Fortellinger om svindlere, fortrinnsvis fra virkeligheten, er lett å la seg fascinere av. For tiden er vi inne i en aldri så liten bølge av dem med blant annet serien Inventing Anna og dokumentaren Tinder-svindleren , begge på Netflix.
The Dropout på Disney+ har – kanskje ikke overraskende, siden den også er en dramaserie – mest til felles med førstnevnte. Serien forteller om den amerikanske teknologigründeren Elizabeth Holmes, spilt av Amanda Seyfried. I januar ble hun funnet skyldig på fire av elleve tiltalepunkter om svindel og sammensvergelse og risikerer opptil 20 års fengsel når straffeutmålingen settes senere i år.
Holmes var grunnlegger av og administrerende direktør for helseteknologiselskapet Theranos, som hun opprettet i en alder av 19 år i 2003. Hun ledet selskapet frem til det ble oppløst i 2018, i kjølvannet av at The Wall Street Journal og varslere avdekket høyst tvilsomme forhold ved teknologien Theranos angivelig baserte seg på.
Gründerdrømmens «catch 22»
Fallet var åpenbart stort. Holmes var en svært profilert gründer/forretningsleder og et forbilde for mange. I 2014 ble Theranos verdsatt til 9 milliarder dollar, og året etter utropte magasinet Forbes Holmes til USAs rikeste kvinnelige milliardær som selv hadde opparbeidet seg formuen sin. Som 31-åring var hun også den yngste.
Den opprinnelige forretningsideen hennes var unektelig god. Theranos (navnet kombinerer «terapi» og «diagnose») skulle skape en liten maskin som kunne utføre rundt 200 tester for ulike sykdommer basert på kun én dråpe blod, senere omdefinert til «noen få» dråper, fra et lite stikk i fingertuppen. Muligheten for at flere med dette vil oppdage sykdom på et langt tidligere stadium enn de ellers ville ha gjort, høres jo ut som et ikke ubetydelig skritt videre for menneskeheten. Men selv om intensjonene kan ha vært gode nok, gir serien inntrykk av at Holmes – som sluttet ved Stanford-universitetet for å satse fullt på selskapet – var mer opptatt av å bli en ny Steve Jobs enn av prosjektets konkrete medisinske og teknologiske sider.
På den andre siden av møtebordene sitter grånende hvite menn med intens frykt for å gå glipp av ‘det neste store’.
Det største problemet var at selskapet aldri fikk prototypen til å fungere. Her synes det også å være en slags «catch 22»: Man trenger mye penger for å utvikle den nødvendige teknologien, samtidig som potensielle investorer krever lovnader om at den faktisk fungerer. Men Holmes var åpenbart dyktig til å skaffe enorme summer og kunne etter hvert skilte med forhenværende ministre som Henry Kissinger og George P. Schulz blant sine styremedlemmer. Dessuten baserer denne typen investeringer seg ofte på tiltro til noens visjoner og nettopp lovnader før man kan se konkrete resultater.
Ikke desto mindre førte denne skvisen til at hvite løgner gradvis ble til mer storstilt bedrageri, som omfattet fordekt bruk av andre selskapers laboratorieapparater og langt mindre sikre testresultater enn Theranos hevdet å kunne gi. Og dette dreide seg altså om folks helse, særlig etter at Theranos’ «vidundermaskin» Edison ble tatt i bruk gjennom et samarbeid med apotekkjeden Walgreens.
Selv om historien om Holmes og Theranos har vært mye omtalt i media, er det så absolutt interessant å få den presentert i dramaformat. Man kan vanskelig vite hvor mye som er oppdiktet i fiksjonaliseringen, men formodentlig finner man en del av dette i skildringen av forholdet mellom Holmes og partneren (privat så vel som profesjonelt) Ramesh «Sunny» Balwani. The Dropout er dog basert på en podkast med samme navn, og det anbefales i tillegg å se Alex Gibneys dokumentar om Holmes fra 2019, The Inventor: Out for Blood in Silicon Valley, som er tilgjengelig på HBO Max. Med noe ulik vektlegging utfyller dokumentaren og dramaserien hverandre, samtidig som de mange felles berøringspunktene tyder på at The Dropout ikke tar seg altfor mange kunstneriske friheter.
Serien benytter seg kyndig og effektivt av langformatets mulighet for å veksle mellom forskjellige fortellerperspektiver. Holmes portretteres ikke utelukkende som usympatisk, men etter hvert som andre karakterer får mer plass i fortellingen, blir hun og Balwani like fullt antagonistene. Skuespiller Seyfried har i utgangspunktet ingen slående fysisk likhet med Holmes, men evner på imponerende vis å fange fremtoningen hennes. Det gjelder ikke minst den karakteristiske mørke talemåten, som Holmes synes å ha tillagt seg for å framstå med tilstrekkelig pondus, kanskje spesielt overfor de mange rike og mektige mennene hun forhandler med.
Kontrollerte ansatte
The Dropout tegner et forstemmende bilde av (u)kulturen i Silicon Valley, som langt på vei gikk – eller fortsatt går? – ut på å «fake it till you make it», for å si det på kritikkverdig norsk. På den andre siden av møtebordene sitter gjerne grånende hvite menn med intens frykt for ikke å henge med i tiden – og med det gå glipp av «det neste store». Om man er en type mange ønsker å tro på, er det slett ikke umulig å bygge et gedigent luftslott.
Dette er en historie om en ung kvinne som søker suksess i en mannsdominert verden, med dertil hørende tilbakeslag for kvinners anseelse og muligheter etter hennes fall. Men selv om Elizabeth Holmes utvilsomt fremsto som et viktig forbilde, har det også blitt påpekt at hun neppe ville kommet like langt om hun ikke var en hvit kvinne.
Særlig urovekkende er seriens beskrivelse av Theranos’ nærmest totale kontroll over egne ansatte i form av overvåking, strenge avtaler om taushetsplikt og søksmål mot dem som skulle ytre seg kritisk om selskapets virksomhet. Dette er ikke uten en viss ironi, all den tid ledelsen beklager seg over myndighetenes forsøk på å begrense deres «frie» kapitalistiske virksomhet gjennom ulike regler og kontroller – parallelt med at de behandler sine ansatte som om Theranos tilhørte det gamle Sovjetunionen.
The Dropout er tilgjengelig på strømmetjenesten Disney+.
