Å forstå Putins Russland

Med den spente situasjonen i Europa og i Midtøsten er bøker som øker vår russlandsforståelse viktigere enn noen gang.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mikael Hem: Putin – den ensomme tsaren. Pax, 2015

Aksel V. Carlsen: Ruslands sorte oktober. Jeltsins kup og lokale borgerkrig. Solidaritet, 2015

Kalle Kniivilä: Putins folk – Rysslands tysta majoritet. Atlas, 2014

Screen Shot 2016-01-13 at 11.49.54Mikael Hems biografi Putin – den ensomme tsaren (2015) er en grei innføring både i Putins person og i dagens Russland. Mange i Vesten kjenner ikke til hvor katastrofal gjeninnføringen av kapitalismen i 90-årene var for vanlige russere. Hem skriver blant annet at Russlands bruttonasjonalprodukt sank med 50 prosent i løpet av tiåret, og at forventet levealder sank fra 68 til 65 år. Forfatteren understreker at Vladimir Putin lyktes med å gjøre livet «merkbart bedre» for vanlige russere, ikke minst ved å sørge for at lønninger og pensjoner ble utbetalt i tide. Putin gjennomførte også en skattereform med en flat skatt på 13 prosent, noe som gjorde at færre unndro seg skatt. Økte skatteinntekter, mer kontroll over strategiske naturressurser og høy oljepris førte til bedre økonomi. På overflaten fremsto Putin som «Jeltsins rake motsetning – ung, energisk, ambisiøs og edruelig».
Samtidig får Hem også frem at Putin er et ektefødt barn av Jeltsin-regimet. Putin ble håndplukket som Jeltsins etterfølger for å sørge for at kommunistene ikke gjenvant regjeringsmakten, og for å gi Jeltsin og hans nærmeste krets immunitet mot straffeforfølgelse for korrupsjon. Korrupsjonen har bare fortsatt å øke, og personer med personlige lojalitetsbånd til Putin fra St. Petersburg og KGB har overtatt sentrale stillinger i næringsliv og statsadministrasjon. Russlands økonomi har fortsatt å være svært avhengig av inntektene fra olje- og gasseksport, og landet er det i verden med størst forskjell mellom fattig og rik: 110 milliardærer eier 35 prosent av alle russiske verdier.
Hem roter dessverre en del med tall. Han hevder at andelen russere som lever under den nasjonale fattigdomsgrensen har økt fra 8,3 prosent i 2003 til 13 prosent i 2011, men ifølge FNs statistikk (på http://data.un.org/) har andelen sunket fra 20,3 til 12,7 prosent. Han skriver også at «Stalins terrorvelde tok livet av mellom 20 og 60 millioner», men ifølge historiken Jens P. Nielsen (Døden løser alt, 2012) er det reelle tallet rundt 8,5 millioner, hvorav de aller fleste døde som følge av hungersnød.

Putins støtteparti Forent Russland ble opprettet uten noe politisk program, for å fungere som et støtteapparat for makthaverne. Opposisjonspartiet Rodina ble også til på initiativ fra Kreml, for å stjele stemmer fra kommunistpartiet og fungere som en «lojal opposisjon».

En arv fra Jeltsin. Hem skriver en del om de autoritære sidene ved Putins Russland, som styres etter en doktrine om «kontrollert demokrati». Putins støtteparti Forent Russland ble opprettet uten noe politisk program, for å fungere som et støtteapparat for makthaverne. Opposisjonspartiet Rodina ble også til på initiativ fra Kreml, for å stjele stemmer fra kommunistpartiet og fungere som en «lojal opposisjon». Statsapparatet og de største mediene har drevet valgkamp for Putin og Forent Russland ved parlaments- og presidentvalg. Samtidig har de russiske oligarkene, den styrtrike overklassen som oppsto gjennom privatiseringen av den sovjetiske stats- og felleseiendommen på 90-tallet, blitt fratatt sin politiske makt. Under Jeltsin kontrollerte ulike oligarker hele grupper av parlamentsmedlemmer gjennom bestikkelser, og arrangerte politiske drap for å fremme sine forretninger. Mens staten har tatt kontroll over de viktigste tv-kanalene, eksisterer det fortsatt mange regimekritiske aviser og tidsskrifter.

Det er interessant å lese dette i sammenheng med dansk-ukrainske Aksel V. Carlsens bok Ruslands sorte oktober (Solidaritet, 2015). Carlsen er i større grad enn Hem opptatt av å vise kontinuiteten fra Jeltsin til Putin. Han viser for det første hvordan alle de sentrale demokratiske landevinningene – ytringsfrihet, frie valg og flerpartisystem – ikke ble innført i Jeltins Russland, men i Gorbatsjovs Sovjetunionen. På den annen side var det Jeltsin som endret den russiske grunnloven fra å være preget av maktdeling mellom parlament og president til «en statsmodel, hvor præsidentens beføjelser var de mest vidtgående i sammenligning med alle andre statsoverhoveder i lande med presidentstyre». Da Jeltsin i 1993 drepte hundrevis av politiske motstandere ved å bombardere det folkevalgte russiske parlamentet som nektet å følge hans grunnlovsstridige dekret om å la seg oppløse, skapte han presedens for å bruke vold mot politiske motstandere. Det var Jeltsin som innførte praksisen med å opprette «kontrollerte opposisjonspartier», og som begynte å bruke statsapparatet og tv-kanalene til å drive personlig valgkamp, og det var under Jeltsin det oppsto en russisk «voldskultur» med hyppige drap på journalister, politikere og advokater.

På grunn av sine planer for økt integrasjon mellom de tidligere sovjetrepublikkene, har presidenten vært svært tydelig på å forsvare arbeidsinnvandringen fra Sentral-Asia og har ikke bidratt til å nøre opp under rasistisk sjåvinisme.

Putins folk. Både Hem og Carlsen kommer i sine bøker med hjerteskjærende statistikk som viser den økonomiske kollapsen under Jeltsin, og oppgangen under Putin. En får en enda bedre forståelse av dette i finske Kalle Kniiviläs bok Putins folk (Atlas, 2014). Kniivilä har reist rundt i Russland og intervjuet vanlige folk som stemmer på Putin om hvorfor de gjør det. Arbeidsledigheten har sunket, og lønninger og pensjoner har økt. Arbeideren Valerij Brechov forteller at under Jeltsins styre «kunde det gå ett halvår utan att man fick ut lönen. Vi hade en man på fabriken som var helt förtvivlad över att han inte kunde försörja sin familj. Till slut tog han sitt liv … Nu är det andra tider, alla har mat på bordet». Kniivilä intervjuer også den unge opposisjonspolitikeren Vera Kitjanova, som bekrefter at Putins oppslutning skyldes den katastrofale politikken til de vestligstøttede liberalistene som styrte Russland på nittitallet. «Människorna är rädda för att alla som kallar sig för liberaler bara ska stjäla folkets egendom och ge den till oligarkerna … Och så minns människor att de inte hade pengar till mat, att det var mycket kriminalitet.»
Et annet viktig poeng som Kniivilä så vidt sneier innom, er at Putin ikke er russisk nasjonalist. På grunn av sine planer for økt integrasjon mellom de tidligere sovjetrepublikkene, har presidenten vært svært tydelig på å forsvare arbeidsinnvandringen fra Sentral-Asia og har ikke bidratt til å nøre opp under rasistisk sjåvinisme. Dette blir også vist i Marcel van Herpens kritiske bok Putinism fra 2013. Herpen viser til at antallet som ble drept av rasistisk vold i Russland sank fra 110 i 2008 til 37 i 2010 etter at myndighetene hadde satt i verk en kampanje for å arrestere rasistiske voldsmenn og forby nazistiske organisasjoner. Putin har også uttalt seg offentlig om nasjonalister som kjemper for et «raserent» Russland at de er «provokatører … som vil få folk til å ødelegge hjemlandet sitt».

Elimineringsmetoden. Noe av det viktigste en kan lære av disse bøkene er hva Vladimir Putin ikke er, snarere enn hva han er. Han står ikke for en videreføring av den kaotiske politikken som ødela Russland på nittitallet. Samtidig representerer han heller ikke noe radikalt brudd med den politiske styreformen som ble utviklet under Jeltsin. Han er ikke en radikal nasjonalist. Mikael Hem skriver at Putin ikke har noen idelogi i det hele tatt, men drives av «en utpreget pragmatisme». Aller viktigst er imidlertid at Putin ikke står for en ekspanderende utenrikspolitikk.
Hems gjennomgang av den økende konflikten mellom Russland og Vesten viser at den ikke skyldes noe russisk ønske om å utvide sin innflytelse, men tvert i mot russisk reaksjon på USAs ekspansive utenrikspolitikk. Han nevner særlig USAs planer om å bygge rakettskjold i Europa, invasjonen av Irak og støtte til regimeendring i Russlands strategisk viktige naboland Ukraina og Georgia. Hem forsvarer slett ikke Russlands politikk overfor Ukraina, men fremholder at mange av konfliktene kunne vært unngått dersom vestlige land hadde vist større forståelse for Russlands frykt for utvidelse av NATO. «Konflikten er et resultat av at politikere i Russland og Vesten fullstendig misforstår hverandres motiver og hensikter,» skriver Hem. Det er en klok og modig innsikt.


Storaker er fast bidragsyter i Ny Tid.
aslakstoraker@yahoo.no

---
DEL