Stillhetens vold

Fire kvinner kjemper for å bryte stillheten om fortiden i det krigsherjede landet Tsjetsjenia.
Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com
Email: endreeid@gmail.com
Publisert: 14.01.2016

Grozny Blues
Regi: Nicola Bellucci, foto: Simon Guy Fässler

I Tsjetsjenias hovedstad Grozny har skinnende skyskrapere tatt plassen for sønderknuste murbygninger. På veggene der det tidligere var bombekratre og kulehull, henger det nå stolte propagandaplakater av landets lederskikkelser. Dansende fontener forsøker å dekke over byens sår. Bybildet i hovedstaden, slik det fremstår i dokumentaren Grozny Blues, er renset for spor fra krigen mot Russland, og vitner bare om økonomisk vekst og velstand. I takt med den materielle oppussingen av landet ser man ut til bevisst å produsere historisk glemsel.

Blodig historie. Tsjetsjenia har en lang og blodig historie, med gjentatte forsøk på å løsrive seg fra Russland. Konflikten mellom de to landene, som strekker seg tilbake til 1800-tallet, førte til to gruoppvekkende kriger på 1990-tallet, som ødela store deler av den nordkaukasiske republikken. I dag ser Tsjetsjenia tilsynelatende stabilt og fredelig ut. Men dette er en republikk preget av dyptgripende ideologiske og territoriale spenninger, en traumatisk og tabubelagt fortid, oppsplittede familier, separatistgrupper og et regime som til stadighet bryter menneskerettighetene til sine innbyggere. Dette er i det minste bildet vi får i Grozny Blues.
Ifølge forskeren Karena Avedissian, som er ekspert på postsovjetisk politikk i Kaukasus, promoterer landets leder Ramzan Kadyrov en prorussisk ideologi. Med økonomisk støtte fra Moskva, og ved bruk av «beryktede sikkerhetsstyrker», har han gjenoppbygget landet etter krigens ødeleggelser og kjempet aktivt mot separatister og antirussiske initiativer. Som det kommer frem i filmen håndhever Kadyrov dessuten strenge islamske lover og leveregler, som innskrenker særlig kvinners rettigheter og gjør dem til underståtter for mannen. Ikke bare dét. Som Avedissian beskriver det: «Kadyrovs totale dominans krever absolutt lydighet og stillhet vedrørende noe som kan kritisere enten det tsjetsjenske eller russiske regimet.»
I Grozny Blues står denne stillheten i sentrum. Bellucis dokumentar viser på en virkningsfull og delvis meditativ og melankolsk måte hvordan dagens byarkitektur i Grozny rydder vekk ruinene som røper fortidens overgrep. De pyntede fasadene ser på oss som kalde øyne med fortielse i blikket. I tomme slagord som «Grozny belives in you!» og «Grozny loves you», som pryder det offentlige rom, er det stillheten som taler. Filmen fremstiller det destruktive i den arkitektoniske velstanden, det tragiske ved disse skyskraperne og skjermene som skjuler historien i sin prangende glans. Byoppussingen fremstår i det hele tatt som et ledd i en snikende strukturell vold. Det er som om regimet kommer med en beskjed via det renvaskede bybildet: «Ikke tenk på fortiden, se på veien og kjør rett frem.»

Motstand mot historieglemsel. Men filmen handler ikke bare om denne stillheten. Grozny Blues er også et portrett av fire tsjetsjenske kvinner som forsøker å bryte den – fire kvinner som er ulydige og graver bak fasaden.
Disse kvinnene jobber som menneskerettighetsaktivister under det repressive regimet – et regime som ikke bare fortier en fortid fylt av krig og krigsforbrytelser, men som forskanser seg mot kritikk ved å motarbeide ytringsfrihet. Kvinnene reiser rundt i Grozny og snakker med familier som har opplevd borføringer og drap på familiemedlemmer. Én kan fortelle at russerne deporterte folk frem til 2003, og at det nå er den tsjetsjenske militsen som gjør det. Kvinnene lytter og noterer ned disse erfaringene som ikke vil bli hørt og tematisert av regimet, og som derfor ikke får plass i offentligheten. I solidaritet med kvinnene graver filmen i landets tabubelagte traumer.
Siden den første krigen mot Russland i 1994 har disse aktivistene dessuten vært opptatt av å dokumentere den tsjetsjenske virkeligheten med videokameraer. Gjennom hele filmen veksles det mellom nåtidsbilder av kvinnene, som kjører rundt i det moderne Grozny, og deres fortidige videoopptak, som avslører en brutal virkelighet: ruiner, lik, og tankser som brøyter seg gjennom ødelagte gater.
Filmens fremste grep er nettopp kryssklipping mellom observasjonelle bilder av dagens Grozny, en rolig nåtid, og disse opptakene fra kvinnene selv, en kaotisk fortid. Gjennom dette grepet blir nåtidens ro bare tilsynelatende og overfladisk, angrepet av fortidens kaos. Kryssklippingen – som ikke bare blir et strukturelt valg for filmen som sådan, men et hovedmotiv i dens problematisering av Tsjetsjenias selvbilde og historiske narrativ – konfronterer historieløsheten som er i ferd med å bygges opp gjennom regimets oppussingsprosjekt. Grozny Blues er et portrett av de fire kvinnene, men kanskje vel så viktig er den et portrett av historieglemsel og historieforfalskning gjennom materiell restaurering.

Usynlig fiende. Et stykke ut i filmen sitter kvinnene på et kontor og reflekterer over denne fienden som forsøker å gjøre seg selv uangripelig, usynlig. «En gang var situasjonen veldig annerledes: Vi visste hvem fiendene var. Fiendene var de som kom mot oss med våpen,» sier en av dem. På 90-tallet slengte de seg foran tankser og bannet til soldater. Hvordan skal de kjempe i dag, mot en fiende som har forandret karakter, som er undertrykkende på en mer skjult måte? Hvordan skal de kritisere en strukturell vold hvis makt skjuler seg bak polerte fasader og tomme propagandaplakater?
Grozny Blues stiller – og gir ett svar på – spørsmål som dette (spørsmål som strekker seg forbi den tsjetsjenske situasjonen og gjelder relasjonen mellom film og samfunn generelt): Hvordan synliggjøre en usynlig fiende? Hvordan fremstille maktovergrep som ikke manifesterer seg i en soldatskikkelse? Her kommer den tidskryssende klippingens potensial inn i bildet: Ved å sammenstille bilder fra forskjellige tider, kan filmer motvirke de problemfrie, endimensjonale og historieløse nå-bildene som produseres av et kontrollerende regime.
Kryssklippingen i Grozny Blues både utstiller og angriper nåtidens byfasade som en glemselens frisone. Ved rastløst, melankolsk og misfornøyd å klippe mellom nåtiden og fortiden, reintroduserer filmen ruinene i byens fasade – som en klage og som et angrep. Den utstilte skjørheten i det bestående ved dagens Tsjetsjenia, eller volden og det ustabile i de moderne byggverkene, får et poetisk bilde i filmens åpning og avslutning: En skyskraper i natten, bare lyst opp av flammene som er i ferd med å sluke den.


endreeid@gmail.com

Kommentarer