjøre feltarbeid, fordi statistikken ikke sier noe om innslag av kjærlighet og tvang".

"Oss" og "dem"

Storhaug bruker med andre ord sin egen misvisende tolkning av SSBs statistikk pluss historier om enkeltskjebner for å kreve nye forbud, i en situasjon med liten kunnskap om det reelle omfanget av tvangsekteskap i Norge. Samtidig kan antall ekteskap på tvers av gruppene uten tvil sees som et tegn på integrasjon. Følelsen av tilhørighet er avgjørende i denne sammenheng. Tilhørighet kan være så uendelig mye mer enn etnisk og/eller religiøs tilhørighet. Men er en etnisk eller religiøs gruppe under angrep, tettes ofte rekkene – og tilhørigheten defineres mer og mer etter etniske/religiøse linjer. Å fokusere maksimalt på motsetningene mellom "oss" og "dem", slik det gjøres nå – ikke minst ved hjelp av Storhaugs iherdige virksomhet – påvirker både nordmenns og innvandrernes valg.

Verden deles stadig skarpere i to: De som kan betrakte retten til å reise til andre land som en naturgitt, selvfølgelig rettighet, og de som er like selvfølgelig fratatt denne rettigheten. Imens vokser forskjellene mellom fattige og rike. Jo mer grensene stenges, jo større sjanser for at de kanalene som fremdeles finnes, som ekteskap, brukes til noe annet enn det de er ment til. Hvor mange dette gjelder, er uklart. I slike tilfelle er det de samme menneskene som beskyldes for forstokkede, middelalderske holdninger, som viser en bemerkelsesverdig evne til raskt å tilpasse seg en stadig hardere verden. Storhaugs svar er å vanskeliggjøre familieforening, men det blir ikke mer frihet eller menneskerettigheter av det.

Oppsiktsvekkende

I sitt svar til meg kommer Storhaug også med nye og oppsiktsvekkende kommentarer til Kadra-saken. I min artikkel siterte jeg fra VG rett etter TV2’s program om omkjæring: "I likhet med imamene i afrikanske moskeer i Oslo støtter leder av Islamsk råd og medlem av Verdikommisjonen, Kebba Secka, omskjæring av jenter. "Dette, skrev jeg "blir umiddelbart stående som en udiskutabel sannhet". Videre siterte jeg Aftenposten: "etter få måneder angret medlemmer av Verdikommisjonen på at de hadde dømt Secka uten å sette seg inn i saken".

Storhaug sier nå at "verken Kebba Secka eller Ebrahim Saidy (…) støtter kjønnslemlestelse i seg selv. Secka ut fra sin stammetilhørighet (tilhører wolofstammen som ikke lemlester jenter), Saidy ut fra sin tolkning av islam (forholder seg til Koranen, ikke til hadith på dette temaet). Dette visste vi godt da Kadra oppsøkte dem. Men vi kjente et annet ofte avgjørende moment (særlig for jenter) innen islam, nemlig det sterke autoritetsidealet: Øverste autoritet er Gud, dernest dine foreldre. Det er altså en religiøs plikt å adlyde foreldrene. Og det tragiske resultatet var at de derfor rådet Kadra til å la seg kjønnslemleste – fordi ’moren krevde det’". Det nevnes ikke en gang at Secka faktisk hadde en forklaring på hvorfor han svarte Kadra Noor som han gjorde. Hvorfor dømme Secka på nytt og fritt fram tillegge han motiver han ikke har, mens hans side av saken fortsatt blir totalt tiet i hjel?

I Storhaugs fremstilling reduseres Secka og Saidy fra mennesker til klisjeer, uten evnen til å ha egne meninger. Den ene er Wolof og den andre forholder seg til Koranen, og dermed vips, vet vi hvilken holdning de har til kjønnslemlestelse. Hvis det var slik, hvorfor i all verden ble vi ikke fortalt det på den tiden da de to var hele Norges yndlingshatobjekter?

Plikten

Storhaug forsikrer oss om at i islam er det en religiøs plikt å adlyde foreldrene, rett etter Gud. Hun er ikke alene om denne tolkningen. Det er påfallende hvor ytterst reaksjonære norske fremstillinger av Islam ofte er. Vi blir stadig presentert for fundamentalistiske, dehumaniserte versjoner av islam og forsikret om at slik er det for alle muslimer, eller i hvert fall for alle gode muslimer. På denne måten gis i praksis støtte til de mest reaksjonære varianter. Om den såkalte "plikt til å adlyde" vet faktisk Storhaug bedre enn dette: Om vi bare holder oss til imam-saken, har hun hemmelig avlyttet to imamer som "i det skjulte" ikke snakker om plikt til å adlyde, men om at respekt er viktig. Når "Aisha" sier at hennes foreldre anklager henne for å være for norsk, og ikke tillater henne å ha samtaler med nordmenn eller å ha dem som venner, svarer imam Ali Shah: "Det er galt av dine foreldre. En må jo prate med mennesker rundt seg eller ha venner. Ikke alt foreldre eller faren din sier, er riktig." Når Aisha sier at hun ikke vil bosette seg i Pakistan, som foreldrene vil, svarer imamen kontant: "Du er myndig nok til å kreve hvor du vil bo."

Likevel vil Storhaug at "plikt til å adlyde foreldrene" skal nå tjene som forklaring. Seckas egen forklaring er at han ikke trodde på Kadras historie (hvorfor skulle vi ta det for gitt at alle de som ble avlyttet gikk på limpinnen og slukte rollespillet og de falske fortellingene?) Secka trodde ikke på historien, blant annet fordi det var så usannsynlig at en jente skulle ha spurt en mann fra en helt annen del av det afrikanske kontinentet om råd om omskjæring, og på grunn av Kadras alder som hun da også løy om. Men da han hørte henne snakke om vold i en seksuell sammenheng, fryktet han – som barnevernspedagog - at hun skulle bli utsatt for overgrep, noe det ofte er vanskelig å snakke om direkte. Siden Kadra sa at omskjæringen uansett ikke var nært forestående, mente Secka at det beste var å etablere et tillitsforhold for å vite hva dette egentlig handlet om. Derfor ville han ikke være bastant på verken den ene eller den andre måten. Nå presenterer Storhaug helt nye utlegninger om grunnen til Seckas antatte synspunkter – dømt skal han være uansett. Det er ellers et helt fundamentalt krav til en sivilisert framgangsmåte, at anklagede skal få anledning til å svare på anklagen før dommen faller.

I livsfare?

Jeg kritiserte mediene som systematisk bruker uttrykket "liv og død", og dermed stempler alle innvandrere som potensielle mordere. For eksempel da det sto at Jeanette Holm "risikerte livet " da hun gikk inn i moskeen til World Islamic Mission. "Nei, det var ingen av oss som trodde Jeanette risikerte særlig der og da", innrømmer Storhaug. "Men i etterkant er det umulig å vite hva de mest ekstreme kan være villige til å gjøre". Ja selvfølgelig er det umulig å vite (egentlig er det vanskeligere i forkant enn i etterkant). Det er derfor denne teknikken, som ubevisst får leseren til å assosiere "muslim" med "livsfare", er så effektiv. Menns vold mot kvinner bagatelliseres altfor ofte - kvinner som er direkte truet, kan fremdeles ha vanskelig for å bli tatt alvorlig. Derfor er ikke innvandrerkvinner tjent med at alle innvandrermenn defineres som potensielle mordere gjennom stadige gjentakelser om «å risikere sitt liv». Man må være ekstremt naiv for å tro at det å gi næring til og alminneliggjøre en generell frykt fører til mindre vold. Det motsatte er faktisk tilfelle.

Man må "stille krav til innvandrere", sies det ofte - en svært ullen formulering, for det er nærmest umulig å få et klart svar på hva det betyr, utover, selvfølgelig, å følge landets lover og regler. Både i offentligheten og, som det har vist seg, også under avlytting skal man helst ha et idealisert syn på nordmenn – noe som langt i fra alle nordmenn har, spesielt blant de borgere som deltar aktivt i samfunnet. Samtidig skal innvandrere underkaste seg majoritetens syn på dem selv, noe de ikke har det minst grunn til å gjøre, og aller minst i "frihetens" navn.