Når sant skal sies

07.06.2003 00:00 – Av Hege Storhaug

Under tittelen "Nå skal ingen motsi oss" (Ny Tid 16/5 og 24/5 samt Samtiden 2/2003), hevder Nina Dessau at lydopptakene med Jeanette Holm og imamene, som ble gjort i de to største moskeene i landet sommeren 2000, ikke ble offentliggjort før i 2002 fordi de ikke avslørte noe som helst. Dette stemmer ikke. Videre sier hun at jeg som journalist etter dette tar med Kadra til afrikanske moskeer for nye skjulte opptak. Dette er også helt feil.

Rett kronologi

Her er den riktige kronologien: Overgangen vinteren/vår 2000 sendes Kadra til somaliske og gambiske moskeer, det vil si cirka et halvt år før publisering av materialet på TV2 i oktober 2000. Før publisering, det vil si sommeren 2000, oppsøker Jeanette de største moskeene i Norge.

Jeg er da ansatt i Fundamental.net. I og med at jeg kjenner godt til hva som kommer til å bli avslørt om et par måneder, mener jeg det er viktig å sikre liknende opptak. Grunnen er enkel: Etter å ha arbeidet innen integreringsfeltet i en årrekke, kjenner jeg godt til de doble tungene blant sentrale ledere i innvandrermiljø. Etter TV2-avsløringene ville det bli vanskelig å sende en ung kvinne inn til de religiøse lederne med en "smørbrødliste" med spørsmål og utfordringer. Hun ville lett kunne bli avslørt.

Under oppbyggingen av Fundamental.net, ble det klart at nettstedet ikke skulle drive gravende journalistisk arbeid, men være et forum for dialog og debatt. Da jeg sluttet fikk jeg med meg opptakene og fortsatte mitt tidligere virke som frilansjournalist. Så blir Fadime drept, og hvor omfattende dekningen av temaet tvangsekteskap og æresdrap ble, kjenner vi alle godt. Dermed åpnet det seg også en naturlig anledning til å publisere de skjulte opptakene. Vanskeligere eller mer "suspekt" var det altså ikke.

Det nye

Opptakene gjort av Jeanette avdekket ikke noe nytt, sier Dessau. Vel, det kan vanskelig stemme. Her gir jeg noen utdrag av hva Neemat Ali Shah, tidligere imam ved Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat, den muslimske menigheten i Norge, sier i samtalen med "17 år gamle Aisha som er glad i en norsk gutt". Utdragene kan med hell leses i et integreringslys, hvilket er konstruktivt med tanke på at de fleste muslimske barn går på koranskole i nettopp moskeene:

Aisha: Mener du at muslimer er bedre enn ikke-muslimer?

Ali Shah: Ikke bare bedre, men mye bedre. Vi er ikke engang litt, men mye bedre. Vi har en tro, vi har en Gud, vi har verdier, vi har ett mål. Men de andre lever som i et jungelliv hvor de vil kun nyte og ha det gøy.

[...]

Aisha: Pappa mener at jeg ikke bør bli venner med nordmenn. Hvorfor er det en slik grense?

Ali Shah: Denne grensen er for å advare barn for å ikke komme i en slik situasjon som du er i. Vi er veldig forskjellig fra nordmenn. Vi har forskjellige regler og verdier.

Aisha: Hvorfor bor vi i Norge da?

Ali Shah: Det er et feil valg. Det er min mening også. Dine foreldre burde ikke ha bestemt seg for å bosette seg i Norge. Men siden de gjorde det, må de nå ta konsekvensene av det.

[...]

Ali Shah: Det Gud vil fra mennesker er ikke mulig å oppnå i et flerkulturelt samfunn. Med så mange trossamfunn omkring, forsvinner forskjell mellom dyr og menneske. Når menneske lever livet uten tro og respekt, så lever det akkurat som dyr.

[...]

Ali Shah: Ingen familie som ikke er muslimer aksepterer en muslimsk person velkommen som familiemedlem. Du må jo se på fakta; vi har enda ikke blitt akseptert eller tolerert som muslimer i dette landet. Her er det bare uenigheter og hat for oss muslimer fra nordmenn. Så hvordan kan du tro at et hus med ikke-muslimer vil tåle deg som familiemedlem?

Aisha: Familien hans har ikke noe imot at jeg er muslim.

Ali Shah: Det er bare noe de sier, de taper ingenting på at du forlater din religion og blir medlem i deres familie. Tapet blir ditt siden du da ikke kommer til å være muslim lenger. Og du vil da så klart miste din familie og slekt i tillegg.

Gjennom 1990-tallet benektet både religiøse og politiske ledere i sentrale innvandrermiljøer at tvangsekteskap var et utbredt fenomen. Dette var sterkt medvirkende til å hindre politikere i å innføre nødvendige tiltak for å beskytte de unge i disse miljøene. Da regjeringen i 1998 endelig lanserte en handlingsplan mot tvangsekteskap, som selvsagt innebærer kanalisering av økonomiske midler til organisasjoner, snudde enkelte og sa offentlig at mange (særlig) jenter utsettes for dette svært alvorlige overgrepet. Men få har sagt det så tydelig som Atta Ul-Mustafa, tidligere imam i World Islamic Mision. Dette sa han til Jeanette: "Det er veldig mange som sier at det ikke brukes tvang i vårt samfunn, men det er ikke sant. Det blir brukt veldig mye tvang i vårt samfunn. Hvis jeg ber noen om å legge sin hånd på Koranen å sverge på det at de ikke har blitt tvunget i ekteskapet, så er det ikke mange som kommer til å si ja. Alle har bare lært seg å leve i det ekteskapet."

Også Nina Dessau forstår at slike uttalelser hadde imamen aldri sagt offentlig.

Og dette er heller ikke i nærheten av hva imamer i møte etter møte med ledende norske politikere, både nasjonalt og lokalt, har formidlet om problemer med eksempelvis tvangsekteskap (til både Odd-Einar Dørum, Erling Lae, Kjell Mange Bondevik). Tvert om har de generelt sett vist helt motsatte (positive) holdninger til integrering og norsk samfunnsliv enn hva Jeanette ble fortalt under fire øyner. Dette er svært tragisk. Men det er vel så tragisk at politikere som har ansvaret for integreringspolitikken ble ført bak lyset i så mange år.

Etter avsløringene er dette vanskeligere. Og en mer realistisk integreringspolitikk tjener ikke minst de som er gjort sårbare innad i miljøene på; kvinnene, ungdommen og barna.

Unik statistikk

Nina Dessau er en av stadig færre som tviholder på et generelt negativt syn på nordmenns holdninger. Det er "nordmenns stereotypier og fordommer" som gjør det så vanskelig for innvandrere å integrere seg. For oss som har en bred kontaktflate i flere ikke-vestlige miljø, er denne virkelighetsbeskrivelsene usann og ulogisk. Det er manglende integreringsvilje og -evne som er de største stengslene. Evnen handler om en ofte dårlig og smal skolebakgrunn, samt mangel på forståelse for demokrati. Viljen handler om en redsel for å miste kontrollen over sine egne (særlig kvinnene) – at de integrerer seg i grunnleggende demokratiske verdier, jamfør den umenneskelige og nærmest fascistiske æreskodeksen.

Nina Dessau er absolutt en av dem som vil ha god nytte av å studere boken til Human Rights Service (HRS) som offentliggjøres til uken: Feminin integrering – utfordringer i et fleretnisk samfunn (gis ut på kolofon.com). Vi presenterer blant annet helt unik ekteskapsstatistikk, statistikk som avdekker et dystert mønster både hva gjelder tvangsekteskap (utbredelse), og muligheten for å oppnå et velfungerende fleretnisk samfunn med dagens politikk.

Her er et par funn: I løpet av fem år har 331 andregenerasjonsjenter med pakistanske foreldre giftet seg. Én giftet seg med en etnisk nordmann. For tyrkiske jenter var tallene 97 ekteskap og ett med etnisk norsk mann. 96 prosent av de marokkanske jentene, 97 prosent av de tyrkiske jentene og 98 prosent av de pakistanske jentene giftet seg med en av samme etniske opprinnelse. Og langt de fleste hentet ektefellen i foreldrenes hjemland. Omtrent nøyaktig det samme mønsteret er å spore blant guttene i 2. generasjon. Det mest bekymringsfulle er kanskje dette: Tendensen til å gifte seg med sine egne har økt i perioden 1996 – 2001, og tendensen øker også fra 1. generasjon til 2. generasjon.

Menneskerettigheter

Jeg er overbevist om at også Nina Dessau kjenner uro over disse statistikkene i et menneskerettighets-, kvinne- og integreringsperspektiv. Ut fra hva imamen fortalte Jeanette kan det vel være liten tvil om hvorfor blant annet ekteskapsmønsteret er som det er. I tillegg til holdninger, handler det også om økonomi i form av visum til Vesten. Den menneskehandelen som pågår, med de omfattende konsekvensene for både enkeltindividene, familiene og samfunnets "helse", burde få oss alle til å ønske radikale politiske endringer. Integreringen glir overhodet ikke på skinner. På grunn av eksempelvis reaksjonære religiøse/politiske krefter.

Nina Dessau siterer videre fra VG angående TV2’s program om kjønnslemlestelse: "I likhet med imamene i afrikanske moskeer i Oslo støtter leder av Islamsk råd og medlem av Verdikommisjonen, Kebba Secka, omskjæring av jenter." Dette, mener Dessau, "blir umiddelbart stående som en udiskutabel sannhet". Videre siterer hun Aftenposten: "allerede etter få måneder angret medlemmer av Verdikommisjonen på at de hadde dømt Secka uten å sette seg inn i saken". Verdikommisjonen skal ha blitt med " i den moralske panikken som alle ble tatt av, uten å sjekke hva Kebba Secka hadde sagt. Hadde vi først lest hele samtalen, og så sett TV-programmet, så hadde nok Verdikommisjonen bedt Kebba Secka om å fortsette." Dessaus dom er at de fleste fremdeles ikke er interessert i å sette seg inn i saken. Jeg kan trygge Dessau med at jeg satt meg meget vel inn i saken – ikke minst fordi det er et betydelig ansvar journalistisk sett å gjengi realitetene korrekt når realitetene er så ekstremt sensitive som de er, og dertil avdekkes ved skjult kamera. Realiteten er: Verken Kebba Secka eller Ebrahim Saidy, som er imam i den største gambiske menigheten i Norge, støtter kjønnslemlestelse i seg selv. Secka ut fra sin stammetilhørighet (tilhører wolofstammen som ikke lemlester jenter), Saidy ut fra sin tolkning av islam (forholder seg til Koranen, ikke til hadith på dette temaet). Dette visste vi godt da Kadra oppsøkte dem. Men vi kjente et annet ofte avgjørende moment (særlig for jenter) innen islam, nemlig det sterke autoritetsidealet: Øverste autoritet er Gud, dernest dine foreldre. Det er altså en religiøs plikt å adlyde foreldrene. Og det tragiske resultatet var at de derfor rådet Kadra til å la seg kjønnslemleste – fordi "moren krevde det".

Trollet sprakk

Dessau benytter også anledningen til å kritisere "jentenes" innsats, dvs de som har stått åpent frem og talt mot patriarkatet og oppfordret politikerne til å handle på vegne av de mest sårbare, Saynab og Kadra om jentebarn som kjønnslemlestes, og Jeanette og Nadia om tvangsekteskap og overgrep generelt mot jenter og kvinner. Hun mener deres innsats har fått for stor legitimitet. Disse unge kvinnenes bidrag i integreringsdebatten har vært umåtelig viktig: Etter så mange år med doble tunger og fornektelse fra lederhold, stod disse jentene frem og fortalte sannferdig om forhold innad i de lukkede sirkler. De kunne fortelle nettopp fordi de på grunn av sitt demokratiske verdigrunnlag er utstøtt fra disse sirklene. Kan Dessau fatte hvor mye dette har betydd for alle de politikerne som av hele sitt hjerte har ønsket å innføre tiltak for å bedre integreringen og rettssikkerheten for økende grupper barn og kvinner i Norge, men som ikke våget fordi de viste hvilken voldsom kritikk og (ut-) stempling de risikerte fra både meningsbærende intellektuelle og talspersoner for ulike miljø og organisasjoner?

Norge er etter HRS’ erfaring det eneste landet i Europa med flere profilerte innvandrerjenter. Vi bør være utrolig takknemlige for deres innsats. Samtidig må det understrekes at det har kostet dem både angst og konkrete trusler. Derfor blir det makabert å lese Dessaus harselering – som denne: Hun siterer Dagbladet som skrev at Jeanette "risikerte sitt eget liv"… og hun "gjorde det i kjærlighet til Norge". Dessau mener at vi umulig kan ha sendt Jeanette inn i moskeene "dersom hun hadde kunnet miste livet av det". Nei, det var ingen av oss som trodde Jeanette risikerte særlig der og da, men i etterkant er det umulig å vite hva de mest ekstreme kan være villige til å gjøre. At Jeanette er et av hatsymbolene i store deler av pakistanske miljø, sier imidlertid mye.

Paradigmeskiftet innen integreringsdebatten har presset seg frem fordi de reaksjonære kreftene sprakk da lyset ble rettet mot dem. Det bør vi alle være glade for - i det "fleretniske sitt navn".