Stillhetens vold

Fire kvinner kjemper for å bryte stillheten om fortiden i det krigsherjede landet Tsjetsjenia.

Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Grozny Blues
Regi: Nicola Bellucci, foto: Simon Guy Fässler

I Tsjetsjenias hovedstad Grozny har skinnende skyskrapere tatt plassen for sønderknuste murbygninger. På veggene der det tidligere var bombekratre og kulehull, henger det nå stolte propagandaplakater av landets lederskikkelser. Dansende fontener forsøker å dekke over byens sår. Bybildet i hovedstaden, slik det fremstår i dokumentaren Grozny Blues, er renset for spor fra krigen mot Russland, og vitner bare om økonomisk vekst og velstand. I takt med den materielle oppussingen av landet ser man ut til bevisst å produsere historisk glemsel.

Blodig historie. Tsjetsjenia har en lang og blodig historie, med gjentatte forsøk på å løsrive seg fra Russland. Konflikten mellom de to landene, som strekker seg tilbake til 1800-tallet, førte til to gruoppvekkende kriger på 1990-tallet, som ødela store deler av den nordkaukasiske republikken. I dag ser Tsjetsjenia tilsynelatende stabilt og fredelig ut. Men dette er en republikk preget av dyptgripende ideologiske og territoriale spenninger, en traumatisk og tabubelagt fortid, oppsplittede familier, separatistgrupper og et regime som til stadighet bryter menneskerettighetene til sine innbyggere. Dette er i det minste bildet vi får i Grozny Blues.
Ifølge forskeren Karena Avedissian, som er ekspert på postsovjetisk politikk i Kaukasus, promoterer landets leder Ramzan Kadyrov en prorussisk ideologi. Med økonomisk støtte fra Moskva, og ved bruk av «beryktede sikkerhetsstyrker», har han gjenoppbygget landet etter krigens ødeleggelser og kjempet aktivt mot separatister og antirussiske initiativer. Som det kommer frem i filmen håndhever Kadyrov dessuten strenge islamske lover og leveregler, som innskrenker særlig kvinners rettigheter og gjør dem til underståtter for mannen. Ikke bare dét. Som Avedissian beskriver det: «Kadyrovs totale dominans krever absolutt lydighet og stillhet vedrørende noe som kan kritisere enten det tsjetsjenske eller russiske regimet.»
I Grozny Blues står denne stillheten i sentrum. Bellucis dokumentar viser på en virkningsfull og delvis meditativ og melankolsk måte hvordan dagens byarkitektur i Grozny rydder vekk ruinene som røper fortidens overgrep. De pyntede fasadene ser på oss som kalde øyne med fortielse i blikket. I tomme slagord som «Grozny belives in you!» og «Grozny loves you», som pryder det offentlige rom, er det stillheten som taler. Filmen fremstiller det destruktive i den arkitektoniske velstanden, det tragiske ved disse skyskraperne og skjermene som skjuler historien i sin prangende glans. Byoppussingen fremstår i det hele tatt som et ledd i en snikende strukturell vold. Det er som om regimet kommer med en beskjed via det renvaskede bybildet: «Ikke tenk på fortiden, se på veien og kjør rett frem.»

Motstand mot historieglemsel. Men filmen handler ikke bare om denne stillheten. Grozny Blues er også et portrett av fire tsjetsjenske kvinner som forsøker å bryte den – fire kvinner som er ulydige og graver bak fasaden.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.