68-generasjonen ifølge tysk historieskriving

Heldigvis blir ikke 50-års jubileet for 1968 i Tyskland feiret bare som positiv eller negativ mytologi, slik vi så eksempler på i forrige Ny Tid. Heinz Bude ser det sentrale ved 1968 i forsøket på å befri seg fra en falsk verden med unødig forbruk, velstand og fordumming. Han utga allerede i 1995 en bok om 68-erne, med tittelen En generasjon eldes. Årets bok, Adorno for ruinbarn, er en «remix» og oppdatering av denne. 1968 er et assosiasjonskompleks med mange elementer. Bude har spurt utvalgte 68-ere hva de selv la vekt på.

Han har intervjuet Peter Märtesheimer (født i 1937), som skrev dreieboken til Rainer Werner Fassbinders film Maria Brauns ekteskap (1979). For ham var det viktigste å få friheten til å kunne bestemme livet selv. Faren døde ved fronten da han var tre år. Fordi han var liten og tynn, var Peter flink til å tigge mat som barn. Som student i Frankfurt am Main lot han seg begeistre av filosofen Theodor W. Adornos forelesninger.

Klaus Bregenz (født i 1940) hadde arbeiderklassebakgrunn, men jobbet seg frem til en stilling på Institutt for sosialforskning i Frankfurt, sammen med Adorno. Faren var taus og drakk seg full i helgene. Bregenz oppfattet samfunnet som falskt og preget av angst i forhold til klasse-, kjønns- og generasjonsforskjeller. Av Adorno ville han lære å overleve.

Peter Gente, som grunnla det alternative Merve Verlag i Berlin, begynte å lese Adorno allerede i 1959–60 og holdt på i ti år. Gente var 13 år gammel da han så faren sin for første gang i 1951, da han endelig kom hjem fra russisk krigsfangenskap.

Feministene

Adorno var ikke like viktig for de kvinnene Bude intervjuet. Adelheid Guttman (født i 1940) ville realisere egne lengsler etter overskridelse og forvandling. The Doors var viktigere enn Adorno, bemerker Bude. Foreldrene hennes var nazister. Hun hadde følt seg venstreorientert og kuul (tysk: «toll») i -68. Nå, på sine gamle dager, betrakter hun seg som en etterplaprer. Guttman ble feminist, skilte seg fra mann og barn og ble med i grupperingen Kvinner og film i 1974.

Camilla Blisse er en av de viktigste feministiske teoretikerne i Tyskland. Faren falt i krigen, og hun har aldri hatt behov for familie. Blisse opplevde alltid folk som levde, eller ville leve, i normale forhold som dumme (tysk: «blöd») eller kjedelige. Nå spiller hun Bach på orgel. Musikken ble redningen – ikke Adorno. Hun er desillusjonert og klager over at overgripende politiske ideer har forsvunnet fra samtidsdebatten.

Fedreløse ruinbarn

I Tyskland hadde 68-generasjonen – som Heinz Bude avgrenser til dem som er født mellom 1938 og 1948 – mer traumatiske krigserfaringer enn i et land som Norge. Mange husket bombene, ruinene og sulten fra barndommen. Det gåtefulle er hvordan en abstrakt filosof som Theodor W. Adorno kunne appellere til denne generasjonen av «ruinbarn». Men det gjorde han faktisk, jeg har selv snakket med folk som hevder at Adorno var det eneste som brøt med retorikken til «velstandsmirakelet Tyskland» (tysk: «Wirtschaftswunder») tidlig på 60-tallet.

Hodenberg vil knuse forestillingen om de kjærlighetsløse foreldrene og de lidende sekstiåtterbarna.

I 1963 skrev sosialpsykologen Alexander Mitscherlich om det fedreløse samfunnet. Han la vekt på at fedrene var fraværende i hjemmet og ikke tjente som rollemodeller. Men de manglet også rent bokstavelig. Gerhard Schröder lærte aldri faren sin å kjenne, han falt ved fronten i Romania i 1944, samme år sønnen ble født. Mange av fedrene manglet eller kom hjem som slagne menn. De begravet sin fortid i taushet og alkohol. En vanskelig tilgjengelig filosof som Adorno appellerte kanskje derfor med sin negative dialektikk og grunnbegrepet «ikke-identitet». For de filosofisk interesserte satte han ord på den tomheten mange av krigsbarna følte inne i seg.

«Puppeattentatet». Da studentene okkuperte et forelesningsrom i Frankfurt på begynnelsen av 1969, ringte Adorno politiet. Filosof Herbert Marcuse var uenig i avgjørelsen og støttet studentene: «We cannot abolish from the world the fact that these students are influenced by us (and certainly not least by you) – I am proud of that and am willing to come to terms with patricide, even though it hurts sometimes.» (Brevvekslingen mellom Adorno og Marcuse fra 1969 er tilgjengelig på nettet i engelsk oversettelse.)

Adorno hadde vansker med å møte seg selv i døren og oppfattet kravet om offentlig selvkritikk som ren stalinisme. Han skrev til Marcuse at studentaksjonene fremviste noe av den samme tankeløse volden som fascismen: Studentene pustet liv i fascismen og forvekslet revolusjon og regresjon. Adorno mente riktignok at studentbevegelsen ytet motstand mot skrekkvisjonen av «en gjennomadministrert verden», men også at opprøret hadde en galskap i seg som pekte mot det totalitære.

Studentene vendte seg mot Adorno samme år som han døde. Filosofen ble blant annet utsatt for et «puppeattentat»: Tre studiner stormet talerstolen under forelesningen og blottet brystene sine. Ifølge Hannah Weitemeier, som i motsetning til de to andre kvinnene har stått frem i ettertid, lå det ikke noe politisk i aksjonen. I et intervju med Tanja Stelzer i Tagesspiegel (7.12.2003) uttalte hun at Adornos mange kvinnehistorier var velkjente. En venn av henne hadde derfor foreslått å ha det «litt moro» med Adornos svakhet for det annet kjønn.

Konsum og vold

Alexander Sedlmaiers (født i 1969) murstein om konsum og vold i forbundsrepublikken dokumenterer overbevisende hvordan markedsføring etter 1945 ble en forlengelse av krigen med andre midler. Reklamen benyttet seg av en militær sjargong: markedsoffensiv, reklamekrig, massebombardement, overraskelsesangrep. Et grunnbegrep hos Sedlmaier er «forsyningsregime», et nettverk av aktiviteter som forbinder forbruk med maktforhold og forhindrer andre former for konsum og produksjon. Boken dokumenterer sammenhengen mellom forsyningsregimer og politisk protest.

Sedlmaier viser at «konsumterror» allerede var viktig i Ulrike Meinhofs journalistiske arbeider før Rote Armee Fraktion (RAF)-tiden. Mange elementer inngikk i kampen mot konsumsamfunnet: blant annet Provoene, som gjennom aksjoner prøvde å provosere frem voldelige responser gjennom ikke-voldelige aksjoner, og situasjonismen, som førte den surrealistiske tradisjonen videre og ville revolusjonere hverdagslivet. Forutsetningen var at arbeiderklassen var fanget av konsum og borgerliggjøring. Allerede under en aksjon i München i 1964 delte man ut løpesedler der det sto: «Kjærligheten fødte varene og hyllet dem i falske drømmer og la dem i et utstillingsvindu, slik at menneskene ikke lenger kunne se sine virkelige ønsker.»

Brennende varehus

Etter München fortsatte aksjonene i Berlin. Studentlederen og marxisten Rudi Dutschke støttet sit-ins i varemagasinene som en form for senkapitalistisk gerilja-praksis. Veksten i de tyske varehusene 1966–68 var på over 20 prosent. Kobling av krig, konsum og reklame er tydelig i Kommune 1 (en radikal sammenslutning av opposisjonelle) sin kommentar til at det største belgiske varehuset brant ned i mai 1967, med 300 dødsofre: Under overskriften «Hvorfor brenner du, konsument?» ble kundene sammenlignet med ofrene for amerikansk napalm-bombing i Vietnam. Brannen var en reklamekampanje: «Et brennende stormagasin med brennende mennesker formidlet for første gang denne knistrende Vietnam-følelsen av å være med og brenne sammen med de andre.»

Ikoniske bilder og enkeltskjebner har altfor lenge preget den tyske historieskrivningen om 68-ere.

Herbert Marcuses skille mellom sanne og falske behov var viktig. Han skrev i Eros and Civilization (1955) at samfunnets konsumtvang forhindrer menneskene å realisere livet på en unik måte. Systemet reduserte mennesket til arbeid og konsum. Konsumet var samfunnets nye ideologi. Det ble til og med snakket om «konsumfascisme». Aktivisten Dieter Kunzelmann hadde bakgrunn fra Situationist International (SI), og aksjonene var åpenbart i pakt med Guy Debords (1931-1994) manifest Skuespillsamfunnet fra 1967. Debord hadde allerede analysert urolighetene i bydelen Watts i Los Angeles i 1965: Opprøret og plyndringene var et forsøk på å bryte med varenes spektakulære makt. Essayet ble publisert med et bilde av et brennende varehus i Watts på tittelsiden.

Kapitalens dynamikk

Den første aksjonen til Baader og Esslin var ildspåsettelsen i stormagasinet Schneider i Frankfurt i april 1968. I RAFs aksjon mot et varehus i Frankfurt i 1968 ser vi enheten av angrepet på konsumet og mot Vietnamkrigen. Konsum ble oppfattet som en form for terrorisme. «Konsumtvangen terroriserer dere. Vi terroriserer varen. Vi terroriserer varen slik at dere gjør det slutt med den terroren som gjør dere til konsumenter.» Konsumet tilsvarte i innenrikspolitikken det imperialismen var i utenrikspolitikken.

Mesteparten av Sedlmaiers bok forfølger de politiske aksjonene mot konsumentsamfunnet i forskjellige former som protester mot økte billettpriser på kollektivtransport, husokkupasjoner og plyndringer av butikker, frem til importboikott av varer fra Sør-Afrika og Israel, aksjoner mot Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, mot sexturisme og faire trade-aksjoner mot utbytting og barne- og kvinnearbeid i lavkostland. Disse aksjonsformene viser kontinuiteten fra -68. Men konsumkritikken argumenterer nå mer økologisk – man kjemper i mindre grad mot varekarakteren som sådan.

Kjønnskampen var viktigere enn generasjonskonflikten i 68-opprøret.

Det har vært en tradisjon innenfor marxismen å betrakte kritikk av konsum som småborgerlig, det man burde fokusere på, er produksjonen. Men før man får makt til å bestemme produksjonen, kan den kontrolleres indirekte gjennom konsumkritikk og forbrukermakt. Varehandel basert på fair trade-prinsipper, økologiske produkter og varer med lavt CO2 avtrykk, endrer likevel ikke det markedsøkonomiske systemet. Kapitalen leter frenetisk etter nye markeder, ny innovasjon, nye og bedre produkter og nye områder for konsum. Dynamikken i kapitalens jakt etter lønnsomme investeringer kan ikke bare styres ved konsumentmakt. Det viser dessverre Sedlmaiers bok til fulle.

Faktabasert avmytologisering

Historikeren Christina von Hodenberg legger i Det andre -68 fakta på bordet som endrer bildet av noen av de grunnleggende fortellingene om 68-opprøret. En vanlig myte består i at opprøret skyldes en fortrengt nazi-fortid fra foreldregenerasjonens side, som så kom til overflaten gjennom opprørerne. Hodenberg dokumenterer overbevisende at dette er en myte. Hun tar utgangspunkt i en av studentlederne fra Bonn, Hannes Heer, som ble gjort arveløs av en far med nazi-fortid. Men så viser hun at en slik konflikt hørte til unntakene: I en undersøkelse av 22 studentaktivister fra Bonn, nevnte bare to at professorers og politikeres NS-fortid hadde bidratt til deres politiske bevisstgjøring. Viktigere var politiets brutalitet når det gjaldt å slå ned studentdemonstrasjonene.

Konsum ble oppfattet som en form for terrorisme.

De fleste av studentaktivistene hadde ikke gjort opprør mot sine nazi-fedre: Man hadde snakket svært lite om slike ting hjemme. De unge unnlot å spørre av hensynsfullhet og tettet hullene i foreldrenes biografi gjennom fantasi og empati. Mange av aktivistene kom fra sosialistiske, kommunistiske eller pasifistiske hjem. De som hadde foreldre med NS-bakgrunn, tenderte mot å oppfatte dem som uskyldige medløpere og ikke egentlige krigsforbrytere.

Et bredere perspektiv

Strid, brudd eller emosjonell kulde i hjemmet var sjeldent. Studentene visste lite om foreldrenes bakgrunn. Gjennom selektive fortellinger, og derav følgende tendensiøse oppfatninger, fikk mytene fritt spillerom. Studentene kombinerte en abstrakt forståelse av nazismen med en apologetisk overtakelse av familiemytene, skriver Hodenberg. Hun vil knuse forestillingen om de kjærlighetsløse, stumme foreldrene og de hjelpeløse, lidende sekstiåtterbarna. Visse ikoniske bilder og enkeltskjebner har altfor lenge fått prege den tyske historieskrivningen om -68, hevder hun. Dessuten var besteforeldregenerasjonen mer rigid enn 68-ernes foreldre, slik at et tregenerasjonersperspektiv må til. Hodenberg har kommet til konklusjonene gjennom et unikt materiale, hundrevis av timer med intervjuer av folk av forskjellige generasjoner gjort for over 50 år siden i regi av psykologisk institutt i Bonn, som på 1960-tallet var ledende på alderdomsforskning, og som Hodenberg har nytolket i lys av 68-opprøret.

Feministisk tomatkasting

Livsstilsendringene var det viktigste resultatet av -68, mener Hodenberg. Men den ikoniske fremstillingen av Rudi Dutschke, Rainer Langhans, Dieter Kunzelmann og andre opprørshelter fra denne tiden, tildekker etter Hodenbergs mening at det skjedde viktige ting på privatlivets område. På 60-tallet var det vanlig at kvinnene avbrøt studiet og giftet seg. Også de som var politisk aktive, ble spilt ut på sidelinjen med en gang de fikk barn. De måtte gjøre husarbeidet og avbrøt ofte studiene fordi det ikke fantes barnehageplasser. Mennene var opptatt av å diskutere politikk, men mindre interessert i husarbeid.

Adorno var det eneste som brøt med retorikken til «velstands-mirakelet Tyskland».

Feminismen ble innledet da Helke Sander presenterte seg som medlem av aksjonskomiteen mot undertrykkelsen av kvinnen på et møte i Det tyske sosialistiske studentforbundet (SDS). Da den ledende teoretikeren Hans-Jürgen Krahl nektet å svare på utspillet, kastet Sigrid Damm-Rüger (1939-1995) tomater på ham. Denne aksjonen i Berlin i september 1968, ga startskuddet til en ny feministisk bølge i Tyskland.

Hodenberg konkluderer med at kjønnskampen var viktigere enn generasjonskonflikten i 68-opprøret.