Photo: Jon Ivar Fjeld / PAX

Bjørneboe: Arne Næss og jeg erobret NATO

Historien om en norsk ikke-voldsaksjon.

Jens Bjørneboe
Forfatter. Skrev i Ny Tids forgjenger Orientering.
Email: jens@nytid.no
Publisert: 17.12.2015

4. september 1965

Da professor Arne Næss og jeg erobret NATO på Kolsås

Det er noen år siden professor Næss og jeg inntok NATO. Når jeg ikke har offentliggjort bedriften tidligere, skyldes det at en offentliggjørelse den gang kunne ha fått ubehagelige følger for de underordnede som var innblandet i saken. I dag, flere år senere, må man imidlertid regne med at ingen vil bli skadelidende ved det.

Det begynte så harmløst som tenkbart er: Arne Næss og jeg hadde planlagt en week-end på hans hytte på Kolsås. Vi provianterte uavhengig av hverandre, og møttes på Kolsåsbanen, hvor det viste seg at én av oss hadde innhandlet en boks russisk krabbe samt en boks kaviar fra samme utmerkede land.
«Nå spiser vi bare mellom måltidene!» sa Næss.
Etter en stund ble han tankefull:
«Har du hvitvin?» sa han.
Det viste seg at jeg ikke hadde tenkt på det; eventuelt hadde jeg gått ut fra at han hadde tatt det med. Begge hadde regnet med at den andre tenkte på den slags. Jeg nevner dette fordi det viser hvor uskyldige vi begge er, men også fordi mangelen på et glass vin til kaviaren var årsaken til det som skjedde videre.
«De har sikkert vin inne på NATO,» hevdet Næss: «Vi går dit og låner en flaske. Hvor det fins amerikanere, fins det også sterk drikk.»
Vi steg av banen på Kolsås og vandret opp den brede vei som fører til NATO. Innkjørselen var imponerende: Det glitret i stål, i hjelmer og bajonetter. Maskinpistoler. Piggtråd. Enorme lyskastere.
Bak den stengte gitterporten sto vaktmannskapet.
«Jeg tror ikke de liker oss,» sa jeg. «Vi slipper aldri inn.»
«Man kan hva man vil!» svarte Næss: «Du får snakke til dem først.»
Jeg svelget og gikk helt bort til buret. Jeg tok på meg mitt aller strengeste offiseransikt – mandig, men vennlig og gemyttlig. Jeg valgte det første engelsklydende navn som falt meg inn. Bananfirmaet Fyffes (uttales «faifs»).
«Aften gutterrrr!» sa jeg. «Jeg skulle ha en konferanse med Mr. Fyffes.»
Samtidig gjorde jeg en lett distret håndbevegelse mot den stengte porten. Døren åpnet seg, og Arne Næss og jeg skred inn mens vaktene gjorde honnør. Vi nikket vennlig (men med anstand!) og hilste med hver vår pekefinger mot tinningen.
«Telefonen står inne på vaktstuen,» sa en av vaktmennene, og vi bega oss dit.

Screen Shot 2015-12-17 at 17.15.30Inne på vaktstuen satt størsteparten av det bevæpnete mannskap. Næss klappet et par av dem faderlig og med militær ømhet på skuldrene. Han ytret seg vennlig:
«Nå gutterrrrr!» Hvordan er forpleiningen da? Trives dere her?»
Med grunnlagsforskerens saklighet innledet han en samtale om den tekniske side av bajonettangrep. De hadde forferdelig mange geværer på seg.
Selv gikk jeg til telefonen og ringte opp sentralbordet, som jeg ba om å gi direkte forbindelse med Mr. Fyffes. Ved sentralbordet visste ingen hvor den gamle gutt Fyffes befant seg for øyeblikket. Det var endog tvil om hvorvidt noen hadde sett ham på en stund. Jeg ba dem om ikke å gi det opp, men lete videre efter ham, eftersom det dreiet seg om en viktig samtale. De fant ham ikke. Jeg sa med høy stemme, at da måtte jeg nok se efter selv, – hvorpå jeg la mikrofonen på.
Vi tok farvel med de væpnede styrker og gikk videre – mot neste bastion. Der talte Næss. Det var en ny, bevæpnet sperring med nye og fryktinngydende vaktposter. Næss tok ryggsekken sin av seg og holdt den frem:

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer